UMEÅ JAZZ FESTIVAL, LØRDAG 25.OKTOBER 2025, DAG 3: Tredje og avgjørende sett, heter det i tennissporten (og det er vel det eneste jeg vet om tennis). I Umeå har det vært en dårlig dag for tennis, i alle fall utendørs. For starten på lørdagen var preget av regn og, til dels, hard vind rundt hushjørnene. Men hva gjør vel det, så lenge Umeå Jazz Festival har alle konsertene på hovedprogrammet inne i det fine Folkets Hus, rett over gaten for festivalhotellet.
Vi starter litt tidligere i dag enn de foregående dagene. Og klokken 16:00 tar vi plass i hovedsalen Idun for å høre det som i programmet blir omtalt som et kjært gjensyn.
Sirintip, er et Manhattan-basert svensk/thailandske band som har gledet Umeå-boerne tidligere. Nå er de tilbake med prosjektet MYCELIUM, «en musikalsk suite som fletter sammen sopp og plankton med kraften i musikk og historiefortelling. Musikk som reflekterer de usynlige båndene mellom menneskeheten og naturen og berører hjerter og sinn med empati», som det forklares i programmet. I samarbeid med trompetisten og komponisten Danny Jonokuchi (som visstnok kan kobles til Lady Gaga), den visuelle designeren Nitcha Tothong (som er Lumen-prisvinner) og danseren Marie Lloyd, forener MYCELIUM vitenskap, kunst og visuelle elementer», stadig i følge programmet.
Ved siden av bandlederen Sirintip på vokal og effekter, møtte vi den amerikanske trompeteren Danny Jonokuchi, den svenske trombonisten Magnus Wiklund, den svenske tenorsaksofonisten Samuel Muntlin, svenske Lina Lövstrand på fløyte og bassklarinett, svenske Emelie Molander på fiolin, thailandsk/amerikanske Kengchakaj på piano, effekter og synthesizer, amerikanske Adam Neely på bass, den amerikanske trommeslageren Nolan Byrd, thailandsk/amerikanske Nitcha Tothong på visuelle projeksjoner og den amerikanske danseren Marie Lloyd Paspe.
Jeg hadde litt forventninger til denne konserten, men hadde, på mange måter blitt litt advart. Og ja, det kan hende dette var en stor opplevelse for de som liker musikal-tradisjonen fra Jesus Christ Superstar, Andrey Lloyd Weber og hans like, men for en som er på jazzfestival for å høre kvalitetsjazz, var ikke dette det jeg hadde håpet på.
Bandet var helt greit nok, akkurat passe funky til å passe inn i den nyere musikal-tradisjonen, vokalen til Sirintip var ok, og dansen til Lloyd Paspe var fin på alle måter. Men jeg synes komposisjonene og, ikke minst arrangementene gikk altfor mye i retning av Broadway til at jeg lot meg begeistre. Men soloene fra trombonisten og tenorsaksofonisten holdt mer enn god nok jazzstandard.
På «kontoret» med stjernetrio
Den nærmest legendariske britiske bassisten Dave Holland har, de seneste ukene, vært på turné i Europa med sin relativt nye trio. De senere årene har man hørt den gode bassisten i en rekke forskjellige sammenhenger, og aldri har vi fått servert «dårlige» konserter.
I trioen samarbeider han med trommeslageren Nasheet Waits, en utmerket musiker som stadig dukker opp på flere og flere amerikanske plateutgivelser, og som alltid leverer utmerket spill, og altsaksofonisten Jaleel Shaw, som har spilt med World Saxophone Quartet, Mingus Big Band, Lage Lund, Robert Glasper, Roy Haynes og Tom Harrell, for å nevne noen.
Det har gått gjetord om denne trioen fra deres jobber på denne Europaturneen, og det var med en viss forventning jeg tok plass inne i store Idun.
Og selvfølgelig ble dette en fin konsert. Det blir det alltid med såpass dyktige musikere. Men, som veldig ofte ellers, ble jeg sittende igjen med et inntrykk av at dette var nok en vanlig dag på «kontoret» for bandet.
Det var Shaw som var den gjennomgående viktigste solisten, som med teknisk fullkommenhet kjørte den ene soloen etter den andre mens Holland smilte sitt lure smil i bakgrunnen og Waits «sparket og slo» og «pisket» det hele framover. Og i de første to eller tre låtene var dette strålende. Men deretter gikk det meste på «repeat» og jeg følte at det ikke skjedde stort annet enn at de skulle vise fram sin tekniske dyktighet. Vi fikk noen soloer fra Holland som var utmerkede, og Waits sine «spark» ble etter hvert så selvfølgelige at om hadde han lagt ned trommestikkene og tatt en pause, ville det vært det som hadde gjort konserten variert.
I hovedsak relativt raske og tekniske låter, noen få ballader, men hele tiden litt i samme «gear», som publikum elsket, men som jeg (sær som jeg er) fikk mer enn nok av etter en stund. Dessverre!
