FØRDEFESTIVALEN DAG 3, FREDAG 3. JULI 2026: En dag full av kontraster; som viser festivaltemaets to sider.
Det ble en krevende og gripende start på festivaldagen med Daughters of Dombas, om bortføring av barn i Dombas, med Marichka på vokal og keyboards (i tillegg til at hun er prosjektleder), Maria Gurak på vokal, Lisa på vokal og okarina, Hannah Moira Midtbø-Bruner på hardingfele, Simona Fraas Johnsen på bratsj, Charlee Wielgoz på cello og Rachel Melas på kontrabass. Dette, som mer enn en konsert, var en gripende forestilling med tekster om Russlands bortføring av barn fra Ukraina i løpet av krigen. De mange konkrete fortellingene om enkeltskjebner virker sterkt, og gav mer enn noen annen forestilling på festivalen et innblikk i krigens grusomheter som vi har vondt for å forestille oss her i Norge og på Vestlandet.
Marichka er en kanadisk/ukrainsk sanger og journalist, og hennes arbeid som krigskorrespondent i Donbas er bakteppet for forestillingen, som veksler mellom fortellinger om enkeltskjebner og musikk, der den skarpe stemmeklangen fra folkesangtradisjoner i området får en ekstra illevarslende virkning, også som kontrast til en eller forholdsvis lavmælt musikk.
Jawa – sufisk instrumentalmusikk
Med Jawa (Khaled Alhafed – vokal, Akram Ben Romdhane – oud, Youssef Nassif – qanun, Tammam Alramadan – nay, kawala, Simon Leleux – perkusjon, Marwan Fakir – fele Hatem Aljamal – dervishdanser), (hovedbildet), fikk vi en drøy times konsert med et fint oppbygget program. Bandet vil videreføre sufisk tradisjon fra Aleppo, svært utsatt i den store konflikten i Syria. Illustrerende nok kaller bandet sitt album fra 2023 for «Last Breaths from Aleppo».
Sufisk musikk er i utgangspunktet vokal, men Jawa «oversetter» den til instrumenter som er vanlig brukt i arabisk musikk. Musikken følger vanlig arabisk struktur i form av maqams, som enkelt kan beskrives som en skala med tilhørende mer eller mindre faste regler for melodiske vendinger; i ensemblespillet spiller alle samme melodi, men med mer eller mindre individuell utforming. Jawa lager på denne måten et tett lydbilde, i et utrolig presist samspill. Rytmikken i musikken er hentet fra teksten til sangene, og ikke fra dansetakt.
Konsertprogrammet var bygget opp av et antall seksjoner der flere sanger var hengt etter hverandre, men alle i samme maqam, og i økende tempo. Hver seksjon ble innledet med en taqsim, en improvisasjon over maqamen til de følgende sangene; noe som også gav oss anledning til å høre hver enkelt av musikerne i solo.
Med seg hadde de også en danser, som viste tradisjonell sufi-virveldans. En imponerende konsert i alle ledd; implisitt refererende til et svært konfliktfylt område, til ettertanke for alle tilstedeværende.
Keltisk – og bortanfor: frå Kinnaris Q til El Pony Pisador
Kveldens store konsert i idrettshallen hadde mer festpreg enn gårsdagens åpningskonsert: med folk plassert ved langbord i salen, og med salg av forfriskninger av ymse slag fra mobil bar i lokalet, og to band egnet til å få opp feststemning og danseglede! Danseplassen på siden i lokalet ble også flittig brukt!
Begge kveldens innslag var av det klart dansbare slaget.
Først ut var skotske Kinniaris Q, (Jenn Butterworth, gitar, oktavfele, tramping, Laura-Beth Salter, mandolin, tenorgitar, Aileen Reid, femstrengs fele og Fiona MacAskill, fele), som nå fikk vist mer enn den knappe tida de fikk på åpningskonserten. Et veldig kompakt lydbilde gjorde det av og til vrient å få tak i detaljer, i et ensemblespill fylt av energi, og uten hemninger i forhold til normale fartsgrenser. I en genre sterkt dominert av fele som melodibærende instrumenter, var mandolinen et godt tilskudd, og ga velkommen variasjon i lydbildet.
El Pony Pisador – (Adrià Vila Mitjà – mandolin, vokal, Guillem Codern Cortada – banjo, vokal, Miquel Pérez Terrón – fele, vokal, Martí Selga Ruiz – fløyte, kontrabass, vokal, Ramon Anglada Jaraquemada – gitar, vokal, Josep Puigdollers Mas – trommer) er vel det ultimate fest- og dansebandet, og fikk opp stemningen ytterligere etter godt forarbeid av Kinnaris Q. Bandet henter impulser fra mange kanter, hvorav programmet nevner katalanske danserytmer, middelhavsklanger, jodling, strupesang og balkanske taktarter.
Det programmet ikke får frem, er det sprudlende sceneshowet, der bare trommisen er i (relativ) ro, mens de andre vekselvis løper rundt, danser, hopper, klapper – aldri i ro. Publikum tas med ustoppelig, ikke bare med klapping, men også med andre aktiviteter, som å danse/løpe rundt i salen på lang rekke og å vifte med armene på ulike måter.
Tekst: Tellef Kvifte
Foto: Jostein Vedvik
(Reise og hotell for salt peanuts* er betalt av festivalen)
El Pony Pisador i full utfoldelse
