Midtveis i våreventyret

VOSSA JAZZ, VOSS, DAG 2, LØRDAG 28. MARS 2026: Så ble første dag av årets Vossa Jazz en opptur for oss skeptikere, som nå for alvor begynner å innse at vi begynner å bli for gamle til å kunne følge med på alt det nye som skjer innenfor den norske jazzen. Men vi vet at mange har droppet Vossa Jazz i år, nettopp fordi de ikke kjenner til de som skal spille. Og det er ikke Vossa Jazz sin skyld, men deler av den voksende «klubben», GGG (Gretne, gamle gubber) som vi umerkelig har glidd inn i.

Men så var det plutselig en ny dag med nye muligheter for opplevelser. salt peanuts* sine medarbeidere stilte renvaskede og klare for dag to av «vårens vakreste eventyr».

Velklang med passe friksjon
Den store forekomsten av band med tre eller færre medlemmer på festivalen er kanskje en følge av stadig strammere økonomiske vilkår for musikere og festivaler. Det gir også noen praktisk-musikalske følger, ved at det det tradisjonelle piano-bass-trommer-fundamentet i dag er heller en sjeldenhet enn normalen. I stedet får vi et større mangfold av spennende besetninger, og instrumenter som tradisjonelt ikke har vært mye å se til i jazz-sammenheng dukker stadig opp.
Slik sett var det ikke unormalt at lørdagens konsert med Sølvtrå var den andre triokonserten i Vangskyrkja under festivalen med cello som et av instrumentene.
Sølvtrå har – som så mange andre konstellasjoner i norsk jazz- og tilstøtende genre – bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim, der de åpenbart har fått et solid grunnlag. Trioen består av Ingeborg Gravem Sollid (vokal, synth, perkusjon), Selma Edwards Granly (cello, vokal, perkusjon) og Børge Tandberg Brustad (fiolin, cavaquinho, mandocello, perkusjon).
De entrer scenen med en selvfølgelig autoritet, og ser ut til å stortrives i hverandres selskap, med fin og diskret kommunikasjon underveis. Lite prat mellom låtene – som det ble sagt, vil de heller spille enn å prate!
Materialet vi fikk høre på konserten er komponert av de tre medlemmene, og dannet en fin enhet. Sølvtrå har utviklet sitt eget språk, med melodilinjer som går sine egne veier som gjerne er litt andre steder enn det du venter, i et eget harmonisk språk med akkurat passe friksjon. Vokalinnsatsen til Ingeborg og Selma er alltid klokkeren, også der harmoniene og melodiene tar vanskelige veier, og går fra det fløyelsmyke og innsmigrende til Ingeborgs kraftige uttrykk i de høyere tonale sfærer.
Instrumentariet utnyttes til fin klanglig variasjon, Børge med et utvalg strengeinstrumenter (fiolin, cavaquinho, mandocello,); Selma med varierte spilleteknikker på cello, og Ingeborgs vokal i mange register, samt en rimelig diskret bruk av synth. Børge og Selma veksler på å legge grunnmuren der det trengs, og gjennomarrangerte partier avløses av fine solopartier.
Trioen holdt også tida godt. Det hadde de ikke behøvd for min del. (TK)

Tjorven på bar
Pianobaren på Park Hotel, skulle etter namnet å døma vera den rette staden for konsert med ein pianotrio, men det er ein grunn til at nemnde pianobar ikkje er det mest brukte konsertlokalet på Voss. Både jazzklubben og storbandet har hatt konsertar her, og hyggepianistar frå Polen, Ungarn og dalstroka innafor har tolka «Living Next Door to Alice» fleire tusen gonger i dette lokale, men for oss som var i det vesle rommet i selskap med Ingrid Øygard Steinkopf, piano, Thomas Aurlund Lossius, kontrabass, mbira og vokal og Arne Skorpe Sjøen, trommer og vokal og ikkje i sjølve barlokalet, så var lytteopplevinga heilt ok. Ja, faktisk meir enn ok; beint fram hyggeleg, faktisk!

