OSLOJAZZ, DAG 4, TORSDAG 14. AUGUST 2025: Oslo pruster og svetter i dag, under en klam varme. Men Oslojazzen inviterer oss på en tur til Gressholmen for en utekonsert, noe som frister oss sterkt.
Oslo 1 og Oslo 2, hva er Oslo 13?
Da Heinrich Schliemann i 1871 satte spaden i jorda like ved utløpet av Dardanellene innerst i Egeerhavet, der de hadde funnet rester etter en historisk by som en gang lå ved havet og kontrollerte innløpet mot Svartehavet, var han overbevist om at han hadde funnet det mytiske Troja der Paris regjerte etter å ha røvet dene skjønne Helene, historien som Homer forteller i Iliaden. Det han og seinere arkeologer fant var jo en lagdelt kake av mer enn ti historiske byer som er bygget over hverandre over et tidsspenn på rundt 4000 år. Tradisjonelt er disse benevnt som Troja 0, Troja I, Troja II, osv. Hvilket av disse Troja var det vi snakket om?
Mens vi vandrer i dette Oslo, er det vi leiter etter spor på hvilket Oslo som hører til hvor, for også Oslo er en kake, satt sammen av ulike deler. Byfortetting synes å gå tilbake til ca. 950, da området var kristnet, og hvor det muligens også var bygget de første kirkene. Bynavnet er i de eldste kildene angitt som Anslo og Ásló, mens en seinere middelalderform er Ósló. Det er argumentert for at uttalen av bynavnet i middelalderen kan ha vært noe i retning av ɔːslɔː or ɔslɔː, heller enn den moderne, normaliserte uttalen ’oslo, eller den lokale uttalen, ’oʃlo. Alt tyder på at begge formene av s-en var i bruk langt tilbake i Oslos historie.
Navnet Ásló, eller Gudesletta, kan jo antyde at historien går enda lenger tilbake, til et gudehov eller liknende som lå her i området. Men dette vet historikerne altså lite om. Kartlagte graver viser altså at Kvitekrist kom ganske tidlig til dette området, og at det la grunnlaget for lille Oslos fem kirker, Mariakirken, byens kirke til ‘vår kjære frue’, og Clemenskirken, dedisert til St. Clemens, sjøfarernes skytshelgen, er antakeligvis stedene for de eldste kirkene. Begge ble først bygget som trekirker, Clemenskirken i minst to-tre omganger, og er seinere bygget i stein, og utvidet gjennom tre-fire hundreår etter år 1000. Dedikasjonen til Clemenskirken kan jo indikere noe om rasjonalet for å etablere en handelsby i dette området, der sjøfart og handel la grunnlaget for bydannelsen.
Hovedkirken i Oslo var jo domkirken, den som var selve bispesetet. St. Hallvardskatedralen, var kateter-kirke for Oslo-biskopen. Olav den stillfarne, han Olav Kyrre, etablerte Oslo som senter for Norges ene av tre bispedømmer. Oslo som bispedømme går altså tilbake til år 1067, da Olav Kyrre ble medkonge, etter at hans far, Harald Hardråde, døde ved Stamford Bridge den 25. september 1066. En gang i løpet av 1070-tallet ble kikeorganisasjonen formalisert med tre norske bispedømmer. Oslo som sete for biskopen, og seinere som et sentralt pilgrimsmål, er altså rundt 950 år gammel i år. Det var visstnok antakeligvis Olav Kyrres sønnesønn – Sigurd, han som i humoristen Øystein Sundes ord var gift med Jorsalmor – som sto for byggingen av den første katedralen, like etter år 1100. Denne katedralen var bygget som en normannisk basilika-kirke, det rådende idealet for kirkeutforming.
Nicolaikirken var dedisert til St. Nicolas fra Myra i dagens Tyrkia. Han som har vært opphavet for Sinterklaas, eller Santa Claus. Nikolaikirken dukker opp i kildene på 1200-tallet. Den siste av disse fem middelalderkirkene i Oslo, er Korskirken, som er nevnt i kildene første gang i 1300.
Oslo brenner!
Etter omfattande utgavinger i Middelalderparken i dagens Gamlebyen, i det gamle Oslo, vet vi en god del om den videre historien. Oslo brant, som de fleste byer, i flere omganger. Enkelte ganger brant byen så godt som helt ned, og måtte bygges opp igjen. Noen branner var påsatt, blant annet av ytre fiender, andre hadde lokalt opphav.
