BLOW OUT-FESTIVALEN 2025, CAFÉ MIR, OSLO, DAG 2, TORSDAG 21. AUGUST 2025: Solen sto opp og det ble andre dag under den sekstende Blow Out-festivalen. Og igjen var vi på vei til dette særingenes tempel, til Musikkens Hus, nederst på Grünerløkka. Opprinnelig et landlig område i Aker herred, men med byutvidelsen i 1859, kort tid etter den siste store bybrannen i byen, ble området en del av Christiania.
Revolusjon i Norge?
35 år seinere var Norge på full fart ut den kongelige unionen med Sverige. Allerede i 1893 gikk det rykter om svensk vilje til å sende militæret inn i Kristiania for å møte det som i Stockholm ble oppfattet som Stortingets obsternasighet mot unionen og Grunnloven. Da informasjonen om at militærfartøy var blitt klargjort og bevæpnet for å gripe inn mot det norske Stortinget, satte tinget ned den såkalte ‘midnattskommisjonen’. Det var gjort forberedelser for militær innsats allerede i 1884. Alt var forsøkt hemmeligholdt, men ryktene svirret. Bjørnstjerne Bjørnson ble intervjuet av kommisjonen, og han kunne fortelle at allerede i 1882 hadde det vært svenske planer med norsk medvirkning, om å skape et statskupp i Norge.
På mange måter går det en nesten uunngåelig linje fra Stortingets innføring av prinsippet som kalles parlamentarisme i 1884, til unionens oppløsning 21 år seinere. Med parlamentarisme ble kongens makt kraftig innskrenket, og med dette ble det en nesten umulig, institusjonell skeivhet i Kongens rolle i unionen. For det skulle gå til 1917 før det tilsvarende prinsippet ble drevet igjennom i Sverige. Kongen og statsrådet i Norge måtte ha et flertall i den folkevalgte forsamlingen bak seg. Eller rettere: Regjeringen – Kongens rådgivere – kunne ikke bli sittende med et uttrykt flertall mot seg i Stortinget – såkalt negativ parlamentarisme. Noe tilsvarende var ikke gjeldende i Sverige ennå, selv om kongens makt også der var kraftig innskrenket siden Karl Johans dager.
Det var over denne politiske bakgrunnen at Svend Foyn etablerte den praktiske borgerskolen i Toftes gate i 1889. Men dette året huskes kanskje bedre enn dette fordi det er da arbeiderbevegelsen virkelig skyter fart. Veien mot et nytt rettferdig og likestilt demokratisk samfunn løper parallelt med hendelsene opp mot 1905. I 1889 var det flere store streiker, typografene streiket, plankearbeiderne ved Glomma streiket. Men den kanskje mest kjente streiken var streiken i oktober-desember 1889. Streiken viste fram de forferdelige arbeidsforholdene for kvinnelige arbeidere ved fyrstikkfabrikkene Bryn og Grønvold. Elendige arbeidsforhold og umenneskelige betingelser var ikke forbeholdt industrien i alle andre land. Selv her hjemme viste den uregulerte kapitalismen fram sitt sanne ansikt.
I 1902 flyttet også Kristiania Maskinistskole og den elementær-tekniske dagskolen inn i bygget i Toftes gate. Da hadde Stortingets undersøkelseskommisjon for lengst avlagt sin rapport. Her greidde man ikke å påvise at Oscar II hadde hatt en finger med i spillet. I 1895, året etter at kommisjonen hadde avsluttet, var det at tollunionen mellom Norge og Sverige ble opphevet da mellomriksavtalen ble terminert av svenskene.
Sablers raslen og konsulers græt
Men ikke nok med det, den svenske Riksdagen vedtok 17. mai dette året å avsette ekstra store bevilgninger til militære formål. I politiske kretser i Stockholm ble det gjort overlegninger om å iverksette militære tiltak fra svensk side mot Norge. Som en konsekvens rustet man også opp på norsk side. Alt tydet på en militær inngripen mot Norge. Mange var svenskene som ropte opp om faren for revoolusjon og statskupp i Kristiania.
