Konserter

Miman Føfod i Klub Primi

KLUB PRIMI, H15, KØDBYEN, KØBENHAVN, 17. SEPTEMBER 2019: Så var det igjen tirsdag, og det var på tide å gjøre et forsøk på å komme seg tørrskodd mellom regnskyllene på sin sykkel, ned i Kødbyen og Klub Primi.

Denne gangen hadde allerede før start bestemt oss for at det fikk holde med to av tre band, så dessverre måtte vi droppe trioen SlimO som skulle avslutte kvelden.
Lokalet var byttet ut denne kvelden, til fordel for det litt mindre og mer intime nabolokalet, siden de hadde lånt ut klubblokalet til «komersielle formål», som det heter. Men det gfjorde ingenting. Lokalet er ens, bare litt mindre, noe som gjorde konsertene med de to bandene vi fikk med oss tettere og finere.

Det startet så godt som helnorsk denne kvelden. Trioen Miman, består av fiolinisten og spelemannen Hans Kjorstad, klarinettisten Andreas Røysum og bassisten (og trommeslageren) Egil Kalman. Kjorstad blir regnet som en av de virkelig store talentene i den norske folkemusikken. Han begynte å spille fele da han var sju år gammel, og vokste opp i det rike folkemusikkmiljøet i Fron i Gudbrandsdalen. Og etter studier har han spilt og komponert musikk i ulike stilarter, både tradisjonell folkemusikk, improvisert musikk, barokk og andre sjangre. Foruten trioen Miman, spiller han også med Vassvik, Reolô, Billy Meier, Frode Haltli Avant Folk, Folkevogn og med Sanskriti Shresta Avatar, og det begynner allerede å bli en stund siden viktige personer i det norske folkemusikkmiljøet gjorde oss oppmerksomme på denne stillfarende musikeren fra Gudbrandsdalen.

Andreas Røysum har de siste årene markert seg med festivalen og det politiske miljøet rundt Motvind. Han har tatt til orde for at festivalene skal opptre etisk, og ikke la seg sponse av hvem som helst. Og han (og Motvind) har gått hardt ut mot Kongsberg Jazzfestival, som blir sponset av Kongsberg-gruppen, hvor eksport av våpenteknologi står høyt på agendaen. Han er klarinettist, og en svært aktiv musiker i Oslo-miljøet. Han spiller i en rekke frittgående sammen henger, blant annet med Kresten Osgood, Axel Dörner, Tobias Delius. MESK (Mads Egetoft Scandinavian Connection), Marthe Lea Band og mange andre, mens Egil Kalman opprinnelig er svensk, men spiller mye i Norge, blant annet sammen med Rønnings Jazzmaskin, Titta Jag Flyger, Brute Force, Eirik Hegdal, Axel Dörner og Tobias Delius, Magnus Broo, Ole Mofjell, Hans Hulbækmo, Signe Emmeluth, Kresten Osgood, Marthe Lea Band, James Welburn, Lisen Rylander, Lars Greve, Lotte Anker og Nypan.

Og sammen lager disse tre en heftig blanding av norsk og internasjonal folkemusikk og frittgående jazzmusikk som (nesten) savner sidestykke. Som lyttere kastes vi fra Gudbrandsdalen til klezmer og tilbake via Berlinscenen og den frittgående festivalen i Nickelsdorf i løpet av samme improviserte «strekk», og samspillet mellom Kjorstad og Røysum blir nesten for intenst innimellom til at vi klarer å absorbere det. Kelman er den som på mange måter holder de to andre littr nede på jordoverflaten, men uten å lykkes hele tiden. For her er det intensiteten som rår grunnen. Kjorstads klare referanser til den norske folkemusikken kombinert med et nesten i overkant intenst klarinettspill, gjør at vi som lyttere blir sittende å hive etter pusten.

Men de er i stand til å trekke oss inn i musikken på sin egen måte, og gjøre den timen vi fikk med dem til en utmattende og fin øvelse. Etter en slik opplevelse er det ingen av de fremmøtte som trenger tenke på å besøke noe treningsstudio de nærmeste ukene, for her fikk vi rensket ut det meste av slaggstoffer i kroppen i løpet av en time. De tre musikerne samarbeider fint, selv om undertegnede syntes det, innimellom, ble vel intenst. Men spennende og originalt var det. Så får vi puste ut noen dager for å komme oss igjen.

Andre sett ut, var trioen Følfod (hovedbildet). Følfod er den man i Norge kaller løvetann, eller tussilago farfara, og regnes som en ugressplante, i alle fall for de fleste hageeiere rundt om. Og det er kanskje et slags musikalsk ugress vokalistene Birgitte Lyregaard og Johanna Sulkunen, sammen med pianisten Julius Windisch gjerne vil framstå som, der de tar oss med på en reise inn i det frittgående vokale universet de liker å befinne seg i.

Lyregaard kjenner flere fra trioen Thoyu Sonic Friend, som vi har omtalt ved tidligere anledninger her på salt peanuts*, og Sulkunen er med i vokalensemblet IKI, som også har fått mye positiv omtale på denne siten. Windish kommer opprinnelig fra Offenburg i Tyskland, men han har vært innom studier i København, Berlin og Amsterdam, og han er involvert i en rekke forskjellige, musikalske prosjekter rundt om.
Jeg syntes vi fikk en god kontrast mellom de to kvinnelige stemmene og Windisch preparerte piano, som fascinerte. Vokalen var tidvis ordløs, tidvis med ord som enten ble sunget eller resitert, og kommentarene fra pianoset, og de små perkusjonsinstrumentene Lyregaard og Suløkunen benyttet, var med på å lage en fin enhet i det hele.

Men det var pianospillet til Windisch som imponerte mest. Hans litt kantete og Monk/Taylor-aktige spill fascinerte, ikke fordi det var teknisk briljant, som at han skulle vise fram hvor mye han kunne, men fordi han kommenterte og la til elementer til det vokale som var ytterst originale og fine. Nå er det ikke så lenge til Lyregaards andre prosjekt, Thou Sonic Friend kommer med ny plkate, og da er de tilbake i Klub Primi. Og det er noe vi gleder oss til. I tillegg blir det mange spennende prosjekter med IKI og Sulkunen framover, så det blir garantert mye musikk fra disse artistene framover.

Så forlot vi Klub Primi denne tirsdagen, selvsagt mellom to heftige regnskyll, og det er bare å forberede seg til neste tirsdag i Klub Primi, hvor vi får høre Laura Schuler solo, Horse Orchestra og duoen Martin Klapper og Håkon Berre. Be there!

Tekst og foto: Jan Granlie


Miman


Hans Kjorstad i Miman


Andreas Røysum i Miman


Egil Kalman i Milman


Birgitte Lyregaard i Følfod


Johanna Sulkunen i Følfod


Julius Windisch i Følfod