UMEÅ JAZZ FESRIVAL, 24. OKTOBER 2025, DAG 2: Det er først på fredag det virkelig «tar av» på Umeå Jazz Festival. Været ser med litt blidere øyne og ører på arrangørene, og har latt oss få en dag uten altfor mye tåke og regn. Så store deler av fredgane gikk med på å rusle gatelangs og langs elvepromenaden, som må være et utsøkt utfartssted for de som liker kortreist utfart på en varm sommerdag. Det ble også rom for et besøk i det fine Bildmuseet, hvor de, blant mye annet, hadde en umesamisk utstilling, Art and Truth-Telling, hvor et lyd- og billedverk av Maja Solveig Kjelstrup Ratkje, Katarine Barruk og Matti Aikio, med tittelen Can We Reconcile?, en installasjon med video og lyd, som omhandler det umesamiiske språket, som Barruk er en sterk talskvinne for. Dette prosjektet har jeg opplevd en gang tidligere, på Punkt-festivalen i Kristiansand, og jeg har foreslått prosjektet tidligere for Umeå Jazz Festival, så får vi se om det lykkes, for dette er et «verk» flere enn de som går i Bildmuseet bør oppleve.
Tetthet i rommet
Men det er musikken vi er her for. Og første konsert for meg i går var med pianisten Lisa Ullén, bassisten Elsa Bergman og trommeslageren Anna Lund i form av trioen SPACE (hovedbildet).
Dette er et prosjekt de har hatt gående en god stund, men det var første gang jeg fikk oppleve det på konsert. Og for en åpning på en festivalfredag det ble!
Dette er tre av de mest spennende, fritt improviserende musikerne Sverige har å by på nå om dagen. Og med utgangspunkt i Ulléns pianospill, tar de oss med på en reise hvor det meste dreier seg om kommunikasjonen mellom piano, bass og trommer, hvor de skaper en helhet rundt og i pianoet som er utrolig. Det kan nesten høres ut som all musikken er samlet «inni» pianoet, de tre lytter intenst til hverandre med tett og fin musisering, og hvert lille «vink» fra Ullén blir fulgt opp av de to andre.
Anna Lund sitt trommespill er nesten en historie for seg selv. Hennes energi kan nesten sammenlignes med Gard Nilssen, og hun er hele tiden helt framme på trommestolen med et frapperende spill som legger til, kommenterer og understøtter Ullén på en fremragende måte. Og Elsa Bergman er den perfekte bassisten for dette prosjektet. Pågående, lyttende og kommenterende med en nydelig tone i bassen og hele tiden med et fornøyd smil om munnen, legger hun til akkurat det som skal til, for å gjøre trioen fullkommen.
Lisa Ullén er en mester når det kommer til struktur og form. Hun inviterer oss med på en magisk og eventyrlig reise som kan få oss til å undre oss over hvor musikken egentlig kommer fra. Hun har tidligere vært hedersgjest på festivalen, hvor hun for noen år siden gjorde en fremragende og nesten himmelstormende solokonsert, som ble utviklet til noe større i SPACE. De har et tonespråk i skjæringspunktet mellom frijazz, improvisasjon og kunstmusikk hvor vi føler at de går inn i sjel, hjerte og hjerne som kun få andre musikere gjør. Ett av festivalens absolutte høydepunkter! Det var som en sidemann sa det etterpå: Jeg tror jeg går hjem nå. Jeg trenger ikke høre mer musikk i dag!
Blues slik blues skal gjøres
Jeg har i mange år fulgt den canadisk/svenske vokalisten og gitaristen Eric Bibb på plate. For ikke lenge siden kom han med liveinnspillingen Live At The Scala Theatre Stockholm på Stony Plain – en utgivelse som fikk utmerket omtale her på salt peanuts*, og som plasserte Bibb i førersetet av blues i dagens musikkliv.
Med seg til Umeå hadde han den ultra-coole gitaristen Staffan Astner, bassisten
Glen Scott og perkusjonisten Olle Linder pluss gjestevokalisten Ulrika Bibb, som jeg ikke fikk høre den stunden jeg fikk tid til å senke skuldrene og nyte denne utmerkede vokalisten og gitaristen. Til fulle.
