OSLOJAZZ, DAG 3, ONSDAG 13. AUGUST 2025: Det ble ingen konserter på oss den andre dagen av Oslo jazzfestival. Men vi fikk med oss at Ella-prisen ble utdelt: Vi gratulerer hedersmannen, klubbsjefen, entusiasten og musikkelskeren Jon-K. Johnsen med årets Ella-pris. En særs velfortjent hyllest til en viktig mann for Oslos jazzmiljø.
Hvor gammel er Oslo?
Jeg lovte på mandag en videre drøfting av Oslos alder. Men som jeg insinuerte, spørsmålet er da hvilket Oslo er det snakk om? På mandag fant vi ut at middelalderbyen Oslo på grunnlag av arkeologiske funn, nå kan anslås til å være rundt 1100 år gammel, en eller annen gang på 900-tallet kan det ha oppstått en konsentrasjon av bygninger, personer og kulturtrekk på ei slette i skyggen av Ekeberg-åsen.
Men hva med det geologiske og geografiske stedet vi i dag kaller Oslo? For mye av sin geologiske historie har det geologiske stedet vi i dag betegner som Oslo med omegn, der dette befinner seg i dag, vandret over store deler av kloden, fra langt sør der Antarktis befinner seg i dag for 1-2 milliarder år siden. Oslo har vandret fra i området 60-70° sørlig bredde, til der byen er i dag, på ca. 60° nordlig bredde.
Oslos posisjon har vært gjennom en lang og tumultøs geologisk historie. Grunnfjells-skjoldet Baltika, som befinner seg under oss, har vært i de aller fleste posisjoner på denne kloden vi kaller Jorden. De første sporene til det som ble Baltika går tilbake til bort imot 3 av jordas 4,5 milliarder år. Grunnfjellet som viser seg blant annet i Nesoddens profil, er av dette gamle urfjellet.
Men dette grunnfjellet er ikke forklaringen på Oslos opphav. En meget kjent geologisk formasjon på dette skjoldet går under navnet Oslo-feltet, og det er i denne svaret til hvor Oslo kommer fra ligger. Dette geologiske området er spesielt også i verdensmålestokk, det er avsatt spor etter en geologisk og biologisk historie som er en spesiell epoke i Jordens historie.
Oslo-feltet er et område som er ekstremt variert geologisk sett, med spor etter mange perioder i jordas geologiske og biologiske historie. Feltet ble først dannet som en såkalt rift-dal, slik som vi kan se i Øst-Afrika, eller på Island. Riftdalen på Island er en del av utvidelsen av Atlanterhavet, som selv jo har et opphav som en riftdal. Atlanterhavet ble dannet da superkontinentet Pangea ble brutt i stykker for ca. 190 millioner år siden. Men i motsetning til riftdalene i Afrika og Atlanterhavet, som er dannet av tektoniske plater som glir fra hverandre, er Oslo-feltet dannet på en annen måte. Jordskorpen har først blitt hevet opp som en bulk over det omkringliggende landskapet, og derfor blitt strukket ut av ytre krefter. Så har denne bulken falt sammen, når strukturene ikke kunne holde seg oppe lengre. Det ble dannet det geologer kaller en graben, en grav. Oslo ligger i bunnen av det som er en rundt regnet 300 millioner år gammel grav.
I mye av sin historie, lå dette nedsunkne området under vann i lange perioder, og med et tropisk klima. For området befant seg i store deler av sin historie rundt ekvator. Området var havbunn i grunne tropiske og subtropiske hav i flere omganger, både fra svært oksygenfattige perioder, til perioder der det strømmet inn mer oksygenrikt vann. Det er derfor Oslo-feltet er så rikt på fossiler, ikke minst fra kambrium-, silur-, devon- og karbon-periodene. Et rikt planteliv, og dyr i havet som i dag er totalt fremmedartede. Trilobittene er en særlig favoritt for min egen del, ikke fordi de er sjeldne, for det er de definitivt ikke, men fordi denne livsformen med et fleksibelt ytre skall, noe som gjorde at det kunne rulle seg sammen som forsvar mot rovdyr, var så vellykket, Den fantes overalt på jorda og i enorme mengder. Kanskje en av de aller mest vellykkede og effektive tilpasningene gjennom biologisk evolusjon som jorda noen sinne har sett.
Antakeligvis var det området som i dag er Oslo-feltet også etter noen hundre millioner år en oljeprovins. Men i motsetning til oljeprovinsene i Nordsjøen, var det dårlig med takbergarter over sedimentene som i dag blant annet omfatter alunskifer-lagene i området. Det aller meste av den oljen og gassen som ble dannet her, lakk derfor ut til overflaten og dunstet bort.