Den18. januar 1902 nedsatte kong Oscar II en norsk-svensk konsulatkomité for å utrede om det var mulig å organisere et særskilt norsk konsulatvesen innenfor en samlet, felles diplomatrepresentasjon. Eller «Spørgsmålet om et særskilt norsk konsulatvæsens forhold til det fælles diplomati og det fælles udenriksstyre» som var tittelen på utredningen framlagt i 1901, og gjort av det ene norske medlemmet i konsulatkomiteen, ekspedisjonssjef i Utenrikskontoret i Indredepartementet Sigurd Ibsen.
Med denne komiteen var det for første gang en uttrykt svensk villighet til å diskutere konsulatsaken separat. I sin innstilling, konkluderte komiteen – som Sigurd Ibsen allerede hadde gjort året før – at det var i det minste teknisk mulig å opprette et særskilt norsk konsulatvesen, innenfor rammen av et felles utenriksstyre. Og med det begynte siste akt av spillet som førte fram til 7. juni 1905. Vi er nå på vei inn i 1903.
Gush-a-meg-en!
En gang var det at tre unge menn samlet seg og lagde en spennende trio. Trioen GUSH går i det minste tilbake til 1989. Nøyaktig ett hundre år etter at Svend Foyn la grunnlaget med skolestart i dette Musikkens Hus, samlet en kvartett seg på scenen på Fylkingen i Stockholm. Den aller beste Sven-Åke Johansson med sine underfundige, surrealistiske tekster og sitt dragspel – svensk jazz starter jo med dragspel, sies det – møtte trioen som kalte seg GUSH. Med Sten Sandell på keyboards, Raymond Strid på trommer och annat dylikt, og den spinnville punk-jazzeren fra Umeå som skulle komme til å ta oss alle med storm de kommende tiårene, treblåseren Mats Gustafsson. Albumet Tjo och Tjim på Dragon er en skjønnhet blant mange hermeliner som denne trioen seinere har skapt.
Ikke minst med sine etter hvert svært (alt for) fåtallige konserter. Sist jeg hørte dem var på samme festival, Blow Out-festivalen, i 2016, i de (nesten) samme lokalene til Grünerløkka Lufthavn. I 2016 sto Blow Out-festivalen fremdeles fram som en motfestival, mot Oslo jazzfestivals konservatisme. Mye vann har rent i Atlanterhavet siden den gangen. Oslo jazzfestival er ikke det den var en gang, og framstår i dag definitivt ikke som et potensielt objekt for særingenes misnøye. Og takk for det, sier vi, mens vi bøyer oss mot alterveggen i dette særingenes tempel, der festivalens fane henger, og med hvitt på svart roper ut i store bokstaver, «BLOW OUT»!
Vi blåser ut og vi trekker inn. Trioen entrer scenen som aller første sett i dag, og det med en restrikert tidsramme. Vi får tretti intense minutter, der tilsynelatende en hel to-timers konsert er komprimert inn på disse minuttene. Hvert minutt teller som fire, og det fordrer en komprimering og syntetisering av GUSHs musikk – en musikk det er deilig å la seg bade i. Du kan ikke stige ut i den samme GUSH-musikken to ganger, sa en gammal greker en gang. Eller noe liknende. Men Heraklits utsagn fanger en helt sentral karakteristikk: Enhver konsert, ethvert tjo och tjim med GUSH, er unikt. Evig foranderlig er det evig det samme.
Sten Sandells pianospill – i trioen som over alt ellers – er en nytelse å fordype seg i. Underfundigheter, kontraintuitive vendinger, der det som skjer ikke er det du tror vil skje. Rom som svever som ballonger under taket. De kunne fylle opp igjen de utblåste restene av planetene som hang under taket i ‘gamle’ MIR, femti meter herfra.
