FØRDEFESTIVALEN, 1. JULI 2026, DAG 1: Selv om åpningskonserten til Fødefestivalen er først i kveld kl. 2000, var det opptil flere arrangementer allerede i går, onsdag. Konserten med iranske Rastak var en flott start på konsertserien, i en fullsatt sal på Sunnfjord hotell, og med en usedvanlig entusiastisk iransk gjeng som hadde tatt turen opp fra Bergen éns ærend for denne konserten.
Festivalsjef Sølvi Lien innledet med noen velsignet få, men ikke desto mindre velvalgte, ord som satte konserten inn i festivalens tema – Fred – og oppfordret samtidig publikum til å delta i fakkeltog umiddelbart etter konserten.
Rastak, som består av Siroos Sepehri – tar, vokal (leder); Farzad Moradi – vokal, setar, baqlama, qupoz, dohol; Behzad Moradi – vokal, perkusjon; Akbar Esmailipour – oud bass, vokal; Majid Poosti – perkusjon, vokal; Sahar Rashidi – qanun, vokal; Maedeh Doosti – kamnache, er et band som er på et skyhøyt nivå i alle ledd, musikalsk, formidlingsmessig og teknisk. Instrumentene er et rikt utvalg av de vanlige i regionen, luttinstrumenter i forskjellige størrelser og utforminger, strykeinstrumentet kamancheh, klimpreinstrumenet qanun, et rikt utvalg trommer i ulike størrelser og utforminger. Over det hele kraftige, lyriske og personlige avleverte vokalprestasjoner, dels solo og dels sammen. Musikken er bygget over låter hentet fra mange regioner i området, og satt inn i en enhetlig ensembleform. Det hele strengt arrangert, med unntak av et par mer lyrisk-intense vokalsoli, med drivende, hardtsvingende komp bygget over vanlige grunnrytmer i regionen. Legg til små tekniske detaljer som medbringende eget in-ear-monitorsystem og finstillere på kamancheh-en som alle bidrar til uanstrengt og levende musisering av musikere som åpenbart trives usedvanlig godt sammen på scenen.
Enkle melodier, bygget opp av små motiver som gjentas; lagt oppå enkle bassriff, kan kanskje høres ut som et relativt kjedelig og uinteressant opplegg. Men det er ikke melodisk kompleksitet Rastak kommuniserer med, det er hvordan dette gjøres. Dels i de mange intrikate (i hvert fall for oss) detaljene i forsiringer og rytmikk, og dels i klanglige skift i arrangementene. Og om det hele som nevnt er strengt arrangert, er det først og nettopp uanstrengt musisering som slår en som tilhører.
Fra starten av fikk Rastak med publikum, med klapping på flere av låtene, og også med sang på låten «Doro, doro» – godt hjulpet av den iranske fan-skaren på første rad. Sjekk ut denne og flere av de andre nummerne på konserten på albumet Tales of Earth and Sun som kom ut i fjor.
Om jeg hadde tatt på meg den akademiske hatten, ville et naturlig utgangspunt være noe i retning av at «Rastak problematiserer tradisjonsbegrepet på flere måter». Heldigvis slipper jeg det i denne sammenhengen, heldigvis av mange grunner; den viktigste er kanskje at det er ikke tradisjonsproblematisering Rastak driver, men derimot tradisjon som politisk verktøy. «Tradisjonell forankring» er mer beskrivende for Rastak enn «tradisjonsbevaring», og slik jeg leser eller hører bandet, er det et poeng å vise den samlende kraften i felles historie mer enn å dyrke lokale særegenheter. Rastak er en flott start på en festival med fred som hovedtema!
Tekst og foto: Tellef Kvifte
(Reise og hotell for salt peanuts* er betalt av festivalen)