Men alunskiferen er fortsatt oljeholdig, de mest tjuktflytende hydrokarbonene som ikke fordunstet ble værende igjen. Stort sett er det for lite olje igjen i alunskiferen i våre områder til at det har noen veerdi, men enkelte steder i Sverige inneholder alunskiferen fortsatt olje i et omfang som gjorde at det ble startet et selskap, kalt AB Svenska Skifferverken, for litt mer enn hundre år siden. Selskapet utvant olje fra alunskifer i Närke, midt mellom Örebro og Motala, i Svealand. Det ble anslått at «… det vil formodentlig ikke vare længe før behovet for olje [i Sverige] er dækket ved indenlandsk produktion», som Teknisk Ukeblad skrev i en omtale av prosjektet i 1918. Vi vet jo i dag at dette ikke lykkes. Kanskje minst like mye på grunn av at oljebruken vokste langt raskere og til enorme nivåer som langt overgikk hva man i sin villeste fantasi kunne forestille seg i 1918. Og bra er det et det ikke lykkes. Den prosessen vi i dag kaller fracking av slike oljeskifer-lag, er nå ansett som noen av de verste miljøfiendene.
Mot slutten av karbontiden, for omtrent 300 millioner år siden, startet altså den første prosessen, nedsynkingen som skapte riftdalen som i dag er Oslo-feltet. Noen titalls millioner år etter dette, er det en periode med mye vulkansk aktivitet i dette området. Restene etter Ullernvulkanen, Romerikevulkanen, Bærumsvulkanen, Skaugumsåsen og Kolsåstoppen, og Oslo-områdets rike tilfang på blant annet rombeporfyr, er alt vitner om denne perioden. Her ble landet som i dag omgir Oslo lagt. Geologisk kan vi derfor si at grunnmuren for det som ble Oslo, ble lagt for ca. 250 millioner år siden.
Men i store deler av den etterfølgende historien var dette området altså under vann. Fossilene som Oslo-feltet er så rikt på, er alt dyr og planter som levde i vann, på bunnen eller i strandsonene av grunne hav. I perioder kunne dette landskapet være over vann, men i ein seinere periode skjedde flere oversvømmelser. Vi er altså på jakt etter siste tidspunkt området vi kaller Oslo reiste seg over vannflata. Svaret er dette: Det er landhevingen etter istidene de siste 2-3 millioner år som endelig fikk Oslo over vannflata. I våre dager hever landskapet i Oslo-regionen seg med 5,1 millimeter pr. år, 1. januar 2015 ble det innført et nytt høydesystem som medførte at de registrerte målene av Oslos høyde, steg med 37 centimeter fra det gamle systemet, begge målt fra middelvannstand.
Den marine grensen ligger i dag 222 meter over havet i Oslo. Dette var strandlinja da isen trakk seg tilbake for mellom 11 og 12 000 år siden. Da var altså Oslo under vann. For to tusen år siden lå havnivået rundt 20 meter høyere enn i dag, og fjordarmer strakk seg inn over store deler av det som i dag er Oslo sentrum. Det området der middelalderbyen skulle bli plassert lå under vann i en fjordarm som kan ha strukket seg innover mot Groruddalen. Havflaten sto så høyt at du hadde kunnet ro eller seile med båt til høymesse i Vålerenga kirke.
Rundt år 800 var havet sunket til rundt fem-seks meter over dagens havnivå, da var det meste av dagens Oslo over havflata. Geologisk er altså begynnelsen på Oslo-regionen 2-300 millioner år gammel, naturgeografisk kan byen sies å være et sted mellom 1200 og 2000 år gammel.
I de kommende drøftingene vil jeg zoome inn på historien de siste tusen årene for å finne ytterligere svar på spørsmålet om Oslos alder. I dag har vi lett etter natur- og geologihistoriske svar, i går var det de første menneskesporene i området. I morgen vil vi begynne på den samfunnshistoriske jakten. Men det er i morgen: Nå til dagens konserter. Jeg har valgt meg ut to konserter fra dagens program. Danske Nana Rashid på Herr Nilsen, og ekstrakonserten i Universitetets Aula med kvartetten med Joshua Redman, Bugge Wesseltoft, Arild Andersen og Per Oddvar Johansen. Vi rapporterer fra disse.
