KAMPENJAZZ, OSLO, SØNDAG 9. NOVEMBER 2025: Veien blir til mens vi går, sier vi ofte om frie, ikke-planlagte prosesser, der ting overlates til tilfeldighetene. Eller det er det vi tror at det er – dette nærmest forutsetter vi om de aller fleste ting som skjer oss. Men hva om det ikke er slik? Hva om det ikke er tilfeldig at det blir som det blir, at veien blir til. Og hva når veien er en del av selve resultatet. Hva når veien ikke bare er et transportbånd fra fortida inn i framtida, men den er en sentral del av selve prosessen og prosessenes resultat. At sluttproduktet er veien vi har gått sammen! Hva skjer når meningen med veien, … er veien selv. Alt mens vi venter på en allvitende Godot, som Vladimir, Estragon og vi andre tror skal ha svar på alle spørsmålene våre, men som altså er en allviter som ikke eksisterer. Eller gjør hen?
Blant kampellaner og andre
For elleve år siden ble institusjonen residerende kapellmester ved Kampenjazz initiert. For ti år siden ble den formelt etablert. Da Helge Lien ble utpekt som den andre residerende kapellmester i 2015 var det ikke minst på grunnlag av erfaringene som var vunnet etter nyskapingen som var blitt lansert året før: Mats Eilertsen ble i etterkant tildelt et residentskap som den første residerende kapellmester ved jazzklubben, i selveste jazzkjærka på Grønland. Eilertsen foresto en serie på tre konserter ved innledningen av våsesesongen 2014, med tre svært ulike prosjekter som framviste tre ulike sider ved den samme musikeren.
Med disse tre konsertene ved Kampenjazz det året la han kimen og grunnmuren til den institusjonen som året etter ble gitt navnet residerende kampellmester – eller forkortet res.kamp. Og også dette: Den musiker som utnevnes og ordineres til å forestå konserter i jazzkjærka, kan med det tilføye res.kamp. til sitt navn for all tid etterpå.
Ved lanseringen av den andre kampellanens residentskap og ordinasjonen av Helge Lien i februar 2015, beskrev vi i salt peanuts* grunnlaget for institusjonen ved Kampenjazz, og hvordan den var tenkt å virke. Jazzklubben har operert fra denne grunnmuren i de etterfølgende ti årene. I hvert av de etterfølgende årene har det blant ledende norske improviserende musikere, vært utpekt en ny residerende kampellan. Med unntak av ett år: I 2024 ble tiårsjubileet markert med en unik spesialkonsert: Fem residerende kampellaner sto på scenen sammen i siste halvdel av oktober 2024 og skapte en særegen konsert som aldri vil bli gjentatt – og aldri glemt. Jazzskriverkollega Arild R. Andersen omtalte konserten og sin opplevelse av den.
Residenten 2025
Da Live Maria Roggen ble ordinert som den ellevte residerende kampellan i løpet av vårsemesteret i år, var det meget passende med den andre residerende kapellmesteren, Helge Lien, ved sin side på scenen. Sammen med seg hadde de to fiolinisten Tuva Halse: Tør jeg si, en med stor sannsynlighet framtidig residerende kampellan. Sammen ga denne trioen det som ble en mesmeriserende konsert, der musikken var organisk utviklende og levende som elaborerte akantusranker verdig landets beste treskjærere for 150 år siden, lekent, risikovillig, utforskende.
I slutten av september var Roggen tilbake som kampellan på Kampenjazz. Denne gangen også med en trio, men av en helt annen gehalt enn trioen i februar: To gitarister, Torstein Slåen og Benjamin Rø Haavelsrud, kjent for bluesinfleksjoner, ispedd noen hardtslående dimensjoner. Jeg var dessverre forhindret av å være tilstede den kvelden, jeg satt med nødvendige og dyptpløyende gravinger i John Coltranes monumentale suite A Love Supreme. Men heldigvis var igjen Arild R. Andersen tilstede og ga en framstilling av konserten for Jazz i Norge. Her vandret musikken fra Allan Holdsworth til King Crimson, via Radiohead, med masse mer tillagt, før hun avsluttet med David Crosby.
