NATTJAZZ, BERGEN, DAG 1, 29. MAI 2026: Så har vi vært på plass på åpningsdagen av årets Nattjazz i Bergen, den 54. i rekken. Noen år har vi vært til stede gjennom hele denne ti dagers lange festivalen, men siden vi ikke fikk «sponset» rom i herberget i år, ble det å reise opp og ned til «bydn» med tog fra Voss i år. Derfor vil vi heller ikke dekke alle dagene av årets festival, men kun bringe noen få utdrag fra festivalen. Festivalsjef Jon Skjerdal holdt i sin åpning en flammende tale oom hvor godt stilt Nattjazz var, med stor støtte fra byens «bemidlende» befolkning, som Trond Moen-fondet, men det er tydeligvis ikke nok til at de kan spone et tidsskrift som, nesten, er de eneste som dekker slike festivaler med dagsrapporter – hver dag.
Jeg var mer enn glad for at det ikke var buss for tog ned fra Voss denne dagen. For å sikre meg, tok jeg et relativt tidlig tog nedover, slik at jeg skulle få oppleve litt av bylivet i byen, som sydet og kokte av folk som, sannsynligvis, var i sentrum for å bivåne starten på årets Festspillene i Bergen, som går samtidig med Nattjazz, og som var grunnen til at Nattjazz ble startet for 54 år siden. Nattjazz skulle være en motvekt, og en slags protest, mot den borgerlige, klassiske festivalen. Og selv om det i dag nesten er umulig å skille Festspillpublikummet fra de som er på veg til Nattjazzen, var det nok enklere de første årene.
Bergen og bergenserne er et eget folkeslag i Norge. De er nesten fanatisk opptatt av byen, og av et slags mindreverdighetskompleks, siden de ikke er den største byen i Norge og hovedstad. De er fanatisk opptatt av det lokale fotballaget Brann, mener buekorps er noe av det største innenfor norsk kultur og at byens «nasjonalsang» «Nystemten» er viktigere enn nasjonalsangen «Ja, vi elsker». De er høyrøstede og tar stor plass, og i byen tror jeg de har den eneste taxisjåføren som nekter å kjøre østlendinger. Men når byen bader i sol, er det faktisk ganske hyggelig å være i Bergen. Det er bare å kjempe seg til en plass på en av byens mange uterestauranter på veg ut til USF Verftet, den gamle sardinfabrikken ute på Nordnes, eller man kan finne seg en plass på uteserveringen på Kippers ute på Verftet før man entrer festivalen.
Da festivalen åpnet i går, hadde vi hatt de første soldagene på svært lenge på Vestlandet. Men solen viste seg overhode ikke over «bygda mellom de sju fjell» fram til det hele dro i gang, da festivalåpner, stassekretær Trude Storheim foretok den høytidelige åpningen. Det var tvert imot sprengkaldt, og med åpningskonserten i den nye Hallen, var vestavinden nærmest sprengte seg inn blant publikum, ble det en hustrig affære.
Nytt prosjekt med stort, lokalt storband
Åpningskonserten i år var med det lokale Bergen Big Band (BBB), et av landets ledende, større ensembler, som i år hadde fått saksofonisten Kjetil Møster til å lage et bestillingsverk for storbandet. Prosjektet var preget av de mange og varierte prosjektene Møster har vært involvert i. Fundamentet bygges av flere av de store 1960-talls jazzmusikerne som John Coltrane, Miles Davis og Pharoah Sanders, krydret med moderne klassisk musikk og mer populærmusikalske retninger fra 1970-tallet. I tillegg har Møster de siste årene turnert flere ganger i Brasil, og latt seg fascinere og inspirere av det utrolig mangfoldige musikklivet landet rommer. «Resultatet er en storslått og energifylt reise gjennom rytmiske og melodiske passasjer – kronet av stjerneskuddet Gabriela Garrubo sin fantastiske stemme», som det står i programmet.
Møster har gjort seg bemerket i en rekke sammenhenger de siste 25 årene. Han har medvirket på langt over 100 albumutgivelser, og har turnert over hele verden i alle de former og farger jazzband kan ha. Han laget, i tillegg, Tingingsverket til Vossajazz i 2025.
