OSLOJAZZ, DAG 1, MANDAG 11. AUGUST 2025: Uke 33, sommeren er på hell og hovedstaden kler seg i jazzens blomster. Førti år er gått, og jazzfestivalen har endt opp som en av de fremste jazzfestivalen i Norge. Det er andre gang festivalsjef Line Juel står ansvarlig for festivalprogrammet, og vi må gi henne rett i at det er et variert og sterkt sammensatt program. Særlig vil jeg framheve arbeidet med å utvikle og tilrettelegge flere nye scener, og nye uterom i denne forunderlige byen.
Tigerstaden
Tigeren som symbol for byen er over 150 år gammelt, og kan visstnok gå tilbake til den gangen den het Christiania. Til den gangen da Oslo var en gammel og usentral bydel i hovedstaden som hadde havnet i skyggen av den nye sentrale hovedbanegården, Christiania station. Bjørnstjerne Bjørnson populariserte begrepet i 1870, med det litterære bildet av seg selv som «en landsens hest» , i endeløs kamp med tigeren, byen. Denne byen hevdet Knut Hamsun seinere at ingen forlater, uten å ha fått merker av den.
En tiger kan jo være skremmende, men Oslo-tigeren ved den gamle stasjonen er fredelig. Men allikevel, den setter dype spor. Hvor gammel er denne tigeren? Svaret på det er at spørsmålet ikke er spesfikt nok: Hvilket Oslo?
Middelalderbyen som lå under Ekebergåsen vokste fram mot slutten av 900-tallet. Da byen feiret et 1000-årsjubileum i 2000, satte man begynnelsen uten noe solid grunnlag, til år 1000. Graver som viser kristne begravelsesritualer er antakeligvis eldre enn dette til siste halvdel av 900-tallet. Edvard Munchs faderlige onkel, historieprofessor P. A. Munch hevdet at byen ble gitt privilegier som en kaupstad, en kjøpstad, i 1048, basert ikke minst på Snorres beskrivelse i Heimskringla, av at kaupstaden ble etablert mens Harald Hardråde var konge. Harald III ble konge i 1045.
Uansett om dette er korrekt eller ikke, ås var det bylignende bebyggelse på sletta ved utløpet av Alnaelva. Men denne elva var aldri kalt Loelva som myten tilsier. Byens navn kommer ikke fra ‘oset ved Lo-elva’, uansett hvor mange generasjoner skoleelever som har blitt tillært denne falske myten. Navneforklaringen er en seinere oppfinnelse (P. C. Friis i 1613), uten historiske røtter.
Så vårt første svar på byens alder er å trekke røttene (minst) tilbake til middelalderen, til perioden år 950-1000, da den såkalte ‘vikingtida’ gikk mot slutten. En historisk hendelse som blir brukt som markering av at vikingtida ender, er (det lille) slaget ved Stamford Bridge i 1066, der Harald Hardråde døde. Oslo er i år altså rundt 1100 år. Vi kommer tilbake til dette temaet seinere i uka.
Joshua Redman – årets festivalartist
Joshua Redman (hovedbildet) var residerende artist ved Moldejazz i 2006. Fire internasjonale musikere på øverste hylle som har vært Artist-in-Residence har gjennom ordningen etablert et nært samarbeid med norske musikere og med jazz med et skandinavisk opphav. De to første residerende artistene har begge turnert med og hatt flere samarbeid med ikke minst årets 25-årsjubilant, Trondheim jazzorkester (TJO).
Det ble et mangeårig samarbeid mellom Chick Corea og Trondheim jazzorkester, med en forrykende konsert med Håkon Mjåset Johansen på Kongsbergjazz, med Marius Neset, og også med miljøet rundt bandet Made in Corea. Coreas norske samarbeid fortsatte helt fram til like før Chick Corea gikk bort i 2021.