Briotrio gav ut den sjølvtitulerte debutplata i 2019, oppfølgjaren Yeah! i 2021 og tredjeplata Voyage kom i fjor haust. Søkjer en opp Briotrio på Tidal t.d., så får ein opp dei to siste utgjevingane, men skrollar ein lenger ned får ein debutplata under stikktittelen «Medvirker på». Å sjekka ut debutplata kan vera eit poeng for dei spelte faktisk tre låtar der i frå, «Første vals», «Right in Time» og bossa novaen «Kor e du?». Frå siste plata fekk me m.a. høyra «A Sunny Day in Bergen», «Sovekupé» og den fabelaktige Steinkopf-låten «Unbrakonøkkel» med intro av Lossius på mbira eller kalimba som det også heiter. Skal det nokon gong lagast ny tittellåt til Vi på Saltkråkan eller noko i den dur, så er nemnde låt ein sterk kandidat. I tillegg til eit tiltalande repertoar der det å «svinga seg i valsen» ikkje blir sett ned på, vart konserten ein sterk manifestasjon på eit stadig meir samspelt eining. Den tilgjort keitete pianostilen til Steinkopf der ho leikar med forenkling og rytmiske forskyvingar, fascinerer. Tandemet Lossius og Sjøen stør fint opp, ja, førstnemnde hadde ein ein svært så inspirert dag på jobben med fleire kreative kor der han kombinerer røyst og instrument. Sjøen er soliditeten sjølv bak trommene. Han er ikkje crooner i Sinatra-klassen, men songen og kommentarane mellom låtane var nett så upretensiøst naive og sjarmerande som dei er meint å vera. Ein time i selskap med Briotrio gjorde godt! (LM)

Sjølvaste Tingingsverket
Googlar ein Lambda, og det er det sikkert mange av publikum på årets tingingsverk som har gjort, finn ein ei handfull og to tydingar som kan gje rom for tolking av årets tingingsverk. Eg har berre konstatert at Lambda er den ellevte bokstaven i det greske alfabetet og referer til komponisten sjølv, Lars Horntveth (hovudbilete).

Horntveth inviterte publikum med på ei musikalsk reise i fem deler der berre siste komposisjon hadde fått tittel – «The Armenians». Med seg i «crew-et», som det heiter i luftfartsspråket, hadde han Sissel Vera Pettersen, vokal og saksofon, Elias Tafjord, trommer, Torben Snekkestad, saksofon og trompet, Henriette Eilertsen, fløyte, Sander Eriksen Nordahl, gitar, Tuva Halse, fiolin, vokal, Martin Morland, bass, Joel Ring, cello og bass og Vegard Lien Bjerkan, tangentinstrument. I tillegg trakterte han sjølv treblås, pedal steel, gitar og tangentinstrument.

Turen Horntveth inviterte til var ikkje ein surrealistisk Magical Mystery Tour, men ei fargerik verdsmusikk/progrock-ferd i Joe Zawinul’sk ånd der kompet går på hypnotisk vis. Ein kan gjerne gje seg til å analysera dei kompositoriske grepa til Horntveth, men i møte med denne musikken så er ein enten med eller ikkje. Ein kan ikkje sjå på ein spinning-sesjon, ein må delta.

Som sagt var verket delt inn i fem deler der ein del ytre formalia gjekk att. I introane skifta dei klanglege valørane, men desse blei utan unnatak avløyst av groovar som blei variert, men som igjen utan unnatak varte og rakk. Det oppfatta eg som berebjelken. Det er sjølve poenget at det skal strekkja seg ut. Oppå dette blei det lagt skiftande og til tider kontrasterande tematiske lag, men som blei resirkulerte i ein loop, demonstrert svært tydeleg i del fire der eit stakkato tematisk fragment blir avløyst av kontrasterande lange linjer etter eit oppspel med ein vestafrikansk hilife-groove der Nordahl fekk oss til å sjå Ali Farka Toure på bakveggen. Horntveth tok dette vidare med barytonsaksofonen inn i eit intermesso framført av Snekkestad, Eilertsen og Halse før dei la ut på ein ny og meir flytande groove med Horntveth no på tenorsaks. Grooven blei så stramma til og tenorsoloen til Horntveth blir avløyst av ditto frå Nordahl som etterkvart tek han ned og ein er attende til den tematiske kontrasten mellom det stakkato og dei lange linjene.