Det kan etterspores minst 14 forskjellige branner gjennom historien til middelalderbyen Oslo. Den første som er dokumentert skjedde i 1137, ikke lenge etter at den vel hundre år lange borgerkrigstida i norske historie startet, etter Sigurd Jorsalfars død i 1130. Som den første, ble Sigurd gravlagt i katedralen, som nå sto ferdig.
I 1137 utnyttet danskekongen Erik Emune situasjonen og kom på plyndringstokt, oppildnet av Magnus Blinde. Erik plyndret Oslo og satte fyr på katedralen. Deler av byen forsvant også, men alt blir bygget opp igjen ikke lenge etter.
Etter flere branner i tiden etter 1150, raserer en brann 19. mars eller 14. april 1352 Oslo totalt. Bare det som er betegnet som «tabernis maritimes» står igjen, altså tavernaer ved sjøen. Kan det ha vært sjøboder eller skjenkestuer ved havna? Dette Oslo 8, eller hva det blir, er altså ca. 670 år gammel.
Rundt år 1300 har Håkon 5. begynt på det som skulle være et festningsverk mot inntrengere og fremmede hærstyrker. Særlig mot svenskekongene, som igjen og igjen prøvde seg. Etter at Akershus-festningen sto ferdig, var igjen og igjen snakk om å flytte byen slik at den var vernet av festningen. Særlig i forbindelse med storbranner var spørsmålet aktuelt. I 1523 setter Gustav Vasa fyr på Oslo.
I 1567 er det innbyggerne selv som stikker byen i brann, etter at svenske styrker har inntatt byen under den nordiske sjuårskrigen. Svenskene hadde vunnet slaget på det som etterpå het Svenskesletta på Ekebergåsen, og rykket inn i byen. Men de klarte ikke å bryte gjennom forsvarsverkene på festningen. Byen blir satt i brann for å jage ut svenskene. Friske styrker kom til Oslo fra Bergen, og sammen fikk man jaget vekk de svenske styrkene. Oslo 10 i vel 450 år, altså.
Men byen blir fortsatt ikke flyttet. Men det blir etter 1567-brannen, utstedt en kongelig befaling om å gjenoppføre byen i skyggen av Akershus-murene, på vestsiden av Bjørvika. Men flyttingen gikk tregt.
57 år seinere brenner det igjen på østsiden av Bjørvika. 17. august 1624 bryter det ut en brann som brenner i tre døgn, og bare Oslo Hospital og Bispegården står igjen. Denne gangen blir den kongelige befalingen uttrykt som et påbud: Det ble forbudt å bygge på branntomtene. 27. september 1624 forlater man endelig gamle Oslo. Da grunnlegges den nye byen, som gis navn etter kongen, og med det skaper man myten om Christian Kvart som peker på området bak festningen og sier, «… der, der skal byen ligge!». Her blir en moderne barokkby bygget opp, innenfor festningsmurene rundt Akershus festning. Men stedet var altså allerede påpekt av hans far, Frederik II.
Barokkbyen Christiania, seinere Oslo som den igjen kom til å hete 301 år seinere, fyller altså 401 år den 27. september i år. Det var flere bybranner i perioden som fulgte, men ingen ble så omfattende at hele byen ble rasert. En av de mest omfattende, skjedde i 1686, da lynet slo ned i Trefoldighetskirken, på vestsiden av Christiania Torv. En tredel av byen brant da ned.
Det skulle gå rundt 300 år før det begynte å skje noe fundamentalt med byen igjen. Men da var Oslo en helt annen by enn den hadde vært i 1624, i 1352 og i 1075.
Marius’ sang
Vi starter dagen med en båttur. Fra Aker Brygge er det rutebåt ut til Oslos skjærgård, der cistercienser-munkene en gang regjerte. Klosteret på Hovedøya var stort, og munkene her styrte kirker på begge sider av Oslofjorden. Men det er ikke munkenes gregorianske sang vi er ute etter å høre i dag.
Heller ikke er vi ute etter å høre Odas sang til Hans Jæger, mens hun lokker ham til å legge fra seg årene i prammen, her ute mellom øyene. Vi trenger ikke som Oddysevs binde oss fast til masta, og putte voks i ørene på mannskapet, for ikke å bli dratt med av sirenenes forlokkende sang. Vi er ute etter en annen sang. En sang vi har hørt før, og som skapte svært gode minner.
Vi skal ut til Gressholmen, der fiffen i Christiania skjøt på blink, som medlemmer av Christiania Skytterlag. Seinere hadde Lilleborg såpekokeri her, å koke såpe var visstnok ganske så illeluktende greier. Her uten sjenerte man færre mennesker enn på Sandaker, der den øvrige produksjonen var lokalisert. I dag lukter det ikke såpekok, ei heller krutt. Lukten av sjø og skog er ikke plagsom.