Problemet med å velge
Så begynte programmet å stramme seg til. Konsertene overlappet hverandre mer og mer, slik at jeg måtte velge hvor jeg skulle gå. Det var flere som mente jeg burde velge konserten i Studion, hvor vokalisten Linda Kallerdahl spilte med «gemalen» – pianisten Fabian Kallerdahl, som vi kjenner fra blant annet Musicmusicmusic, og trommeslageren Anton Jonsson. Omtrent samtidig spilte tubaisten Per-Åke Holmlander og vokalisten Amanda Törngren (hovedbildet) oppe i Tonsalen.
Jeg valgte det siste, men jeg fikk med meg en stund med Kallerdahl først. Og etter de to konsertene forsto jeg at jeg kanskje hadde valgt feil – eller kanskje ikke. De minuttene jeg fikk med meg av Kallerdahl var strålende. Hun har et uttrykk i musikken sin som skiller henne fra mange av sine vokalkolleger i Sverige, med at hun nærmest synger med sjela på utsiden og nærmest vrenger kroppen og viser publikum sine innerste sider. Vakkert og nakent.
Oppe i den intime Tonsalen var det avslappet og lun stemning da Holmlander og Törngren entret scenen. Holmlander kjenner vi fra en rekke prosjekter med Paal Nilssen-Love, Peter Brötzmann og Mats Gustafsson. Mens Törngren var et helt nytt navn for meg. Hun er vokalist og bandleder, basert i Gøteborg, og er en ung og ny stjerne på den svenske vokalhimmelen, som med lidenskap for stemmehåndverket og som virkelig har evnen til å berøre, fange lytteren i både følelser og fornuft, og som med lyd og ord formidler både det lille og det store. Holmlander oppdaget henne da han var mentor for musikkstudenter i Göteborg, og har senere begynt å samarbeide.
Vi vet fra tidligere møter at det alltid er spennende og utfordrende musikk vii får når Holmlander er på scenen. Det blir få, om noen, amerikanske standardlåter og publikumsfrieri, men heftig og tøft tubaspill. Og i det de startet med en sak av dadaisten Kurt Schwitters, hvor begge ramset opp en rekke tall og siffer i, nærmest, tilfeldig rekkefølge, visste vi at dette ble noe eget. Og den neste timen var de innom en svensk oversettelse av «Over the Rainbow», noen låter som Holmlander hadde gjort, en låt fra et teaterstykke han og Mats Gustafsson hadde laget musikk til, og flere andre, ytterst interessante «strekk».
Og det som imponerte meg mest, var vokalprestasjonen til unge Törngren. I ene øyeblikket kan hun høres ut som en operasangerinne, i neste som en cabaretsangerinne fra mellomkrigsårene i Berlin, mens hun andre ganger hvisker, taler og nærmest pludrer med den tunge og dype tubaen. En stor, original og spennende musikalsk opplevelse som jeg gjerne hører flere ganger. Det samme gjelder for Kallerdahl, som jeg ved neste anledning lover å sette av nok tid til å høre.
Utmerket svensk «smørsang» og finsk sisu
Nok en kollisjon fulgte. Denne gangen med den svenske vokalisten Magnus Carlson & The Moon Ray Quintet oppe i Idun og finske Superposition i Tonsalen. Omtrent samtidig!
Og siden de unge, finske musikerne gikk på litt senere enn annonsert, fikk jeg muligheten til å høre litt av Carlson med sitt svenske stjernelag med Goran Kajfeš på trompet, Per ’Ruskträsk’ Johansson på altsaksofon og fløyte, Carl Bagge på piano, Martin Höper på bass, Lars Skoglund på trommer og Mattias Ståhl på vibrafon. Carlson er en kjent og ettertraktet vokalist i Sverige, og han er kjent, for mange som vokalist i bandet Weeping Willows. Hans og The Moon Ray Quintets selvtitulerte debutalbum, fikk raskt anerkjennelse og besto av musikk utenfor det klassiske standardjazzrepertoaret. Albumet inneholder en kompleks blanding av låter, med alt fra en tolkning av Rodriguez’ mektige Sugar Man til fine vokaljazzversjoner fra Nina Simone, Mel Tormé, The Zombies og John Martyn. Albumets suksess ble etterfulgt av omfattende turnéer og nok et album. Prosjektet ble deretter satt på vent inntil Magnus Carlson og drømmekvintetten ble gjenforent for en konsert på Fasching i Stockholm i november 2024. Den nye starten har vært en suksess med utsolgte konserter og entusiastiske publikummere over hele Sverige. Og nå fylte han og bandet Idun til (nesten) siste plass.
Det er ingen overraskelse at jeg ikke har altfor stor sans for mannlige jazzvokalister. Men Magnus Carlson er så mye mer enn det. Han er, på den ene siden en utmerket crooner, og på den andre siden en vokalist som, på mange måter, kan sammenlignes med den svenske «landeplagen» Bo Kaspers Orkester, som i sine første år fylte alle konsertsaler de spilte i – også i Norge.