Dagens utgave av Bergen Big Band besto av Gabriela Garubo på vokal, saksofonrekka med Michael Barnes, Heidi Kvelvane, Ole Jacob Hystad og Thomas Nøkling, trompetrekka med Benjamin Winther, Torstein Holmås, Lyder Røed og Børge Styve, trombonistene Sindre Dalhaug, Håvard Sannes, Pål Roseth og Kristine Oppegård, gitaristen Thomas Dahl, pianisten Eivind Austad, vibrafonisten Ivar Kolve, bassisten Magne Thormodsæter og trommeslageren Kenneth Kapstad, mens Atle Sekkingstad styrte lyden, i tillegg til Kjetil Møster på tenorsaksofon og perkusjon.
Jeg har alltid hatt stor sans og respekt for spillet til Møster. Så også denne kvelden. Han skriver i tillegg gode komposisjoner, blant annet en lå inspirert av brasilianske Tom Zé, og vii fikk mange og gode soloer den stunden jeg klarte å holde «kong vinter» utenfor tekstilene. I tillegg til Møsters utmerkede solospill, la jeg spesielt merke til en altsaksofonsolo fra Heidi Kvelvane som inneholdt det meste man kan forvente av en relativ ung og kreativ musiker (merk deg navnet).
Men helhetlig synes jeg bestillingsverket ikke «satt» skikkelig. Det var for mye usikkerhet, som altfor ofte dukker opp på slike førstegangsfremførelser. Men gi BBB og Møster litt tid til å fa ensemblet til å «sitte» og skrelle bort de partiene med mest «langhalm», så bllir dette nok et utmerket prosjekt fra BBB.
Nyskaping i det mest kreative
I Bergen har man ikke kun Bergen Big Band som stort ensemble. Vestnorsk jazzsenter driver også Vestnorsk ungdomsstorband pluss Vestnorsk Jazz Ensemble (VNJE). Sistnevnte arbeider litt slik vi har blitt vant til å høre Trondheim jazzorkester, med prosjektbaserte sammensetninger, hvor størrelsen på bandet og hva slags musikk de fremfører, endres etter hvilken musiker, eller musikere, som har fått i oppdrag å skrive for bandet.
Derfor var det en relativt liten gjeng som kom på scenen oppe på «loftet» på Studio USF, med prosjektets «leder», trommeslageren Paal Nilssen-Love (hovedbildet), Som den mest aktive, norske trommeslageren de senere årene, med omtrent like lang fartstid som Kjetil Møster, og med en reiseplan som omfatter hele verden. Han hadde nettopp kommet fra en turné i Japan, til han arrangerte Nesodden Jazzfestival, til han dro til Bergen for de siste innstuderinger, og han gledet seg til at han kunne ta seg et par ukers ferie etter denne urframførelsen.
I VNJE i dette prosjektet finner vi, fra venstre mot høyre, pianisten Isach Skeidsvoll, saksofonisten og klarinettisten Aksel Røed, akoordeonisten Sergej Tchirkov, fløytisten Daiyen Jone Castro, vokalisten Alwynne Pritchard, saksofonisten og klarinettisten Heidi Kvelvane, bassisten Jakob Bakkevoll, Nilssen-Love med sine trommer, perkusjon og gonger, og gitaristen John Hegre. Og lyden ble styrt på fremragende måte av Ingar Hunskaar.
Dette er en sammensetning som består av 50/50 jazzmusikere og samtidsmusikere. Noe som gjorde denne konserten til en annerledes og usedvanlig fin opplevelse. Det finnes en del musikere, særlig i Skandinavia, som lager ny, «blandingsmusikk» som forener flere sjangere. Og etter at trioen The Thing, med Nilssen-Love, saksofonisten Mats Gustafsson og bassisten Ingebrigt Håker Flaten, hadde avsluttet samarbeidet som trio, har hver av musikerne fortsatt å utforske den energiske, nyskapende musikken på hver sin måte. Gustafsson med blant annet Fire! Og mastodontensemblet Fire! Orchestra, Håker Flaten med blant annet bandet (Knarr), og Nilssen-Love med en rekke mer eller mindre spontant ensembler i stort og lite format, fra Large Unit og Cirkus, til samarbeidet vi skulle få oppleve premieren på denne fredagen.