Sjølv om det for ensemblet er mykje å forhalda seg til, så er det opna opp for mange korte solistiske manifestasjonar, men desse innsmetta blir som guidens kommentarar på ein turbuss i fart. Det var også opna opp for meir substansielle bidrag, t.d. Snekkestad på saksofon og trompet og Bjerkan i første del, Eilertsen i del to, Horntveth sjølv på sopransaksofon i del tre og ikkje minst Nordahls solo i del fire. Horntveth fekk til ein fin balanse.

Dilemmaet i konseptet til Horntveth er at det hypnotisk suggererande dominerer på kostnad av det dynamiske. Dette blir til ein viss grad balansert, men i det store trumfar grooven andre omsyn. Mi beinveges magekjensle rett etter konserten var at eg hadde sympati med Horntveth sitt val av hovudstrategi. Så må ein leva med at i det infernoet av lyd som eit slik ensemble produserer, så er det ein del mikse- og balanseutfordringar som er vanskeleg å handtera. Blåsarane Snekkestad, Eilertsen og Pettersen og strykarane Halse og Ring måtte til tider kjempa om sin rettkomne plass i lydbiletet, men hovudinntrykket var at dette blei redusert til eit nesten marginalt problem. (LM)

Verden som var min og din
Ketil Bjørnstad har vært en del av sin egen historie, såvel som vår felles historie. Historiene er mange, og han har jo fortalt de aller fleste av dem selv. Jeg har opplevd hans historiefortelling og oppsummering som potpurrier over levde liv. Kanskje ikke alltid like medrivende.

Men når han setter seg ned ved et Shigeru Kawai-flygel i kirken som en gang rundt 1275 ble viet til Såle-Mikkjel, han som kjem ridans ‘på kvitan hest’ i møte med Grutte Gråskjegg, ‘alt med sitt store brass’ … O, hildrande du!

Vi er forberedt på å se de lange linjer i historien og i egne liv når han trer fram fra sakristi og kor. Men jeg er ikke forberedt på å møte min egen yngling i en fascinasjon over en organisk historiefortelling som går fra den store pianolitteraturen til Kristiania-fjorden en sommernatt. Ad libitum, eller bare ad lib, sier man om musikkframføring uten forutgående intensjoner og planer. For eget og andres forgodtbefinnende, kan det oversettes med. Improvisasjon er den underliggende intensjonen. Ex tempore, ut av tiden, musikk som lever og ånder i tid og rom, som er definert av tid og rom.

Improvisasjon er det vi alle gjør, hver dag, hele tiden. Improvisasjon er det vi gjør i møtet med våre omgivelser i sin stadig omskiftelige framtoning – og hvordan vi tilpasser oss, selv endrer, disse omgivelsene, og med det skaper omskiftelige omgivelser for våre medmennesker. Det er ‘atmosfæren’, i rommet, fra rommet, i tiden, fra tiden, i oss, fra oss, som bestemmer musikkens retning og skift.

En time med historiefortelling, en time badende i skjønnhet og intrikat foldede mønstre og tema. Frekke skift og avslutninger. Et centerpiece, et bilde i sentrum: Harry Sweets Edisons «Centerpiece», en blues som de fleste kanskje kjenner gjennom trioen Lamberts, Hendricks & Ross’ vokalisering, «… the more I’m with you, baby / the more I feel my love increase». Langt der ute i det fjerne, vinker Stein Mehren til Bjørnstad og til oss. På grensen til det ukjente. Oda ser ikke lenger Hans, robåten deres har ankret opp for godt.

Men minnene levere, mens vi ser Sankt Mikael danse i dyp konsentrasjon og meditasjon i rommet over oss, i dette 750 år gamle rommet som har fulgt denne lille bygda helt siden tenkeren Thomas døde i 1274. Thomas fra Aquino, han som fornyet ikke bare teologien, men som også ga støtet til en vitalisering av Europas filosofi som la grunnlaget for renessansen, og seinere opplysningstiden. Men for de vossingene som i 1275 satt og sto i dette rommet var det langt inn i framtida.