Som lukten av god musikk. Saksofonisten Marius Neset er en mangesidig herremann. Fra de store prosjektene, med symfoniorkester, storband og annet, til solo-prosjekter, som på hans soloalbum A New Dawn. Jeg hørte ham spille et soloprogram den 22. juli 2021, i Teatret Vårt i Molde. På en tung dag fikk Neset solen til å stige opp.
I dag trenger han ikke anstrenge seg på samme måte for å få sola over horisonten. Den skinner så det er godt å trekke seg inn i skyggen, under en pergola, som dermed slipper gjennom noe av lyset ovenfra.
Vr fascinasjon for Nesets teknikk og kontroll av flerstemte strekk har vi satt ord på før, og nå får vi tema vi har hørt før i andre sammenhenger, så vel som solo. «A Day in the Sparrow’s Life», en hyllest til en aktiv spurv utenfor prøverommet. Det ene temaet avløser det andre. Det virker som han kan trekke vilkårlig opp av lommene, og gi oss særegne varianter av temaene i dette rommet. For som han sier: Å spille uten forsterking av noe slag, ute i friluft, med åpen kontakt og luftutveksling med omgivelsene, «… det blir ikke ærligere enn det!»
Hans program avsluttes med «A New Creation», sistesatsen i hans saksofonkonsert Manmade, som han har spilt inn med Bergens-filharmonien.
Skjønnhetens pris
Tilbake i Oslo sentrum, er det etter en grei, om enn ikke så mye mer, biffmiddag, klart for Herr Nilsen igjen. Svett og trangt, men med rommet fullt av vellyd, er det bare å nye hvert snert og strøk som musikken gir.
På scenen, trioen som vi hrar hørt flere ganger, men som aldri slutter å løfte oss opp til de store høyder. Eyolf Dale på piano, Per Zanussi på kontrabass og Audun Kleive på trommer. Denne trioen forener en europeisk, klassisk affinitet og formforståelse, med jazzens, improvisasjonskunstens umiddelbarhet, glede og leik. Trioen føyer sammen tradisjoner som går tilbake til det Charles Mingus omtalte som det ‘pencil composers’ holdt på med, og det som Fluxus-gjengen i Amsterdam og dets omgivelser kalte ‘instantan komposisjon’.
For kvalitativt god improvisasjon er så mye mer enn å spille etter det som faller deg inn, der og dag. Det er internaliser innsikt – ‘automatisert’ handlingskunnskap som læringsteoretikere kan kalle det – i materialet, og kombinerer det med en dyp forståelse for formidlingen av materialet, den spontane assosiasjonsevnen, evnen til å forme og gi ut det utøveren hører i hodet. Dette krever en innlevelse og tilstedeværelse som lite annen aktivitet, for å være på plass og formidle følelser, opplevelser, bilder.
For å skape skjønnhet. Skjønnhet er ikke noe man formidler, det skapes i observasjonsøyeblikket mellom to kommuniserende entiteter – mellom et kunstverk, en tekst eller en musikkframføring – og en observerende, fortolkende og samtalende bevissthet. Skjønnhet er i seg selv en kommunikativ handling, og ikke en ting, en egenskap, der ute i verden.
Schrödingers skjønnhet
Skjønnheten er som Schrödingers katt. Da Erwin Schrödinger formulerte tankeeksperimentet om denne katta i en lukket boks, og en dose radioaktivt materiale med kjent halveringstid, var det for å illustrere et grunnleggende teoretisk aspekt ved den da nye kvantemekanikken som brøt med den klassiske mekanikken som all vår forståelse av vår fysiske verden er bygget på. Med det så satte han på spissen spørsmålet om hvordan kvantemekanikken kan forstås for oss mennesker. Beskriver den en fysisk realitet, eller er det en utilsiktet konsekvens av formalismen som at katta synes å være i en tilstand av å være levende og å være død.
Fordi dette tankeeksperimentet er gått inn i populærkulturen, og der er blitt mishandlet og feilframstilt igjen og igjen, derfor en kjapp repetisjon: Siden vi kjenner halveringstiden til det radioaktive materialet, kan vi beregne hvor lenge det i gjennomsnitt vil ta, gitt mengden, før ett og bare ett av atomene i materialet splittes. Det vil si at tankeeksperimentet er et ensembleutsagn, og ikke et spesifikt utsagn om en enkelt katt. Det er et teoretisk argument, og ikke en lærebok i kattehold.