En naiv, funksjonalistisk forklaring sier at musikk ikke er annet enn organiserte svingninger i et medium. Intet mer, intet mindre. Musikk er lyd + struktur. En materialistisk orientert forklaringer ender med at strukturen er fysisk og at musikk ikke er annet enn fysikk og organisering. Ingen innsikt kunne være tommere, og mindre treffende. Ingen konklusjon kunne være mer arrogant og kunnskapsløs. Det skriver jeg både som fysiker og som musikkjenner. Det er noe mer, noe langt viktigere.
Hva dette andre er, er derimot ikke enkelt å finne svar på. Eller kanskje bør vi stille dette spørsmålet: Er det noe i det hele tatt? Kanskje hele poenget er akkurat dette; at spørsmålet om hva musikk er, ikke har noe svar. Men det betyr ikke at det er meningsløst å reflektere rundt musikk som kunstnerisk fenomen, som emosjonelt fenomen, som psykologisk fenomen. Musikk som inter-subjektiv kommunikasjon.
Slike tanker våkner lett når man forholder seg til Roggens musikalske biografi. Da jeg i programmet for Kampenjazz skulle introdusere Live Maria Roggen fikk dette meg derfor til å reflektere videre over spørsmålet om hva musikk er. Som lærer og professor ved NMH har hun, skrev jeg i rollen som klubbens huspoet, i programmet, «gjort seg dype tanker om hva vokal improvisasjon er, og hvordan lokalet og rommet og utøverens kropp, minner og sjel er medskapende elementer. Lyd er fysisk, på så mange måter. Lyd er svingninger, trykkbølger, i et medium. Men lyd er også minner, intensjoner, bevegelser som skapes av en utøver, fanges og fortolkes av aktivt lyttende medutøvere og tilhørere i et fysisk og medklingende rom. Kanskje aller mest gjelder det i møtet med en levende konsert med en improviserende vokalkunstner som Roggen».
Programteksten fortsatte; «å beskrive musikk som en universell rom- og tidsuavhengig konstant er ikke bare meningsløst. Det mister fullstendig essensen av det som gjør musikalsk formidling til det miraklet det er. Improvisert musikk er bærer av selve krystallet av denne essensen. Levende formidling av improvisert musikk har en fysikalitet som overgår all annen kunst. Den er intimt knyttet til utøvernes kollektive minner og erfaringer, og kroppsliggjort til deres fysiske tilstedeværelse. Miraklet oppstår når den instantane kommunikasjonen er flerveis, mellom utøvere og tilhørere, fri for rasjonell intervensjon og planlegging».
Hva er improvisert musikk?
Det er en forventnings- og fordomsfri samtale mellom fritt agerende deltakere. En hendelsesrekke utspilt i tid og rom som er seg selv. Som genererer en iboende mening som ikke er noen mening. En musikk som – som livet selv – ikke er teleologisk rettet mot et eksternt mål, en frelse, noe utenfor seg selv. Alt er i musikken. Musikkens mening er musikken selv. Der ligger det ett sett av svar på det store spørsmålet. Men ikke nok … for …
Hva er musikk – egentlig? Ett av svarene på det spørsmålet ligger i den tredje konserten i Roggens residentskap. Denne søndagen setter hun seg stevne med Håvard Aufles, en ung musiker med spesialisering på elektroniske instrument med og uten tangentmanualer. I dag, ennå ikke 30 år, en ettertraktet medmusiker i en lang rekke prosjekter, over et bredt spektrum av stilistiske uttrykk. Fra avant-pop til friformig impro. En musiker som også har en bred portefølje av egen musikk. Røttene i hans musikalske virke vokser vel på mange måter ut av sølvbyen Kongsberg, der han gikk på musikklinja på videregående skole, og der han fikk rekrutteringsstipendiet i 2016. Røttene vokste seg kraftige på Toneheim folkehøgskole og på jazzlinja i Trondheim.