Kanskje sitter noen i et annet rom om 750 år og tenker tanker om Ketil d’Oslas’ visitas til bygda? (JH)

Frå Mellom-Europa til New Orleans
Eg tvilar på at festivalleiinga såg kva genistrek av eit kuratorgrep som låg i å gå frå Lambda til Nicole Johänntgen, saksofon og vokal, Victor Hege, sousafon og Lukas Mantel, trommer, men sterkare oppleving av kontrast får ein sjeldan. Her var det det akustiske uttrykket som gjaldt. Uttrykket er sterkt forankra i tradjazztradisjonen frå New Orleans, men forvalta på ein fri og samtidsmusikalsk måte. Tankane mine gjekk til Arthur Blythe og trioen Air (Henry Threadgill – saksofonar, Steve McCall – trommer, Fred Hopkins – bass) som gjorde ein del legendariske innspelingar på 1980-talet. Johänntgen stadfesta mistankane mine om at Blythe var ein viktig grunn til at dei spelte den musikken dei gjorde. Ho hadde funne ein fellesskap med franske Hege og sveitsiske Mantel som dyrka eit uttrykk som var akustisk, nake og utan akkordinstrument som gav dei større manøvreringshøve.

Dette manøvreringshøvet nytta dei i rikt mon. Når den første overraskinga som konseptet gav oss, blei fokuset flytta over på ein del detaljar i samspelet. Der var det meir enn nok å ta tak i. Alle tre er heilt råe instrumentalistar, og alle turnerer det klassiske vokabularet med oppfinnsame og overraskande kombinasjonar. Dette merka ein veldig tydeleg i balladen «In Gedanken» der alle detaljar blei viste fram i eit nedstrippa arrangement.

Det er sjeldan at ekstranummeret blir konsertens høgdepunkt, men her blei det så avgjort det. Det var tydeleg at dette var ein trio som kunne ha bydd på meir om timeplanen hadde tillate det, men så varta dei opp med eit ekstranummer der dei drog alle kaninane opp or hatten. Johänntgen hadde ein fantastisk solo der det eine motivet blei stilt opp mot det andre, men Hege tok kaka med eit kor der alle dei klassiske vendingane blei smidd saman på elegantaste vis. Jubelen stod i taket, og eg kunne sykla lukkeleg heim i regnvêret. (LM)

Varm og moderne soul og R&B fra kalde Norge
For en del år siden hørte jeg soulartisten d’Angelo på North Sea Jazz Festival i den Haag i Nederland. Og selv om den musikken han representerte aldri har stått øverst på min favorittliste, har den konserten «satt seg fast» som en konsertopplevelse av de helt store i min historiebok.

I Vossasalen denne lørdagen fikk jeg noe av den samme følelsen, da Charlotte Dos Santos «eide» scenen sammen med trommeslageren Ola Øverby, bassisten Magnus Stapnes, keyboardisten Bård Kristian Kylland, trompetisten Lyder Røed Øveraas og gitaristen Jørgen Kasbo.

Charlotte Dos Santos er født i Oslo i 1990 med en norsk mor og en brasiliansk far. Hun er en av de mange, norske musikerne som studerte jazz ved Berklee College of Music i Boston, hvor hun tok en bachelor i musikk med fokus på samtidsmusikk og produksjon, og vokal jazz. Musikken hennes blander «søramerikanske tradisjoner, jazz, neo soul og smakfulle beats, med musikkhistoriske samples på en fargerik måte» som det sies om henne på internettet, og hun har, i stedet for å bli en ren jazzartist, valgt et uttrykk som blander jazz, soul og brasilianske musikktradisjoner som fikk publikum i Vossasalen til å gynge med denne lørdagskvelden.