Fra start til mål ble dette en utrolig kreativ og spennende forestilling. Nilssen-Love hadde gitt god plass til samtidsmusikerne, med vokalist Pritchard som en sentral aktør. Hun bruker stemmen omtrent som vi hører de to nederlenderen Jaap Blonk og Greetje Bijma og britiske Phil Minton. Det vil si at vokalen blir brukt på relativt andre måter enn hva man er bvant til fra vanlige vokalister. Det snerres, skrikes, hviskes og «bables» alt etter hva de andre musikerne holder på med. Her gis det god plass til Kvelvane (travel dame denne kvelden) og Røed sine saksofoner og, ikke minst Castro sitt utmerkede fløytespill. Det rytmiske holdes godt på palss av kapellmester Nilssen-Love, der han «kaster» inn både Skeidsvolls utrolig kreative og fine pianospill og, ikke minst, bass-spillet til Bekkevoll. Han er en klar arvtager etter Håker Flaten med sine energiske «angrep» på bassen, som var med på å holde bandet sammen, samtidig som han kom med utmerkede innspill til de andre. Og ytterst til venstre la Hegre inn sine små, men viktige gitar- og elektroniske innspill som dannet en slags basis i det hele.
I et parti var Nilssen-Love en slags «dirigent» hvor han ga beskjeder, i form av fargede plakater til musikerne med korte meldinger som «Stop», «Start» og «Fuck Trump», som var en beskjed om å bare «peise på». Etter hvert tok Pritchard over, og det, nærmest, regnet med beskjeder til musikerne. Ytterst fornøyelig!
Dette prosjektet til Nilssen-Love og VNJE, ble, på tross av kort innstudering, en herlig blanding av det frie og det bestemte. Jeg følte at musikken hadde en basis i Nilssen-Loves mange reiser, og vi fikk både brasilianske, etiopiske og sør-Afrikanske sekvenser blandet med kapellmesterens egen evne til å få improviserende jazzmusikere til å gå opp i en slags enhet med musikerne som, for det meste, befinner seg innenfor samtidsmusikken. En strålende konsert som ga oss nok et strålende prosjekt ledet av Nilssen-Love. La det ikke bli med denne, ene konserten!
Heavy sologitar
I mange år har den amerikanske gitaristen Ava Mendoza, vært en av undertegnedes favoritter. Jeg hørte henne på konsert for første gang på Vossa Jazz for tre år siden, da han spilte med bassisten William Parker og trommeslageren Gerald Cleaver. En konsert som fremdeles sitter spikret. Hun har spilt med «alle» innenfor den amerikanske frijazzen, og det har lenge gått gjetord om hennes solokonserter. Men hun er fremdeles et realtivt ukjent navn på de norske jazzscener, selv om hun fortalte at hun hadde tatt en DNA-prøve og funnet ut at hun var 8% skandinavisk.
Vi fikk musikk fra hennes to seneste soloplater, og for den som heller mer til rocken enn den «slepne» jazzgitaren, var dette en stor stund. I sine improvisasjoner, kunne vi høre strofer og ideer fra mer eller mindre kjente låter fra rockehistorien, hvor jeg, som ikke er helt oppdatert på kjente og ukjente låter fra rocken, kjente i alle fall igjen en lengre, relativt heavy, versjon av «Goodnight Irene».
Mendoza er en strålende gitarist, og på sine solokonserter, legger hun lag på lag av toner, ved hjelp av et rikt arsenal av pedaler, som gjerne ender opp i relativt heftig rock gjort på moderne jazzvis. Og selv om det garantert var mange som, kanskje, syntes at dette ble «litt mye», var gitarnerdene mer enn fornøyde.
……….
Så rakk man siste tog hjem hvor, nok en gang, Bergen stasjon fremsto som det nidtriste stedet det er. Nå må jernbanemyndighetene og Bergen kommune ta solide grep, og gjøre Bergen stasjon til et levelig sted. For skal Bergen få god omtale fra turister og andre som ankommer (eller reiser fra byen), må det gjøres noe drastisk!
Så får vi se når neste tur til «bydn» blir for salt peanuts* sin utsendte. Men en tur til blir det uansett, men det kan ta noen dager.
Tekst og foto: Jan Granlie
Kjetil Møster
Kjetil Møster og Bergen Big Band
Paal Nilssen-Love i front for Vestnorsk Jazz Ensemble
Alwynne Pritchard
Aksel Røed, Isach Skeidsvoll og Sergej Tchirkov
Daiyen Jone Castro
Heidi Kvelvane
Jørgen Bakkevoll
John Hegre
Hvordan man, kanskje, ikke skal behandle en gitar. Her en av John Hegres gitarer
Ava Mendoza
