WIIKIVALEN 2026, KAFÉ HÆRVERK, OSLO – DAG 2, FREDAG 10. JULI 2026: Tristano-fest i sommervarmen! I går ønsket Håvard Wiik oss velkommen til en kontrafaktisk festkonsert. På den andre dagen i den første(?) Wiikivalen er det Håvard Wiik aleine som skal råde grunnen.
På veien til Kafé Hærverk i dag, tenker jeg tjueto år tilbake i tid. Det var 2004 og Håvard Wiik var 29 år. Han hadde blitt utpekt som den femte residerende artist ved Moldejazz, og gjennomførte i alt åtte konserter. Det sterkeste minnet fra residentskapet er galskapen i Stian Carstensens «smörgåsbord» av en konsert i Kulturhuset på torsdag 15. juli, med Håvard Wiik på tangenter. Konserten hadde et slags utgangspunkt i Carstensens plate «Backwards into the Backwoods» på Winther&Winther, var et overflødighetshorn uten like. En herlig galskap.
Men omtrent like sterkt står dette: Wiiks solokonsert på Forum på tirsdag. Her viste han fram helt nye sider ved sin musikkutøvelse. Minnene om den musikalske reisen denne dagen sitter fortsatt et sted dypt under brystbeinet. Festivalsjef Jan Ole Otnæs hadde ansvaret for å utpeke, veilede og samarbeide med sin tredje residerende artist. I arbeidet med boka Fra miraklet til templet om institusjonen residerende artister ved Moldejazz, fortalte Otnæs at han «… satte én betingelse overfor Wiik, og det var at han skulle gjøre en solokonsert. Svaret hans var at det kom ikke på tale. Da sa jeg at dette må være den utfordringen som skulle være i et slikt opplegg». Og takk for det, sier de av oss som opplevde solokonserten. Noen ganger opplever man en konsert som setter skiller, som skapet et før og et etter. Konserten i Molde Forum tirsdag 13. juli ble en slik konsert.
Seinere i residentuken i 2004 utdypet Wiik sitt svar til Otnæs. Det var ikke det at det var utenkelig for ham å spille solokonsert. Tvert imot, det var noe han hadde hatt på blokka før dette kom opp. Som Formannen, Roald Helgheim, skrev seinere at «… i Molde i 2004 sa Håvard Wiik til Dagsavisen, at å kunne spele ein solokonsert var eit mål han hadde arbeidd mot, sjølv om det skjedde eit par år før han hadde tenkt». Etter en glimrende konsert, skal det også legges til at han seinere den samme sommeren spilte solokonsert på Oslo Jazzfestival. I en enquête med de den gangen tjue residerende artistene, svarte Wiik dette på spørsmålet om betydningen av residentskapet for artistens musikk og virke: «Denne uka var helt klart et høydepunkt i mitt virke … [og] solo-konserten på Forum framstår fortsatt som noe jeg kan stå for».
Siden det har det blitt flere solokonserter, også flere ganger her på Kafé Hærverk, sist på flygel i en slags tilknytning til at han passerte livsmerket 50 år i fjor. I 2007 ble det i tillegg utgitt en soloplate på platelabelen Moserobie, Palinode.
Til himmels med Schimmel og Bach
Og nå er han tilbake: Denne gangen på et Schimmel stå-opp-piano. Han starter nesten i det jeg opplever som en slags BACH-formasjon, du veit der Johann Sebastian og seinere hans sønner, prøvde å finne et uttrykk for dette clusteret av fire toner som til sammen dannet en slags musikalsk kodifisering av deres eget etternavn. Fra mitt sittested opplever jeg etter hvert konserten som en slags dialog – eller er det trialog? – mellom Wiik, hans refleksjon i pianoets rom og overflater og meg selv.
Musikken spinner fra dette et surrealistisk nett rundt oss. Alt for mange tror at surrealisme er en slags ironisk fleip med virkeligheten. Det er tvert imot. Surrealismens vesen er å utforske hva som er virkelig. Hva betyr det at noe er reelt, en del av realismen? Ordet betydning kan på norsk forsøksvis uttrykkes som hyperrealisme. Fordi den tar det som eksisterer på alvor og objektiverer det som en eksplisitt og udiskutabel del av det du og jeg velger å kalle virkeligheten, så kan selv en utslagsvask, et pissoar eller et bilvrak bli signifikante uttrykk for denne virkeligheten.
Ceci n’est pas un Wiik, … c’est une réflexion d’un Wiik. Vandrende clustere, toneklynger, toneklanger. Blokker som blikker blekker, mens de blunker blanke toner i rommet rundt oss. Fantasier over en tritone. All hands on deck. Blues i oktaver, sa Jan Johansson, Blues i dimman. Blues i sista minuten, før Blues i Söderhamn. Vi sier Dodekadisk musikk, musikk i dodekader, i et musikalsk dodekaeder, på gresk δωδεκάεδρον – dodekaedron, bokstavelig to-ti, eller tolv, ansikter. Musikk i tåka, musikk i første og siste timer og minutter, musikk i Oslo.