Musikken er ultracool og Carlsons sceneopptreden er overbevisende og cool. Og musikantene er utmerkede også i denne typen musikk, og innimellom kunne det (nesten) vært Van Morrison som sto på scenen. Deilig!
Men jeg kunne jo ikke synke ned i stolen inne i Idun. Jeg hadde andre ting jeg ville høre. Og da sto finske Superposition «klare for hugg». Dette er et av de finske jazzbandene som har hatt størst suksess de senere årene. Med trommeslageren Olavi Louhivuori, baryton- og altsaksofonisten
Linda Fredriksson, tenorsaksofonisten Adele Sauros og bassisten Mikael Saastamoinen, gjør de utmerket, relativt moderne jazz i skjæringspunktet mellom den amerikanske tradisjonen og den moderne, europeiske stilen, som vi i mange år har hørt blant andre Mats Gustafsson og hans like.
På hver sin side av scenen står de to saksofonistene, og ofte er de to kontraster til hverandre, hvor Fredriksson er den «råe» med et barytonspill tett opp mot Gustafsson i ene øyeblikket og sart balladespill i neste. Mens Sauros holder seg mest i den rolige og formfulle. Men innimellom «kliner» også hun til med energisk og tøft spill. Bak styrer Louhivuori «skuta» med stor overbevisning og drivende spill, hvor både han og Saastamoinen utfordrer, legger ting til rette og «pisker» de to damene til himmels og tilbake.
Jeg har hørt bandet, som snart kommer med sin tredje plateutgivelse, en rekke ganger, og for hver gang de dukker opp, så har de vokst fra sist gang, og de er i ferd med å bli et ytterst spennende og originalt «hold» på de nordiske og europeiske jazzscener.
Prisvinnende svensk/dansker
På Umeå Jazz Festival utnevner de hvert år en hedersgjest. Og i år var det den svenske vokalisten Josefine Cronholm som ble hedersgjesten i forkant av konserten til Dave Holland Trio. Cronholm har samarbeidet med fremtredende musikere som Django Bates og Frans Bak, dhun har hatt sitt eget band IBIS, og har hatt et langt og fruktbart samarbeid med perkusjonisten Marilyn Mazur. Hun har også jobbet med John Taylor og Anders Jormin, og spilt inn et album med Milton Nascimento på svensk, for å nevne noen. På årets festival møtte vi henne i prosjektet Near the Pond, som fikk avslutte Umeå Jazz Festival i år.
I dette prosjektet møtes de skandinaviske og amerikanske musikktradisjonene. Tekstene kommer fra den svensk-amerikanske forfatteren Carl Sandburgs dikt i Chicago Poems. Dikt som beskriver et USA tidlig på 1900-tallet, hvor folk jobber hardt for å bygge den nye moderne verden. Tidligere i år kom de med sitt andre album, Wild Geese (som alltid på på Stunt Records) med nyskrevet musikk til poesien til den japanske poeten Saigyô, en buddhistmunk fra 1100-tallet som skrev med enkelhet og dybde om tanker, begjær, spiritualitet og natur.
Bandet består av Cronholm på vokal og perkusjon, amerikanske Kirk Knuffke på cornet, svenske Thommy Andersson på bass og den danske vibrafonisten og trommeslageren Bent Clausen. I tillegg hadde de med to strykere fra Burgtheather ensemble i Wien; Marta Potulska på bratsj og Melissa Coleman på cello.
Dette var nok den perfekte avslutning på jazzfestivalen for mange i publikum. Her fikk de senket skuldrene og roet ned etter alle musikkalske opplevelsene de siste dagene, med Cronholms fine framføring av tekstene og det utmerkede bandet, med Knuffke som min favoritt. I tillegg liker jeg alltid bass-spillet til Andersson, og tromme- og perkusjonspillet til Clauusen er en god erstatning for trommeslageren Kenny Wollesen, som var med tidligere.
………
Så kan jeg sitte i hotellvinduet i 12.. etasje og skue utover det flate landskapet i Västerbotten mot Bottenviken, som jeg skal passere om noen dager på veg til Tampere Jazz Happening. Men først skal disse dagen fordøyes. Jeg skal være «dreng» hos en pensjonert festivaldirektør (jeg kaller det u-hjelp), og vi skal renovere et gammelt hus – i alle fall skal vi forsøke. Så håper jeg bare at SVT ikke står på døren for å lage nye episoder i serien «Husdrømmer» mens vi holder på, selv det kunne blitt en «raflande» fjernsyns-eventyr.
Jeg takker Jonas Knutsson og hele staben i festivalen for en fin utgave, og kommer mer enn gjerne tilbake neste år, omtrent på samme tid.
(Hotell og reise for salt peanuts* sin utskrente er betalt av festivalen).
Tekst og foto: Jan Granlie
Sirintip
Dave Hoolland og Jaleel Shaw
Nasheet Waits
Amanda Törngren
Magnus Carlson & the Moon Ray Quintet
Adele Sauros
Linda Fredriksson
Olavi Louhivuori