Den andre musikeren Roggen har tatt med seg gjenspeiler en helt annen generasjon av jazzmusikere enn Aufles. En generasjon som måtte finne sine egne veier inn i den improviserte musikken. Audun Kleive har vært en del av norsk jazz og fusjonsmusikk siden han kom opp til Oslo fra Skien og Grenland for å gå på NMH. Han har spilt med «alle», og «alle» vil spille med ham. For Kleive er en særpreget, en helt unik og uforlignelig, trommeslager. Særegen, men lett gjenkjennelig. Han har et arsenal av idiomatiske og stilistisk varierende verktøy og en dyp musikalsk forståelse som gjør at han kan passe inn i så godt som «alle» musikalske sammenhenger. Noen av oss husker hans tid med Chaser-bandet, og kanskje aller mest hans tid med Eivin One Pedersens AHA!! Og hva med Oslo 13! Men størst allikevel, for denne skribenten i det minste, den kollektive trioen som endte opp med navnet Jøkleba.
Og Live Maria Roggen, som i dag kroner sitt residentskap med en tredje konsert. Hun har bidratt med en konsertrekke som bedre enn noen tekstlig utlegning beskriver hva en kampellans residentskap skal være: Tre svært forskjellige konserter, som utforsker nytt materiale, nye relasjoner, ny musikk. Musikk som aldri har eksistert før, og musikk som for en stor del også aldri vil eksistere igjen. Kveldens konsert, der de tre går hverandre i møte med få eller ingen avtaler og forutsetninger, illustrerer dette til fulle. Det er interaksjonen med hverandre, med materialet, med rommet, som bestemmer veien videre. De tre kumpanene – eller kompanjongene – …
… visste du at dette ordet – kumpaner – starter med et brød? Kumpan, i betydningen medsammensvoren eller kompanjong, er fra gammelnorsk kumpann, som selv er et låneord, om ikke direkte så i siste instans fra middelalder-latin — companion heter det på engelsk, companio på latin.
Å grave i ordenes historiske lingvistiske opphav, i deres etymologi, er ofte verdifullt og innsiktsskapende. Noen ganger kan det føre til en misforstått ahistorisk fortolkning, andre ganger kan en uforvarende falle for det som gjerne betegnes som folke-etymologiske forklaringer. Folkeetymologien er ofte påståtte forklaringer som er så «åpenbare», at de bare «må» være sanne, uten noen andre begrunnelser enn at det «høres riktig ut». Ofte er de ikke det.
I tilfelle med ordet kumpan vil en etymologisk studie miste den historiske dimensjonen. På norsk utviklet det seg en forståelse der vi har tillagt ordet kumpan en negativ dimensjon: Det er noe forbrytere har sammen – Svarte-Petter og hans kumpaner. Men det fratar ikke både dette og ordet kompanjong sitt brødbaserte opphav – Svarte-Petter åt brød med sine kumpaner.
På latin er ordet companio en kombinasjon av preposisjonen com, ‘med’, og panio dannet av substantivet panis – brød – og etterstavelsen -o som gjør kombinasjonen til et substantiv. ‘Med-brød’ er altså en direkte oversettelse – medbrødre er altså ikke slektsrelasjoner i en familie med komplekse relasjoner. Medbrødre er de man deler måltid med. Som illustrasjon: Munkebrødre er medbrødre.
Men det er mer brød enn som så. For latinsk companio er selv et låneord. Men ikke et direkte låneord som kumpan på norsk. Det er et oversettelseslån, en såkalt calque: En ord-for-ord-oversettelse av et begrep fra ett språk til et annet. Den mest kjente calquen på norsk? – det er nok ordet løvetann.
