LANDSKAPPLEIKEN 2026, HOVDEN 24.-28. JUNI 2026: Det er ikke av salt peanuts* vanlige oppgaver å være dommer på Landskappleiken, men på et vis er vel anmelder-rollen også å være en slags dommer, selv om vi i dag ikke på noen måte når opp mot tidligere legendariske kritikere som kunne vri ut av seg uforglemmelige formuleringer som «om denne konserten skulle anmeldes, måtte det være til politiet».
Men poenget med denne lille rapporten fra et arrangement som ikke er på radaren til overveldende mange i jazzmiljøet, er verken kritikk eller melding fra konsertene her, men noen betraktninger om arrangementet sett fra dommerbordet.
Ved siden av noen få konserter, er hovedinnholdet i Landskappleiken konkurranser i et stort antall klasser, fordelt på ulike instrumenter og dansetyper. salt peanuts*’ utskremte sitter ved bordet i to klasser som ikke trekker like mange tilhørere som de viktigere feleklassene, men som ofte byr på mer variasjon og flere nyheter enn de større klassene. Vi snakker om klassen for såkalte eldre folkemusikkinstrumenter (type munnharpe, lur, bukkehorn, langeleik etc.), og – ikke minst – om Open klasse, der kravene til rene tradisjonelle uttrykk er noe mer avslappet enn i andre klasser, og det er åpent for flere instrumenter og instrumentkombinasjoner.
Det er bare en forsvinnende liten del av programmet som består av artister som arrangøren har invitert. Konkurransekonseptet betyr at hvem som helst kan melde seg på, og dermed få en spot på en scene foran et større eller mindre publikum av interesserte og stort sett velinformerte entusiaster.
Det gjør Landskappleiken til en arena med stor nyhetsverdi: vi får anledning til å høre en lang rekke utøvere som ellers ikke ville være synlige i forhåndsprogrammerte festivaler.
Man skulle kanskje tro at en slik åpen anledning utelukkende er interessant for de glade amatører som ikke får andre anledninger til å vise seg frem for et stort publikum. Slik er det ikke her – flere av de påmeldte er profesjonelle musikere på høyt nivå. Det er ikke bare inspirerende – det gir også en anledning til å se hvor nye generasjoner musikere er stilistisk, teknisk og kunstnerisk plasserer seg i forhold til dagens gjeldende nivå.
Det er kanskje et savn at jazzfolka ikke noe lignende: vi ser i alle fall i økende grad lekkasje av musikere fra jazzmiljøet inn i folkemusikkmiljøet. I årets Åpen klasse var to av de høyt plasserte innslagene besatt av folk fra jazzlinja i Trondheim. Nei da. de spilte ikke jazz her, men musikk klart innenfor rammene av Landskappleiken og Open klasse.
920 påmeldte deltakere, fordelt på 520 startnummer, gir et godt overblikk over dagens tilstand i genren – og mange av de som ikke vil konkurrere er til stede både som tilhørere og aktive i mer og mindre improviserte jammer rundt omkring.
Konkurranser er ikke noe spesielt for folkemusikkmiljøet, og har – som i andre genre – blitt livlig diskutert så lenge det har blitt arrangert kappleiker. Men formen har vært livskraftig, og ser ikke ut til å være særlig truet. Alternativet som har blitt diskutert er større antall konserter, men da mister man mangfoldet, og det blir en maktkonsentrasjon hos arrangørene – slik det er i jazz-sammenheng og de fleste andre sjangre for den saks skyld.
En annen effekt av konkurransekonseptet er turbulens: det er alltid mange meninger om hvem og hva som skal premieres best, og dette holder diskusjonene levende, om hva som er kvalitet, hva som er godt spill og god dans, i det hele: hva som er vitsen med å spille og danse. Og ofte med sideblikk til forholdet mellom tradisjon og fornyelse sentralt – som jo er et tema i de fleste sjangrer i en eller annen form, og med varierende sentrale begreper; ‘tradisjon’ gjerne byttet ut med ‘kvalitet’. Selvsagt er det mange diskusjoner av tilsvarende art rundt konserter i alle sjangre, men nettopp rangeringer i konkurranser gir en ekstra dimensjon til diskusjonene, når man ofte må få ned i detaljer for å begrunne synspunkter.
Det at en rekke innslag skal rangeres, krever en ekstra konsentrasjon i lyttingen, og det gjelder ikke bare når man sitter ved dommerbordet, men også i salen, som tilhører, blant likesinnete man skal ut og diskutere med etterpå. Det som setter en ekstra spiss på både lyttingen og diskusjonene, er at utøverne tar like stor del i dette som vanlige publikummere.
Vi rapporterte nylig fra Ransäterstevnet i Sverige, og hadde også der noen refleksjoner over forholdet mellom folkemusikkmiljøet og jazzmiljøet, som nok ikke er så adskilte miljøer som det ofte fremstilles. Men det er jo noen praktiske forhold som gjør det vanskelig å tenke seg noe tilsvarende Landskappleiken for jazz: Landskappleikens 31 startnummer i Open klasse og 48 startnummer i Eldre folkemusikkinstrumenter gikk tross alt ut på å avvikle det på noen få timer, blant annet fordi det var en stor andel soloinnslag med lite omrigg imellom. Dette er antagelig betydelig enklere enn å skulle presse inn et like stort antall band med hver sine besetninger.
Denne uka fortsetter undertegnede for salt peanuts* til Førde og en av Europas beste verdensmusikkfestivaler, mens redaktøren debuterer på Novi Sad Jazz Festival i Serbia. salt peanuts* sprer seg godt i sommermånedene.
Tekst og foto: Tellef Kvifte