Don’t make me wait so long
For snart ti år siden, under Aarhus Jazz Festival, ramlet en sliten redaktør av herværende tidsskrift inn på Café Gemmestedet i Århus. Det var ikke for å gjemme seg bort han var i Århus, men for å dekke dette årets jazzfestival i byen. Der kom han over en duokonsert med den danske vokalisten Nana Rashid, og forlot stedet som en endret mann. Dette var også begynnelsen på en prosess der Rashid selv tok steget ut av sin etablerte rolle som musikkpedagog og sto fram som en særegen, sterk vokalist.
Resten er historie. På tampen av 2016 kom det en EP, Sorrow in Sunlight, mens vi måtte vente helt til årsskiftet som åpnet 2023 før vi fikk høre albumet Music for Betty der hun presenterte et knippe låter med en pianotrio som når den opererer alene, kaller seg Little North. Denne trioen ga nylig ut et album der de hadde med seg den norske trompetisten Oscar Andreas Haug. Benjamin Nørholm Jacobsen på piano, Martin Brunbjerg Rasmussen på bass og Lasse Jacobsen på trommer.
Det er få andre steder man kan gjemme seg bort i Oslo i kveld på en bedre måte, enn å la seg innhylle av musikken til denne kvartetten på hjørnescenen i Herr Nilsen ved plassen som bærer navn etter mangeårig stortingspresident og Høyre-leder Carl Joachim Hambro, eller bare C.J. Hambro som han var mer kjent som. Han var en retorisk mester og en mangesidig ordkunstner. Ett av de vakreste stikkene han formulerte fra Stortingets talerstol, skal ha vært til Olav Meisdalshagen, stortingsrepresentant for Oppland og statsråd under Einar Gerhardsen i to omganger. «Om der nogensinne skulle skje, Herr President, at jeg og den ærede representant Meisdalshagen er enige, så, Herr President, er det jeg som tar feil!»
Like innlevende og formidlende som C.J. Hambro, er Rashids omgang med ord og tekster. Det er dette som gjør at prosjektet vinner. Som framføringen av hennes egen «Mother, Father». Den handler om søken etter svar på tilhørighet, når utgangspunktet er en blandet herkomst, som Rashid selv. Selv oppfatter hun seg som «en dansker», som en jyde. Men i møtet med den voksne verden da hun søkte seg ut i storsamfunnet, ble hun møtt med fordommer basert på hennes blandede etniske bakgrunn. «Mother, father, tell me where I’m from. / Tell me the story I’ve become». Hvem er jeg? Hvordan kan jeg være meg selv, i møtet med påtrykket fra andre om å være noe annet enn meg selv?
Arrangementene er gjennomgående basert på enkle, men effektive, virkemidler. Rashids frasering understreker tekstene, og framføringen skaper nærhet og personlighet til tekstene. Nina Simones «Four Women», Peggy Lees «Johnny Guitar», «… do you recall at all?».
Høydepunktene er flere. Konserten avsluttes med to låter fra Rashids egen hånd, først hennes «Goodbye My Love», med Herr Nilsens blanda kor. Og ja, det er nok ganske tydelig en del korister i lokalet. «… good dreams, and farewell». Deretter takker bandet for seg med «They Call It Love», «How many women shall this dream come to pass … Just take it from me, they just want to be free».
Et herlig rop om frihet, respekt og empati. Det er jo det det dreier seg om. Ikke?
Reven danser i Aulaen
Det er 19 år siden kvartetten lot seg høre under Moldejazz i 2006. I uke 29 i juli, i det gamle Kulturhuset i Molde, huset oppi bakken som noen av oss omtalte det som, møttes en superkvartett med dette årets residerende artist, Joshua Redman, på saksofoner, og tre norske musikere: Bugge Wesseltoft på piano, Arild Andersen på bass og Per Oddvar Johansen på trommer.
I dag gir samme kvartetten to konserter i Universitetets Aula, dette unike rommet, med etterlyd som nesten kan telles i timer, den først oppsatte konserten ble utsolgt på kort tid, og en ekstrakonsert ble satt opp seinere på kvelden, også den så godt som utsolgt. Men det er Ingar Hunskaar på lyd i dag, så vi vet at det den langhalede dragen som svever gjennom rommet vil være temmet.
Wesseltoft starter med et introspill, som setter an tonen. En ny låt som foreløpig bare er kalt «Aula 1». Vi tenker at dette blir bra. Jeg sikter meg inn på den mektige «Solen» for å lytte. For å kunne lytte til Edvard Munchs sang, fra bestefars fortellinger i «Historien», mens «Alma Mater» ammer nye generasjoner av livets utforskere. Det er en harmonisk lenke mellom de forskjellige temaene som fyller dette unike rommet.