Er et dodekaeder med flater nummerert fra en til tolv en terning? Mange spill-fantaster vil nok si ja, men en terning er jo per definisjon en kube, et seksflatet legeme der alle vinkler mellom tilstøtende flater og kanter er ‘rettvinklede’. Og et heksaeder kan jo ikke være et dodekaeder. For seks er ikke tolv. Men nå er jo tolv to ganger seks, så kanskje kan vi hevde at en spillbasert random-generator med tolv flater, er homonymt med en tilsvarende generator av to terninger? Om dodekaederet lander på en flate, la oss si syv, altså syv er en av de mulige generator-tilstandene, så svarer det til to tilstander med terningene, fordi 7 = 3 + 4 og 7 = 4 + 3. Men det krever lite ettertanke før det slår deg at det ikke går opp. For med en dodekaedrisk generator kan du slå én, og det finnes ingen kombinasjon av de to terningene med til sammen ett øye.
Kombinatorikk er ikke mønstre
Verken matematikk eller musikk er bare kombinatorikk, det er så uendelig mye mer. Skjønnheten ligger ikke i substitusjonene, reglene, men i den orden det skaper, når det utfylles av en kreativ bevissthet. Som når Håvard Wiik skaper vakker musikk. Da vekkes også mange tanker. Vandrende tanker, dansende tanker.
For dette er slik vakker musikk blir til. Ekstemporering, fra ex tempore, ut av eller ‘etter’ tiden, fantasia, fantasier, ad lib, eller ad libitum, etter innfall og eget valg, impromptu, in promptu, det som er for hånden. Improvisasjon, in provisus, det som ikke er forutsett. Det ligger en rekke med skjulte beskjeder i ordene vi bruker, og som vi tror vi forstår. Det er som en historie de har prøvd å fortelle oss i lang tid, men som vi ikke har lyttet til.
Tritonus – djevelens intervall, diabolus in musica. Ligg unna, sa de gamle. Dette var helligbrøde. Det sang ikke vakkert til Guds pris. Tre heltrinn, som fra C til F#. Et magisk og talende intervall, og et eksplosivt, ekspressivt verktøy for utvidelse av det melodiske språket i jazzen. Har du tenkt på at med en grunntone, er tritonen, tonen dette djevelske intervallet over grunntonen, den første overtonen, kvinten til det jeg fortsatt kaller dur-septimen, eller maj7 i den jazzikalske verden. Tilsvarende er da, helt parallelt, denne dur-septimen tritonen til grunntonens kvarttone. Alt henger sammen med alt, skal visstnok Gro Harlem B. ha sagt, og hun var langt fra den første.
Fire strekk, der vi kan ane hint til underliggende fellesmateriale, standardmateriale sier man gjerne, men det er mer som et fellesspråk, en møteplass der vår felles forståelse flytter oss ut av det fysiske rom vi besitter, og forflytter oss til et annet rom og sted. Noen kaller det spirituelt, andre kaller det meditativt, noen sier med Zensk innsikt at dette er alt som er. Men vi kan gjøre oss til del av det, og oppfylle vår rolle i det, ved å være nærværende i dette altet.
Meningen i det meningsløse, meningsløsheten i det meningsfulle. Den virkelighets-erkjennelsen er det surrealismen prøver å fange. Ta deg ei pipe! Fantasier over en fantasi. Planing in the night. Explaining in the day. Music’s in the air, in the ear. Hear, king Lear: B sharp or B flat, / Be hip or be nat’ / that is A question, you C / B-E-Eb-C.
Where should this music be? I’the air or i’the earth? / It sounds no more: and sure, it waits upon / Some god o’ the island. Sitting on a bank, / Weeping again the king my father’s wreck, / This music crept by me upon the waters, / Allaying both their fury and my passion / With its sweet air: thence I have follow’d it, / Or it hath drawn me rather.
But ’tis gone. … No, it begins again. [William Shakespeare, fra Stormen]
The music always begins again. Neste gang Wiik spiller solokonsert håper jeg inderlig at noen flere finner veien til det lokalet han velger for sine ekstemporeringer, sine fantasier. Alt for få hadde funnet veien til Hausmannsgata denne fredagskvelden. Dere gikk glipp av noe. Ikke bare av en konsert, av en musikalsk opplevelse. Jeg vil heller kalle det en eksistensiell meditasjon. Det er det musikk på sitt beste er, det var det dette var.
Tekst og foto: Johan Hauknes