Bibb er en musiker som har den akustiske bluesen gått innenfor skjortekraven, og i Norden har han fått status som en av de viktigste innenfor musikkstilen. Han har en stemme som kunne indikere at han var vokst opp i de samme gatene som Leadbelly og alle de historiske bluesartistene. Hans gitarspill er fremragende og med et band som er så coolt og tilbakelent at de nesten, men bare nesten, havner på «bakfot» omtrent som Dexter Gordon ofte gjorde med sin tenorsaksofon. Hvorfor Bibb og hans musikere ennå ikke har blitt hentet over til Norge på flere av jazz- og bluesfestivalen er et mysterium, særlig når vi vet at han også gar en trio med gitaristen med mye mer, Ale Möller og gitaristen Knut Reiersrud.
Til Palle
Den 18. mai i 2024 forlot den svenske bassisten Palle Danielsson vår verden. Han var kanskje mest kjent for sin viktige medvirkning i Garbarek/Stenson-kvartetten (Jan Garbarek, Bobo Stenson, Jon Christensen og Danielsson) og i Keith Jarretts europeiske kvartett (med Jarrett i stedet for Stenson). Men han var også en selvstendig bassist som kom med noen utsøkte utgivelser i eget navn opp gjennom karrieren.
I Tonsalen (tidligere Jazzlabbet) – jazzfestivalens minste og mest intime lokale i Folkets Hus, hadde Jonas Kuntsson i år invitert inn bassisten Christian Spering for å gjøre solokonsert. Og hvorfor ikke gjøre en konsert nettopp til kollegaen og mentoren Palle Danielsson?
Spering tok utfordringen på strak arm, og vi i salen var spente på hva han ville komme opp med. Han startet med å si at han ville «kjenne litt på rommet», og startet med en improvisasjonsom lovte det beste. Og etter hvert kunne vi gjenkjenne selveste «hit-låten» til Garbarek/Stennson-kvartetten – nemlig Jim Peppers «Witchi Tai To», fra den første platen med kvartetten. Denne ble behandlet med stor respekt fra Spering, hvor han gikk ut og inn av temaet og fremførte en hyllest til kvartetten som gikk som et sukk gjennom publikum.
Og derfra og ut fikk vi Jarretts «Spiral Dance», ne utsøkt tolkning av en av den brasilianske vokalisten Elisa Reginas mest kjente låter, som jeg ikke fikk med meg tittelen på, Carla Bleys «Singing Me Softly Of The Blues», hentet fra Garbarek/Stenson-kvartettens samarbeid med poeten Jan Erik Vold på platen Ingentings bjeller og Jarretts «My Song», før han fikk selskap av sin gamle musikerkollega og festivalsjef Jonas Knutsson for å gjøre Ornette Colemans «Latin Genetics», før han gjorde en argentinsk folkemelodi som ekstranummer.
Og h va kan man egentlig si om en slik konsert? Christian Spering hadde Palle Danielsson som mentor i flere år, og hadde et tett og nært forhold til den gode bassisten. Og man går ikke inn og gjør en hyllest til en venn uten at det gjøres med respekt. Og den stunden vi fikk i Tonsalen denne kvelden var magisk! Spering hyllet en mester med sitt fremragende bass-spill, og det var mange som hadde et godt forhold til Danielsson og som var til stede som måtte felle en tår eller to over denne nydelige konserten.
Trønderne kommer – igjen og igjen
Det er blitt en stolt tradisjon at Trondheim Jazzorkester besøker Umeå Jazz Festival. Jeg mener å ha registrert jazzorkesteret på programmet helt siden orkesteret samarbeidet med Chick Corea, og at de har vært en del av festivalen siden den gang.
Komponisten og saksofonisten Sigrid Aftret, ble i 2024 blitt utnevnt til SpareBank 1 SMN JazZtipendiat; et samarbeidsprosjekt mellom banken, Midtnorsk jazzsenter, Moldejazz og Talent Norge. Dette medførte at hun skulle skrive et «bestillingsverk» for Trondheim Jazzorkester til Moldejazz året etter.
På Moldejazz i år ble verket fremført første gang, og hvorfor jeg ikke var til stede på urframførelsen kan jeg dessverre ikke gjøre rede for, men nå fikk jeg endelig muligheten.