Raymond Strid har i lengre tid slitt med en vanskelig rygg: Det er godt å ha ham tilbake. Et særegent spill, med blopps og blipps og bomber som ingen annen. Det er ikke Stridens eple vi snakker om, men Stridens trommer. Mats Gustafsson på tenorsaksofon, sopransaksofon og fløyte. ‘Nuff said! Bølge på bølge, mens jeg løper gjennom en skog, solglimt mellom greiner, bar og løv.
String – Sträng –Streng. Ingen strenge miner, men derimot strenge klanger. Vi danser i kveldinga, vi danser ikke i vellinga. Det varmer godt fra ildstedet i MIR, vi strekker oss etter denne varmen. Men vi brenner oss definitivt ikke. Hjerter, smerter, er det trosters mange stjerter vi ser der inne? Men disse stjertene skulle vi ønske var lengre, mye lengre!
Bass på bass og synth under dragspel
Dagens andre sett er en kontrabassduo med nogo attåt. Guro Moe med bass og stemme, og Raed Yassin med bass og varierte perkussive hjelpemidler, med bassen plassert foran seg, spilt med åpne og manipulerte strenger. Et spennende konsept med potensiale, men jeg opplevde dette potensialet dessverre som uforløst. En viktig faktor i denne musikken er evnen til å lytte, og da til å lytte bakenfor overflatens tilsynelatende egenskaper – «æ hør’ ka du prøv’ å sei», lyder John Pål Inderbergs aksiom. Dyplytting er viktig når man skal skape noe sammen. Moe legger pasninger som jeg ikke opplever at fanges opp av medspilleren, løpene i åpne bakrom kommer ikke når de skal. Et par lissepasninger til å initiere en landingsfase overses, og settet blir for langt.
Kveldens tredje sett er Egil Kalman med sin sammensatte modulærsynth og Maren Sofie Nyland Johansen på akkordeon. Begge har jeg hørt før, men i andre settinger, ikke minst solo. Som duo er det første gang. Jeg har hørt Kalmans musikk der han eklektisk blander inn også norsk folkemusikk. Men ikke minst dette: «Make the accordeon great again». Det er fire norske musikanter som til sammen har gjort av vi gjennom 25 år har lært oss å lytte til ‘trekkspillet’ på nytt. Frode Haltli, Stian Carstensen, Ida Løvlie Hidle og Kalle Moberg.
Nå kan vi legge Nyland Johansen til den lista. Det er ikke tilfeldig at fire av disse musikantene har bakgrunn fra – den komponerte og den performative – samtidsmusikken. Akkordeon som hipt avantgarde-instrument er musikk for særinger. Det er dermed med nysgjerrighet jeg setter meg ned til dette settet.
Nyland Johansens bruk av instrumentet er slående, mangefasettert og engasjerende. Fra utnyttelse av fysisk-mekaniske (ytter-)sider av instrumentet, til bevegende lyder. Fra buldrende lydtepper i bassen, der toneklustere skaper flygende bevegelser, til springende Hennes utnyttelse av belgens pneumatiske lydgenererende egenskaper, dynamiske uttrykk og instrumentkroppens bastante sluttappeller er fascinerende.
Kalmans synth blir for meg underbetont og glipper unna, når jeg prøver å få tak på det. Litt som når du som barn satt i bestefars båt og skulle prøve å fange den glatte auren som hang på kroken i enden av snøret. Spwooosh! Auren glipper unna, gang etter gang.
Old style loft jazz
Den portugisiske trioen The Attic har blitt behørig omtalt i salt peanuts*. Deres tre utgivelser på den litauiske labelen NoBusiness startet med Summer Bummer i 2019, før Love Ghosts kom i 2022. Begge er omtalt annet sted i dette tidsskriftet.