Året etter, i 2001, var Pat Metheny på plass i Molde, og samarbeidet bredt, også med TJO. I Molde det året mente Metheny at Paal Nilssen-Love burde velges som president i Norge med to fabuløse konserter i lokalet Forum. Residentskapet to år seinere, til saksofonisten Michael Brecker, ville antakelig også kunnet ha et stort norsk etterspill, om ikke Brecker ble kreftsyk og døde i midten av januar 2007.
Den neste internasjonale artisten var Joshua Redman i 2006. To prosjekter var den gangen overordentlig vellykket: Kvartettkonsert med Bugge Wesseltoft, Arild Andersen og Per Oddvar Johansen i Kulturhuset, og samarbeidet med Eirik Hegdal og Trondheim jazzorkester. Den siste Molde-residerende artisten som har etablert nær kontakt med norsk jazz, er som Redman er i år, et tidligere års festivalartist, Jason Moran.
I år får vi tre konsertprosjekter, og fire konserter, med Joshua Redman. Første konsert er åpningskonserten som tar opp igjen samarbeidet med Eirik Hegdal og TJO. Det andre er onsdagens to konserter i Aulaen med det vi kan enten kan kalle Redmans ‘Norwegian Quartet’, eller Spiral Dance-kvartetten, begge navn med åpenbare konnotasjoner til sentral norsk jazzhistorie. Det siste prosjektet er et samarbeid med trioen Gard Nilssen Acoustic Unity. Kimen til dette samarbeidet ble lagt da Nilssen var residerende artist i Molde i 2019. På slutten av konserten med trioen i samarbeid med trompetisten Ambrose Akinmusire, kom Redman med som gjest og spilte Ornette Colemans «Happy House».
Triader, tetrader, pentader, og andre akkorder
Årets åpningstale av festivalen var ved stas-sekretær i Kulturdepartementet, Trude Storheim. Få politikere er vel like kvalifisert som henne til å forstå hva en festivalsjef, staben av 200 frivillige, musikere og publikum gjennomlever på en åpningsdag av en sentral jazzfestival. Kan hun så bidra til å sørg for at debatten om en kritisk kulturpolitikk, kan bli et sentralt spørsmål i innspurten av valgkampen, ville hun ha gjort en stor, verdifull og samfunnsnyttig jobb.
Kunne vi bare få en seriøs debatt om kunst og kultur, fritt for høyresidens idiotiske populisme og suverene neglisjering av så godt som all annen nytte enn den som kan måles i klingende mynt. Jeg har medfølelse med de som er overbevist om at kunst overhodet ikke har noen samfunnsnytte og -verdi, mens jeg føler et sinne mot de politikere, som med stor sannsynlighet mot bedre vitende, ikke vil ta innover seg kunstens selvrealiserende betydning for individet, for oss alle.
Vi setter oss til rette på Cosmopolite, for å møte igjen Trondheim jazzorkester, under ledelse og direksjon av Eirik Hegdal. Det er 2 956 dager etter siste konsert i 2017 av så langt 28 konserter med prosjektet. Vi er nå klar for den 29. konserten. Nå kan vel ytterst få utenom musikerne som har vært med fra starten skryte av å ha hørt alle konsertene, men jeg tør påstanden om at denne rager høyt i rangordenen fra beste til relativt sett svakeste konsert.
Med Nils-Olav Johansen på gitar, Marie Solum Gran på horn, Erik Johannessen, trombone, Eivind Lønning på trompet, Trine Knutsen på fløyter, Stig Førde Aarskog med B♭- og bassklarinett, Tuva Halse på fiolin og cellistene Øyvind Engen og Marianne Baudouin Lie.
I sirkelen, Joshua Redman på tenor- og sopransaksofon, Ole Morten Vågan og hans kontrabass, Tor Haugerud på trommer, og Eirik Hegdal på baryton-, sopran- og sopraninosaksofon. Framheves må også lydmagiker Tor Breivik.