Trondheim Jazzorkester er et mangehodet troll som skifter «ham» etter hvilket prosjekt man jobber med. Og det er kanskje også grunnen til at de har hatt den, nærmest, eventyrlige suksessen de har gjennom orkesterets 25 år lange liv. Den versjonen av Jazzorkesteret Aftret hadde satt sammen består av, i hovedsak, «nye» musikere jeg ikke tidligere har hørt i denne sammenhengen, og gjerne også yngre musikere enn vanlig. Og i orkesteret i dette prosjektet finner vi, foruten Aftret på tenorsaksofon og fløyte, trommeslagerne Loup Godfroy og Peter Brun, bassisten Henrik Sandstad Dalen, cellisten Sigrid Sand Angelsen, pianisten Joakim Rainer, tubaisten Hermann Hestbek, bassklarinettisten Jenny Frøysa, trombonisten Jørgen Bjelkerud, altsaksofonistene Brede Sørum og Klaus Ellerhusen Holm og fløytisten Trine Knutsen, og de hadde med Louise Lavoll som lydtekniker.
Aftret og Jazzorkesteret inviterte oss med på en spennende reise inn i rytmenes verden. Med inspirasjon fra New York, Chicago og Europa bygger hun musikken sin på komplekse rytmiske lag som utfordrer både musikere og publikum. Under et opphold i København fordypet hun sin rytmiske stil i samarbeid med den danske trommeslageren Peter Bruun, noe som ga nye impulser til musikken hennes. I «verket» for Trondheim Jazzorkester «skapes et musikalsk rom der vår oppfatning av puls og rytme settes på prøve. Her kan lytteren bevege seg mellom ulike rytmiske dimensjoner – eller la seg sveve fritt over dem», som det står i programteksten.
Og det var et litt «uvant» stykke musikk vi fikk fra Aftret og Jazzorkesteret i denne gangen. Hun har samlet et «hold» av musikere som tolket hennes musikk på en utmerket måte. Hennes komposisjon(er) føler jeg er relativt intellektuelle, hun skiver relativt kompleks musikk, men som flyter deilig og fint med Jazzorkesteret. For mange kunne kanskje musikken virke litt «fremmed» og uvant, for det var en del av publikum som forlot den store Idun-salen i løpet av konserten, noe som ikke sier noe om kvaliteten på musikken eller orkesteret. For dette var ytterst gjennomarbeidet og spennende musikk hvor de fleste av musikerne fikk vidt seg fram.
Det startet med celloen til Sand Angelsen, som bygget det hele opp til en, etter min mening, utmerket konsert. Vi la merke til flere av solistene, så som de to altsaksofonisten Sørum og Ellerhusen Holm, pianist Reiner, trombonist Bjelkerud, de to trommeslagerne, tubatist Hestbek og, ikke minst «kapellmester» Aftret.
På onsdag reklamerte festivalen med at på konserten med Midtgård JazzOpen skulle få oppleve framtiden i jazzen. Jeg vil heller påstå at det var med Sigrid Aftret og Trondheim Jazzorkester vi virkelig fikk oppleve jazzens framtid. For i denne versjonen av Trondheim Jazzorkester fant vi, i hovedsak musikkstudenter fra «Jazzlinja» ved NTNU i Trondheim, som virkelig kan påberope seg at de er framtidens jazz! Og med Aftret sitt tenorsaksofonspill og, ikke minst, originale og fine komposisjoner, vil nok mange av disse, om kort tid, stå i fremste linje i kåringene om «den nye jazzvinen».
Funky og fullt
Så avsluttet eders utskremte fredagen med det svanske funk/soul-bandet Backnuss i et smekka fullt Jazzstudio. Jeg var innom kun kort tid, ståkonserter er ikke noe for meg etter midnatt, men jeg kunne registrere et ytterst begeistret og dansende publikum som ble oppildnet av et utmerket band med trommeslageren Martin Jonsson og vokalistene Mary N’Diaye og Prince Mpedzisi i spissen for et hardtsvingende og drevent festband.
Når dette skrives er det lørdag formissad. Regnet og tåka er tilbake i den Västerbotniske hovedstaden, og jeg er klar for siste dag av denne utgaven av Umeå Jazz Festival. Og mer om avslutningsdagen i morgen.
(Hotell og reise for salt peanuts* sin utskrente er betalt av festivalen).
Tekst og foto: Jan Granlie
Anna Lund i SPACE
Elsa Bergman i SPACE
Lisa Ullén i SPACE
Eric Bibb
Christian Spering
Sigrid Aftret med Trondheim Jazzorkester
Trondheim Jazzorkester