Hun er en ytterst profesjonell sceneartist, som med et utmerket band fikk oss i den rette helgestemningen. Og en ting er Dos Santos sin profesjonelle scenesjarme og stemme, som passer utmerket i denne musikken, men hun har et band som man ikke skulle tro var født og oppvokst i kulden her oppe i «furet værbitt», men heller i et støvete, amerikansk nabolag av det slaget den amerikanske presidenten aldri kommer til å godta. Med trompeten til Øverås Røed, det ytterst stødige trommespillet til Øverby og det helt rette spillet til resten av bandet, ble dette en fin opplevelse, hvor det, en sjelden gang, var helt ok for undertegnede at det var «ståkonsert», hvor også vi, eldre herrer, beveget oss duvende som en kornåker i mild vind i lokalet. (JG)

Høyt og sjeldent lavt med Otis
Bak navnet Y-Otis finner vi den svenske saksofonisten Otis Sandsjö, og tre album i en triologi med de lite overaskende titlene Y-OTIS (2018), Y-OTIS 2 (2020) og Y-OTIS TRE (2024) – gjennomarbeidete produksjoner med et vell av detaljer, skiftende groover, klanger, lyder som stadig tar nye vendinger – kort sagt lurte jeg på hvodan dette var mulig å oversette til live-framføring. Med på scenen var også Petter Eldh, bassist og Otis’ nære samabeidspartner og produsent på albumene, Dan Nicholls på synther og klavér, og Jamie Peet, trommer. Bortsett fra Jamie, hadde alle også et rikt utvalg av knotter å skru på, til styring av diverse effekter og lyder til å utfylle lydbildet.
Live-versjonen viste seg like rik og detaljert som innspillingene, men med et lydtrykk som jeg ikke hadde vært i nærheten av verken i godstolen hjemme, eller på noen annen konsert i jazzklubben på Park som jeg kan minnes. Bassen til Petter slo knallhardt i mellomgulvet, og med unntak av noen små forsiktige mellompartier sørget Jamie for å matche volumet bak trommene.
I kontrast til Otis’ alltid smilende og alltid dansende skikkelse, fremsto de andre tre som seriøse saltstøtter i starten, men sprakk innimellom opp i strålende smil – var det fordi det skjedde noe uventet og morsomt, eller fordi det rett og slett var skikkelig stas å spille sammen?
Musikken var intrikat og stadig skiftende. Abstrakte lydlandskap avløst av finurlige små temaer og blytunge groover; Otis vekslende mellom virtuose klangflater og små klanglige detaljer på saksofonen, Petter vekslede mellom beinhard grunnmur, gå-bass-figurer og raske løp. Så fort man hadde klart å dechiffrere grooven og mulige temaer, sprang bandet videre til nye innfall og lydlige skikkelser; alt i et imponerende samspill.
Er det hip-hop? Jazz? Samtidsmusikk? Samme for meg. En sterk musikalsk opplevelse! (TK)

Monstera i et monsterrom
Ungdomshallen er ingen ung bygning. Det var en gang, i 1897, at hallen ble satt opp. En trebasert, monumental arkitektur basert på europeiske strømninger, med nasjonalromantiske særtrekk der monstre og drager flyr i skumringen og natten. Flott skulle det være. Stolt skulle man være – av egne røtter og eget språk. En skatt som er skjult for mange av de som visiterer bygda.

Sekstetten Monstera består av Ola Lømo Ellingsen på trompet og komposisjoner, Jørgen Bjelkerud på trombone, vibrafonisten Amund Stenøien, Anna Ueland på synth og andre tangenter, Gard Kronborg på bass og Steinar Heide Bø på trommer. De leverer heftig dansbar og lettilgjengelig musikk ut i natta. Svingende tema, med mye glede, latter og swing i.

Monstera er en av de mange gruppene og miljøene i norsk jazz i dag som viser at det gror særs godt om dagen. Ja, det gror langt bedre enn det noen gang – i det hele tatt – har grodd i skandinavisk og nordisk jazz noensinne. Og ikke bare det at antallet nye musikere som kommer for fullt og som raskt etablerer seg som toneangivende, nye stemmer, eksploderer som aldri før.