Åpningskonsertens åpningsnummer er «Dingo Rag», og vi skjønner raskt at dette blir bra. Det er bare å lene seg tilbake og nyte Hegdals komposisjoner, arrangementer og oppsetting av finurlige akkorder: Her er det ikke bare grunnleggende triader, her får vi et solid utvalg fra universet som er befolket fra monader og dyader til dekader, og un- og dodekader.
«Walking on Green» og «Re Marc I made» er vel begge en slags referanser til Bill Evans’ univers. Den siste er, så vidt jeg forstår, en hilsen til Marc Johnson som var Bill Evans’ siste bassist før han døde i september 1980.
«Country» og «Eroiki» kjenner vi fra CD-utgivelsen av studioproduksjonen fra 2010 for dette prosjektet, Triads and more. «Country» omfatter kanskje konsertens ypperste høydepunkt: En dialog mellom Tuva Halses fiolin og Joshua Redmans sopransaksofon, der de bytter sekten-, åtte- og fire-taktere, før de ender opp i et samspill, går rett inn i minneboka for oppsamling av årets vakreste konsertminne.
Bruken av flere strykere i Trondheim jazzorkester er ikke ukjent, men det er kanskje ikke så ofte vi ser det. Men denne utvidelsen av det mangehodede orkesteret går nesten helt tilbake til begynnelsen. Allerede i 2001, da TJO spilte med Pat Metheny, hadde daværende kunstneriske leder, Erlend Skomsvoll, inkludert strykere. Trioen Halse, Engen og Baudouin Lie leverer et solid bidrag, og løfter prosjektet. «Rennafart» er ei låt vi kjenner, og som her får nytt blod, ny trøkk. Siste ordinære låt er «Country March Jubileet», ei nyskrevet låt for denne årgangen av prosjektet.
Hele prosjektet er preget av en deilig leik, en framføring med ‘tunga-i-kinnet’ som det heter på et internasjonalt språk. Det vekker minner om galskapen i Willem Breuker Kollektief, ICP Orchestra, og andre orkestre i samme leia. Når så også et Berlin-ish 1920-tall svinger innom, er vi i flux!
Som ekstranummer får vi en cover-versjon, ei låt «vi ha’ planka … [av] han Johann Sebastian». «Det e’ ikke Air», denne andresatsen fra orkestersuite nr. 3 i D-dur, som er nesten ihjelspilt av alle ‘new age’-versjonene, basert på August Wilhelmjs omskriving for fiolin og piano. Og takk for det!
Vi får en transkripsjon og arrangering av mellomsatsen i Johann Sebastian Bachs Toccata, Adagio et Fuga i C-dur, i BWV-katalogen angitt som nr. 564. Dette er jo musikk som Bach har skrevet for datidens analoge synth, for luftdrevet kirkeorgel. I partituret har han angitt at adagio-satsen skal gå i adstadige ♪ = 60. Innstillingene på orgelet er angitt med F-kornett på manual II, mens manual I er angitt som bordun 8 (fot), altså i et tonalt register rundt den vanlige kammertonen (A = 440 eller 442 Hz). [bordun går tilbake til fransk, til bourdon, eller på norsk humle. En bordun-tone minner altså om lyden av en flygende humle. Og ja, humla kan fly!] Pedalverket er angitt som 16 (fot) – 8 (fot).
Det er da naturlig at det er Eivind Lønning som åpner ballet, med adagio-temaet skrevet i a-moll. At det er Lønning som spiller førstestemmen. Etter en fri intro, kommer det kjente temaet, der av en eller annen grunn trillen på den første E-en (E/D) minner meg hver gang om Adagio-satsen på gitarkonserten Concierto de Aranjuez av Joaquin Rodrigo. Gitaren åpner linjespillet med den samme trillen, og med en åpen A-streng. To toner er nok, en tonal millimeter. Noen ganger er verden overraskende. Hjernen er et forunderlig sted.