Det var i november 1911 at Aulaen ble åpnet, da som del av universitetets hundreårsjubileum. Men dette skjedde uten Munchs gedigne malerier. Det er først da disse kom opp, at dette rommet er blitt til et «kunstens tempel», som det tidlig ble betegnet. Munchs malerier ble montert og oppsatt i 1916. Fortsatt klinger kanskje tonene etter Richard Strauss’ spill i mars 1917, da han mistet munn og mæle av maleriene, og nesten ikke kunne konsentrere seg om så spille. Den anerkjente dirigenten Leopold Stokowski sa i august 1967: «Bildene distraherer, man glemmer musikken»!
Kanskje er det dette som gjør at konsertens første del, oppleves litt avventende, litt avdempet. Det er som det ikke riktig tar fyr. Men varmen vokser fram etter hvert. Per Oddvar Johansen drar opp til sin egen «Til Sivert», som hørte første gang med trioen Close Erase på deres andre album, funksjonelt nok kalt No. 2. Andersen følger opp på ‘løvebassen’. Vi kan lukke øynene og skjerme oss fra alt det høylytte rundt oss. Vi må ikke glemme musikken.
«Short Story» er første låt fra Arild Andersens hånd, som kom på hans ECM-album «Affirmation» for et par år siden. Et kort, repeterende rytmisk mønster binder det sammen, og vi begynner å ane kraften i musikkens fortellerevner. For det er noe grunnleggende i dette kommunikative sammenfallet mellom det visuelle og det akustiske ved opplevelsen av levende musikk. Og mellom dette og de lyd- og bildestrukturer som musikken skaper i bevisstheten til utøvere og tilhørere. Hvordan disse kompleksene kommuniserer seg imellom til å skape en totalopplevelse, ulikt noe annet.
I det ligger erkjennelsen av at musikk er så mye mer enn et endimensjonalt, akustisk fenomen, musikk er for ører og øyne, musikker er i sin karakter en cerebralt audio-visuell form for kommunikativ interaksjon mellom individuelle bevisstheter. Redmans «Soul Dance», som vi møtte første gangen på albumet Wish, med Charlie Haden, Pat Metheny og Billy Higgins, den gangen Redman var det nye heite navnet i New York, i 1993.
Men denne gangen på sopransaksofon. En tretakter som svinger noe inn i granskauen. Ut av en fri innledning av Redman, vokser det svingende temaet fram: Vi finner både ansikter og svaner i Munchs Solen, en allegori over universitetets allment opplysende og livgivende rolle, på aulaens fondvegg foran oss.
Redman skifter til tenorsaksofon, en ny innledning, denne gangen til Redmans «Amica», som han har spilt med blant annet Brad Mehldau. Redmans tekniske kontroll på instrumentet er fenomenal, spennet han kan få tenoren til å synge, langt opp i altissimo-registeret, med en strålende kontroll på intonasjon, frasering i dette området. Alt ned til den dype B♭ aller nederst i saksofonens buk. Wesseltofts «Aula 2» fortsetter med et rytmisk spor som er finurlig og dansende. Det minner meg om den gamle vitsen til Stian Carstensen en gang i de dager da Farmers Market var noe av det hippeste hippe på denne kloden, «denne går sånn omtrent som nordmenn danser vals». Riktignok her en firetakter, men med lag og vektforskyvninger som gir det hele en medrivende, tiltende følelse.
Redmans «Borrowed Eyes» er fra Redmans aller siste album, Words Fall Short, som ble utgitt på Blue Note for to måneder siden. Klinelåta, sa vi i gamle dager, da visste vi det gikk mot slutten. Balladeri, Balladera, Balladerull. Nå skal det hele avsluttes med en heidundrende rocker som sender publikum ut i natta med energi og trøkk. Og hva bedre til det enn Andersens velkjente «The Fox», reven danser i Aulaen i kveld. Nå satt den!
Vi får to kortere, men svært effektive ekstranumre, Andersens «Bygone» (fra Mira) og Redmans «Bad Algorithm», så vidt jeg vet uutgitt, men spilt live med Redmans band de siste par årene. Vi vandrer ut i den sommervarme august-kvelden, mens vi tenker at noen ganger … noen ganger er livet ikke bare helt greit, liksom!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Oslo jazzfestival/Håvard Windstad (Nana Rashid) og Oslo jazzfestival/Matija Puzar (Andersen/Johansen/Redman/Wesseltoft)
Nana Rshid og Martin B. Rasmussen.
Benjamin N. Jacobsen.
Bugge Wesseltoft.
Arild Andersen, Joshua Redman og Per Oddvar Johansen.
Arild Andersen.
Per Oddvar Johansen.
Universitetets Aula.