Det etymologiske argumentet om opphavet til latinske medbrødre, er at det er hentet som en calque, et direkte oversettelseslån, fra det som i dag er en rekonstruert språkverden som forsvinner bakover i bronsealderen, proto-germansk. Det rekonstruerte proto-germanske ordet gahlaibô betyr det samme som companio. Fra ga – med – og hlaibaz – brød – ble opphavet lagt for den latinske calquen companio. En kumpan er en som man «bryter brødet sammen med», en som man altså deler mat med. Og det gjør man jo ikke med hvem som helst.
Det skandinaviske ordet ‘kumpan’ er altså et låneord av en låneoversettelse. Men brøddeigen er langt større enn som så. Det protogermanske brødet, hlaiba, har også vandret gjennom vårt germanske språktre. Der har det gitt opphavet til to svært velkjente begrep. Først en leiv, om et flatstekt – seinere også flatskåret – stykke brød eller kake, eller med samme opphav, lefse. De gammelnorske ordene hleifr / hlaif om brød, skive, lefse og leiv, kjenner vi også i dag igjen som loff – denne loffen, vår alles venn i brødveien – loffen, du! Er kompisen min også en medbrød?
Musikkens logikk
Kumpaner skal man ikke kimse av. Det viser da også Aufles, Kleive og Roggen i sin vandringer i et musikalsk landskap som bretter seg ut på Kampenjazz’ scene. I disse vandringene fletter Roggen inn, og bretter med det ut panoramaet og musikkens kommunikative innhold, en tekst skrevet av forfatter og artist Alok Vaid-Menon. Teksten som så vidt jeg forstår har tittelen The logics of poetry – og som Roggen serverer oss deler av – kan med fordel gjentas her:
Considering what we know about humans: Why is logic our first line of defense, not love? Arguments, not emotion? Why do we turn to economists to understand human behavior, not the artists?
We have to reach to a deeper place – We are dealing with humans here.
We humans, who pick and choose what we believe to reinforce our own sense of reality. We humans, who self-sabotage just to maintain a semblance of control with a future that we can predict. We humans, who use strangers as surrogates for our unprocessed grief.
Tre kumpaner med store ører, rikholdige verktøykasser og dyp forståelse for den friformige improvisasjonens muligheter og mysterier. Til sammen skaper det noe enestående, noe ulikt alt annet. Umulig å reproduserbare, umulig å formidle. Men kanskje kan man formidle essensen av det hele. Musikkens krystall. Det er alltid et håp – en drøm.
Det er det vi strekker oss etter … alltid. Som guttungen Halvor, i sentrum av Theodor Kittelsens magnifike maleri Soria Moria Slott fra 1900, basert på Asbjørnsen og Moes gjenfortelling av folkeeventyret, drømmer vi – vi faller i staver over utsynet mot det gullskimrende Soria Moria i horisonten, bortenfor horisonten. Selv om vi vet at den eneste måten vi noen gang kan nå dit, over de sju blåner og enda lenger, er i eventyret. Vi strekker oss etter dette idealet, dette fjerne målet, selv om vi vet at vi aldri kommer dit.
Men dette drømmer vi: En gang skal språket – ordene – setningene – avsnittene – fortellingene – synge av musikken! Sammen skal de prise livets verdi, og vise at musikk, kultur, kunst, er det aller mest verdifulle vi har.
Tekst og foto: Johan Hauknes IMR
Johan Hauknes er huspoet ved Kampenjazz og bidrar som det til den tekstlige utformingen av jazzklubbens programmer. Han har ingen andre formelle koplinger til jazzklubben.
Anmeldelsen er forsinket, da en så godt som ferdig – og langt bedre … – tekst fordampet uten ett eneste spor, i «skyenes» eteriske sfærer.
Justert og rettet 12. november kl. 09.30.