Et samvære med Joshua Redman og Trondheim jazzorkester er ikke et forunderlig sted, et vanskelig sted å være. Tvert i mot er det et godt sted å være.
Kongens tjenere
Kvartetten som kaller seg أحمد [Ahmed], er en hyllest til bassist og oudist Ahmed Abdul-Malik. Abdul-Malik tok dette navnet mens han ennå var ung, etter at han konverterte. Navnet skal i følge tradisjonen bety ‘Kongens tjener’, i islamsk tradisjon er da Kongen Allah.
Den unge bassisten spilte blant annet med Thelonious Monk, og kan høres på plate med Monks band, med Johnny Griffin på tenorsaksofon. Et live-opptak fra Five Spot i New York, gjort sommeren 1957, ble oppdaget og utgitt for ca. tretti år siden, Discovery!, med en Monk-kvartett. Her kan vi høre Abdul-Malik på kontrabass med Coltrane på tenorsaksofon. Men Abdul-Malik lærte seg altså også å spille det arabiske tradisjonsinstrumentet al oud, العود, som i sin tid var opphavet til den europeiske lutten. På opptakene fra John Coltranes konsertserie på Village Vanguard i begynnelsen av november 1961, kan du høre ham på oud, i to versjoner av Coltranes tema «India».
Bandet أحمد [Ahmed] tar utgangspunkt i tema skrevet av Abdul-Malik og framfører dem i svært engasjerende versjoner. Det formelig koker på Victoria – Nasjonal jazzscene i kveld. Å mentalt holde pusten i godt og vel en time kan være slitsomt, men med denne musikken er det ikke vanskelig.
Seymor Wright på altsaksofon, Antonin Gerbal på trommer, Joel Grip på kontrabass og Pat Thomas på klaveret holder oss helt frampå stolsetet i denne timen. Det er musikk med historie som framføres, en stor historie. En historie med røtter til New York, og til den frihetssøkende musikken som utviklet seg gjennom et par tiår, i siste halvdel av forrige århundre.
Det er en mange-laget, polyrytmisk dans, der nesten umerkelige skifter skjer, slik at musikken utvikler seg organisk. Det er som å beskue en rose vokse seg fra den første spire til utfoldelsen av blomster i en intervallfotografert film. Mer enn de indivduelle stemmene er det det totale lydbildet som du må lytte til, som du må la deg overvelde av. Små musikalske gester gir en umerkelig retningsendring, eller hastighetsendringer. Ritardando sier vi, men hvorfor ikke decelerando?
Det stormer i musikken. Og der røyk det en streng på Steinway-flygelet. Dass wäre eine grausame Salbe, for å leike litt med Ludvig Holberg. Men det gikk altså i grunnen ganske fredelig for seg. Etter en time roer stormen seg ned, og kvartettskuta glir langsomt inn til scenekanten.
Men vi får et ekstranummer. Vi vet jo fra før at Pat Thomas er en framifrå og nyskapende fortolker av musikken til den tidligere oppdragsgiveren til Abdul-Malik. Og ikke noe er da bedre enn at kvartetten framfører sin særegne versjon av Thelonious Monks «Epistrophy», herunder også iblandet «Evidence», så vidt jeg kunne høre. Dette kunne vi gjerne ha hørt mer av. Mye mer. Gjerne like lenge som Alexander Schlippenbach og hans kumpaner i trioen Die Entäuschung gjorde for noen år siden; da de spilte opp til fire timer med Monk-tema.
Vi avslutter kvelden på Becco, der det er sosialt hengetreff og jam. Dette er også et strålende rom, og et fint sted å være!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Oslo jazzfestival/Matija Puzar (Joshua Redman og TJO), Tore Sætre (أحمد [Ahmed])
Joshua Redman og Trondheim jazzorkester.
أحمد [Ahmed].
Pat Thomas.