Når ett av atomene desintegrerer i to datteratomer, sender det også ut stråling. Vi antar at denne strålingen er dødelig for disse kattene med en sannsynlighet på 50%. Sett inn kattene, gjør klar det radioaktive materialet og lukk boksene. Vi venter så den beregnede tiden. Nå åpner vi boksene. Det vil si vi observerer. Hva vil vi se da? Er kattene levende eller døde? En viss mengde av dem er døde, mens mange fortsatt er levende.
Spørsmålet er da om de døde kattene: Var de døde eller levende før vi åpnet boksene? Matematikken i kvantemekanikk og dens naturlover beskriver innholdet i boksen før observasjonen som en såkalt superposisjon av to tilstander, ei levende katte og en død katte. Er katta død eller levende? All vår naturlige, klassiske intuisjon sier at det er enten eller. Men kvantemekanikken sier at det er begge deler. Hvordan skal vi forstå det? Hva betyr kvantemekanikken? Hva sier den om vår fysiske verden? Det er tankeeksperimentets tema.
Det finnes flere måter å tolke kvantemekanikken på, flere av dem komplekse og infløkte, som gjør dem vanskelig å formidle populært. Men noen av dem er lett å skape bilder av.
En fortolkning av kvantemekanikk, er den såkalte mangeverdens-fortolkningen – det som har gitt opphav til all verdens tullball om det såkalte multiverset. Denne fortolkningen sier at når atomet (sannsynligvis) har desintegrert og vi observerer resultatet, splittes universet i to separate univers: Ett hvor katta er død og ett hvor hun lever. Dette skjer hver gang noen fysikere observerer et hvilket som helst kvantemekanisk system, bevisst eller ubevisst: Universet splittes i alle mulige realiserbare kvantemekaniske enkelttilstander, med en fordeling som er bestemt av den fysiske bølgefunksjonens beskrivelse av sannsynlighetstetthet for hver tilstand.
Niels Bohrs såkalte ‘København’-tolkning er at superposisjonen er reell, katta er kvantemekanisk både levende og død. At det er en fysisk realitet. Albert Einstein protesterte dette, også med det som har fanget populærkulturens oppmerksomhet, Gud spiller ikke terning. At Einstein er mer kjent i allmennheten enn Niels Bohr er ikke et argument for Einstein eller mot Bohr. Begge posisjoner kan gjøres konsistente, uten å bryte med kjente naturlover, og uten å innføre noen ytre argumenter eller faktorer, noen kaniner ut av hatten – et Deus ex Machina.
Slik er det også med skjønnheten. Vi kan kun beskrive skjønnheten som en konsekvens av en observasjon – beauty is in the eye of the beholder.
Stille flyter vispene over skinnet
De tre musikerne skaper vakker musikk av Eyolf Dales syngende tema, det ene temaet etter det andre, og deres fortolkning her og nå, kan gå rett inn i en musikkromantisk nytradisjon. Men det er ikke programmusikk i klassisk forstand. Du må gjerne skape bilder – av både døde og levende katter, og alle mellomliggende kvantemekaniske tilstander – men bildene er dine, din fortolkning. Jeg opplever at musikken vekker minner om russiske musikktradisjoner, både helt tilbake til Tsjaikovskij og til nyere ting, som Sjostakovitsj.
Samspillet mellom de tre er sømløst, instantant, mens musikken twister, snur, og vender tilbake som et veggteppe av eføy. Overraskende shots fra Kleive, med en kirurgisk nøyaktighet, som svarer på en vektforskyvende bevegelse av Dale, der Zanussi legger solid bakgrunn for både egne og dine meninger. De tre møtes i en kontroll over små detaljer, små gester, som taler med høyt volum og store ord. Virksomt, følsomt, vakkert.
Det er dansende letthet, swingende metthet, lyttende helhet og medlevende skjønnhet. Siden Being kom i 2021 har de utgitt i alt fire album, The Wayfarers, The Space Between Two Notes med KORK, og When Shadows Dance. En sterkt anbefalt bukett blomster ulikt noe annet. Da trioen avlustter med «How Could it Be?» er vi ikke mette, men vi har fått en solid dose Eyolf Dale Trio. Vær trygg, vi vil komme tilbake!
Akustisk enhet
Vi er så raskt vi kan på plass på Victoria – Nasjonal jazzscene etter dette. Her skal Gard Nilssen Acoustic Unity med Joshua Redman i gang om ganske snrt. Vi har fått noen forhåndsindikasjoner om at innøvinga av programmet har vært intenst og kreativ, så forventningene til denne konserten er ikke akkurat senket før vi trer inn i dette jazzens hovedtempel i hovedstaden.