Det er i tillegg en musikalsk bredde og et kornukopisk overskudd og mangfoldighet som er ulik noe annet i musikkhistorien. Det er som da livet på Jorda for om lag 500 millioner år siden eksploderte i helt nye livsformer og arter i det som er kjent som den kambriske eksplosjonen. Det var som om kreativiteten til livet selv inntok vitaliserende droger og tok helt av i gleden over å uttrykke seg på nye måter. Vi vet om dette på grunn av forsteininger av dette mangfoldige livet i fossile skiferlag, såkalte lagerstätten – lagringssteder. Som i den kanadiske nasjonalparken Yoho, der skiferlaget omtales som the Burgess Shale, etter fjellet Mount Burgess som kroner landskapet i nærheten av der skiferlagene ble funnet.

I dag lever vi i en geologisk tidsalder som er gitt navnet Holocen, de siste 11 700 årene. Olos kainos på gresk, eller ‘alt er nytt’. Kanskje også en passende beskrivelse på den musikalske gullalderen vi opplever rundt oss. Den store tragedien er at allmennheten ikke få ta del i det: Alle nasjonale medier med kapital og en samfunnsnyttig ideologi har abdisert fra ethvert ansvar for folkeopplysning og informasjons- og kunnskapsbasert meningsdannelse. Det er en av grunnene til at vi i salt peanuts* har holdt det gående i 12 år, ikke en gang for knapper og glansbilder. Vi gjør det blant annet for å sikre at det i det minste er ett slikt lagerstätte med spor etter den holokene eksplosjonen som framtida kan glede seg over at dokumenterer monstereksplosjonen. (JH)

Folkelig heavyrock med alle klisjeene på plass
Det var tid for siste konsert denne lørdagen for undertegnede. I programteksten til konserten med folkrockbandet Gangar har festivalen valgt å hente et sitat fra Tuva Syvertsen som sier: «Hvis du ikke blir glad av Gangar er du faenmeg sur!». Og folkemusikk/pop/rockemusikeren Syvertsen vet hva hun snakker om.

Dette er et band som, ifølge presseteksten, kom som en komet, og har spredd sine grensesprengende versjoner av norsk tradisjonsmusikk med et gnistrende liveshow. De finner inspirasjon fra band som AC/DC og Meshuggah, men også fra historiske voksrullopptak av norsk folkemusikk. Med et nytt og unikt lydbilde gjør Gangar kulturarven tilgjengelig og morsom for publikum uten å kompromisse overfor tradisjonen.

Musikerne, Mattias Truell Thedens på fele, trommeslageren Henrik Dullum, bassisten Jonas Thrana Jensen, saksofonisten Oskar Lindberget og gitaristen Richard Max, legger de seg fint på plass i «tradisjonen» etter for eksempel svenske Hedningarna, som tidligere har gjort stor suksess på Vossa Jazz.

I de senere årene er kombinasjonen av rock, i mange fasonger, kombinert med tradisjonell folkemusikk, blitt en stor suksess på de norske festival- og klubbscenene. Men dette er ingenting som norske musikere har funnet på, men hvor svenskene var noen år før oss med å utvikle og dyrke. Med musikere som kan sine sjangere, og som synes det er morsomt og spennende å dyrke denne kombinasjonen, kombinerer de den norske slåttetradisjonen med «headbanging», med og uten hår, som fungerer perfekt på en «ståkonsert» en sen lørdagskveld.

Det er dyktige musikere som aldri oppholder seg i ro på scenen. De danser rundt på beste rockevis, og serverer en drivende og energisk kombinasjon av musikktradisjoner som både folkemusikk- og rockepublikum elsker. Og selv om det var sent på kveld, kroppen lengtet etter senga, så koste jeg meg under Gangars konsert. Men innimellom syntes jeg, kanskje, rockeklisjeene ble litt for tydelige, og at det, nesten, gikk over i parodi. Men det var uansett morsomt, drivende, energisk og tøft! (JG)

Tekst: Lars Mossefinn (LM), Tellef Kvifte (TK), Johan Hauknes (JH), Jan Granlie (JG)
Foto: Jan Granlie

Sølvtrå