Men det startet nok med det som ga trioen sitt navn, The Attic, utgitt i bassisten Gonçalo Almeidas og saksofonisten Rodrigo Amados navn i 2017, begge portugisere, sammen med Marco Franco som trommeslager, også han fra Portugal. Men da trioen tok navnet The Attic var det med nederlandske Onno Govaert på trommer. I 2024 slapp trioen ei studioplate der de samarbeidet med Eve Risser. Albumet La Grande Crue er selvfølgelig også omtalt i salt peanuts*.
Nå er ikke trioens navn noen referanse til loftlige tilstedeværelse i den forstand som vi særinger tenker på det – New York loft-scena på 1970-tallet. Derimot refererer visst navnet til ei barnebok om et spøkelse i en loftsbod. Men koplingen er der. For vi får et hyggelig, avslappende siste sett denne kvelden, der linjene tilbake til denne loft-scena er åpenbare, og nesten slående. Nesten tradisjonelt skille mellom en forgrunn og en bakgrunn, der skiftene skjer sekvensielt og ikke parallelt. Hadde dette vært 30-40 år siden hadde det nok vært hipt og trendy, i dag er det ikke det.
Men det er absolutt bra musikk, men jeg legger merke til at det er med et sterkt islett av nostalgi jeg reagerer positivt og deltakende på musikken. Den trigger ikke min musikalske nysgjerrighet. Jeg sitter dessuten med et bestemt inntrykk av at også her kunne John Pål Inderbergs aksiom vært nyttig å løfte fram.
I det vi pakker sammen for kvelden og vandrer ut av loftsboden, og videre ut av Musikkens Hus, er det med glede. Alt mens vi tenker på John F. Kennedys ord da han talte til FNs generalforsamling 25. september 1961. Dag Hammarskjöld var død, en uke tidligere. Drept i et fly som antakelig ble skutt ned i dagens Zambia. Talen kan med stort utbytte leses i dag, med en åpenbar relevans for det ekstreme høyres frammarsj i vår del av verden, og en stadig sterkere krigsretorikk. Kennedy avsluttet med
«I come here today to look across this world of threats to a world of peace. In that search we cannot expect any final triumph – for new problems will always arise. We cannot expect that all nations will adopt like systems – for conformity is the jailer of freedom, and the enemy of growth. Nor can we expect to reach our goal by contrivance, by fiat or even by the wishes of all.
«But however close we sometimes seem to that dark and final abyss, let no man of peace and freedom despair. For he does not stand alone. If we all can persevere, if we can in every land and office look beyond our own shores and ambitions, then surely the age will dawn in which the strong are just and the weak secure and the peace preserved.
«Ladies and gentlemen of this Assembly, the decision is ours. Never have the nations of the world had so much to lose, or so much to gain. Together we shall save our planet, or together we shall perish in its flames. Save it we can–and save it we must–and then shall we earn the eternal thanks of mankind and, as peacemakers, the eternal blessing of God».
Et budskap som går til alle de som hevder at ‘norsk kultur’ er homogen, entydig og fast for all tid. Et budskap til alle dem som tror de kan kreve hvordan deres medmennesker skal leve sine liv. Til alle dem som mener at løsningen ligger i den inhumane konformitetsskapte homogeniteten.
Kan vi finne tilbake til håpet som Kennedy uttrykte? Til viljen til frihet, rettferdighet og likeverd? Slikt kan man også tenke på, på veien ut av dette særingenes tempelet. Dette templet til den humane inhomogenitetens styrke og egenverdi.
Men ikke minst bærer vi på gleden over dette: Vi kommer tilbake i morgen. Vi kommer tilbake for nye doser, for ny leik, og for ny samfunnsbyggende fellesskap. Sine musica non!
Tekst og foto: Johan Hauknes
Mats Gustafsson og Raymond Strid.
Guro Moe og Raed Yassin.
Egil Kalman og Maren Sofie Nyland Johansen.
Eve Risser.
Rodrogi Amado og Gonçalo Almeida.
The Attic.