Det er hardstappet i kveld, vi står så tett at det føles som om man ikke puster i takt, så blir det trangt. Men det glemmer vi så fort musikken starter. Forventningene lå høyt, og ingen av dem ble skuffet. Trioen med Gard Nilssen på trommer, Petter Eldh på kontrabass og André Roligheten på tenor- og sopransaksofon og bassklarinett, utgjør trioen som nå har eksistert i bortimot – eller er det over? – tjue år. En trio som fortsetter å utvikle seg, og holder fram med å overraske oss, gang på gang på gang.
Trioen møtes igjen, for de har spilt sammen før. Da Gard Nilssen var residerende artist ved Moldejazz i 2019, spilte trioen i Storyville på Plassen med trometisten Ambrose Aknmusire som gjest. Til siste nummer på konserten, Ornette Colemans «Happy House», sluttet Joshua Redman seg til kvartetten, og friluftsteateret Taket på Plasssen løftet seg et par meter av ren yrhet og glede.
Joshua Redman slutter seg ikk bare til trioen. Han inngår, med tenor- og sopransaksofon, i et fungerende band, et kollektiv av fire stemmer som skaper parløp, eller firløp, med dans. De fire møtes i en felles sterk interesse og musikalsk utforsking etter Ornette Coleman og hans bamd, samt bandprosjektet Old and New Dreams med Colemans kolleger i mange år, Charlie Haden og Don Cherry. Men Ed Blackwell på trommer og Dewey Redman på tenorsaksofon var denne kvartetten en favoritt hos mange fra midten av 1970-tallet og gjennom store deler av 1980-tallet. Joshua Redman har da også vært del av et kollektiv prosjekt som ble kalt Still Dreaming.
Men det er ikke for bakoverskuende nostalgi og forsøk på å gjenoppleve gamle minner vi er her. Vi er her for å oppleve samtidig, levende, framoverskuende – og framoverlent – musikk for 2025, og årene framover. Og det får vi i bøtter, spann og tønner, til de renner og strømmer over i rein jubel over musikken. Kvartetten på scenne klokker inn på en time og femtifem minutter, med en gjennomsnittlig rundetid på mellom 200 og 250 bpm. De 115 minutten, de nesten 7000 sekundene, flyter av sted som Vøringsfossen i sine glansdager, der kaskader av vellyd velter inn i dette svartmalte lokalet vi kaller ett av våre hjem.
Konserten går inn blant de aller beste vi har opplevd i dette rare lokalet, dette gamle varietéteatret midt på Karl Johan ved den gamle Huseiertomta mellom den nyanlagte Slottsveien og Drammensveien i det Christiania som eksisterte for drøyt 150 år siden. Her flyttet Nasjonal jazzscene inn i 2008, etter et par-tre år i det lille lokalet Belleville i Mariboes gate. Det er ikke noe dåpsbasseng i Victoria-lokalet, men sytten år med musikk som svever i lokalet gir mulighet for fulle kroppsbad. Her kan man døpes i musikk til både det ene og det andre. Nilssen, Eldh og Roligheten, sammen med Redman har gitt mange bir\drag til dette badevannet, og dagens konsert overfyller alle kvoter for flytende medier det er lov å ta med inn i dette aller helligste.
De starter med Nilssen og Roligetens «Homeless», før «John Wayne» kommer ridende gjennom lokalet. Moderne tonale fuger skapes, formidles og utvikles til nye organismer i en dynamisk evolusjon som ville gjort selv Charles Darwin i 1859 og Ronald Fisher sytti år seinere svimmel. Gard Nilssen hevder vi er «The Deserving Many», men jeg er jaggu ikke sikker. Det blir «Boogie» med Colemans «Kathleen Grey». Fytti katta. «Influx Delight» med en «Red Spanish Moon». Et «Ornettegg» før Redmans «Hometown». Før vi avslutter høyt der oppe, med «Omkalfatring» servert med en «Acoustic Dance Music».
Denne kvelden er det vanskelig å lande.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Oslo jazzfestival/Anna Rogneby (Marius Neset), Oslo jazzfestival/Matija Puzar (Eyolf Dale Trio og Gard Nilssen Acoustic Unity
Marius Neset.
Eyolf Dale Trio.
Eyolf Dale.
Per Zanussi.
Audun Kleive.
Gard Nilssen Acoustic Unity med Joshua Redman.
Joshua Redman og André Roligheten.
Joshua Redman og Petter Eldh.
