UMEÅ JAZZ FESTIVAL, 26. OKTOBER 2024, DAG 3: Da jeg åpnet for dagslyset tidlig på morgenen denne lørdagen, dukket Ole Paus sin tekst opp i bakhodet. «Da tåken lettet, stirret alle omkring seg / Og så på hverandre, for første gang / De så de var mindre enn fjellet de kom fra / Og havet jóg mot dem med fingre av tang». Og ja, det var litt fremmed over det hele denne morgenen. Tåken var erstattet med blendende høstsol, og vi hadde utsyn nesten til Norge.
I tillegg til en rekke konserter, som skulle avsluttes med at jeg måtte velge mellom to ytterst spennende store band, Martin Küchen med fleres prosjekt The Death of Kalypso, med Angles & Elle-Kari med strykere eller den norske trioen I Like To Sleep sammen med Trondheim jazzorkester. Men det var mange timer til denne tvekampen. Først skulle vi gjennom en rekke «prøvelser» før vi nådde fram til sengen i hjørnerommet, som fungerer som skrivestue denne weekenden.
Den første «prøvelsen» var debatten med tittelen «Hur jämställd är jazzen?» Jeg har hørt debatten både i Sverige og internasjonalt i snart 20 år, og jeg føler nesten at det kun er i Sverige man egentlig er så veldig opptatt av problemstillingen i dag. Foreningen IMPRA sto som arrangør, og med et rent kvinnepanel og i stor grad et kvinnelig publikum, ble dette en debatt som ikke tok likestillingen en millimeter framover.
Mer spennende ble det da plateselskapet Caprice skulle lansere sin andre utgivelse i plateserien Öppet. Den første var en utmerket plate med arkivopptak med saksofonisten Nisse Sandsröm. Denne gangen har man lansert en ytterst spennende samling med Umeåsaksofonisten Lars-Göran Ulander, med opptak fra 1965 til 1977. Her ble Ulander, idémakerne, som selvfølgelig innbefattet Mats Gustafsson som sammen med Svensk Visarkiv og Caprice Music, intervjuet sammen med bidrag fra trommeslageren Sten Öberg, som medvirker på platen. Dette er en utgivelse, som om ikke altfor lenge skal bli anmeldt på salt peanuts*.
Svensk/dansk/norsk? samarbeid
I programmet kunne vi lese at den svenske vokalisten Sofia Jernberg skulle gå i kompaniskap med den danske (norske?) saksofonisten Mette Rasmussen og den amerikanske fløytisten Nicole Mitchell. Men itchell var dessverre forhindret fra å komme fra USA til Umeå denne gangen. Men i stedet hadde de fått med seg den allestedsnærværende saksofonisten Mats Gustafsson som gjest i et strekk».
Sofia Jernberg er en av de sterkeste stemmene innenfor den fritt improviserte jazzen i god kombinasjon med samtidsmusikken i dagens jazz. Hennes stemme er som fløyel i ene øyeblikket og stikker som kniver i neste. I dette settet fikk vi mest en blanding av de to, men også denne kvelden fikk vi bevis på hennes utrolige stemme som gikk som hånd i hanske til Rasmussens hissige, kraftige og vanvittig tøffe altsaksofonspill. Og de to hadde klart seg mer enn godt nok uten Gustafssons bidrag på barytonsaksofon og fløyte.
Dette er fritt improvisert musikk, som skapes der og da. Og det er tydelig at disse to kunstnerne kjenner hverandre godt, for her opererte de som siamesiske tvillinger gjennom det friske settet. Kanskje ble det vel tøft for en del av publikum, som hadde kommet til Folkets Hus for å høre «dannet» jazz uten «pigger». Men for oss som liker å bli utfordret av denne type musikk, ble dette er høydepunkt.
Standardjazz slik standardjazz skal fremføres
Den svenske vokalisten Isabella Lundgren (hovedbildet) har tatt for seg den amerikanske sangboken i sitt samarbeid med pianisten Carl Bagge, bassisten Niklas Fernqvist og trommeslageren Daniel Fredriksson. Her tolker hun settlisten til legendariske vokalister som Billie Holiday, Judy Garland, Edith Piaf, Maria Callas, Shirley Bassey og Barbra Streisand med stor kjærlighet og ynde.
I de senere årene er det en rekke skandinaviske vokalister som har valgt å tolke den amerikanske sangboken. Mange av disse er svenske (som vi finner på det tyske platemerket ACT), ett par tre er danske, med Sinne Eeg som den som kanskje har gjort størst internasjonal suksess, og noen få i Norge holder seg fremdeles til denne formen for jazz. Jeg har lenge ment at altfor mange av disse savner originalitet og personlighet, men sjelden har jeg hørt noen som gjør denne musikken mer inntrengende, vakkert, sjarmerende og yndig enn Lundgren. Hun klarte å sjarmere alle i den upersonlige nattklubben Äpplet i senk. Og med en ytterst stilsikker Bagge ved pianoet og et svært stødig komp, ble dette en stor opplevelse.
Det er ikke så altfor ofte at skandinaviske jazzfestivaler, men et par hederlige unntak, presenterer 1kunstnere som gjør denne musikkformen på samme nydelige måte som denne kvartetten. Lundgrens stemme klarer å formidle sjelen i disse låtene på en utmerket måte, og med denne trioen som medmusikanter, ble dette en solid «innertier».
Valgets kval
Så var det å virre innom både Ivo Papasov Ans His Wedding Band, mest av nostalgiske grunner, siden vi hørte bandet for snart 20 år siden på Vossa Jazz, klarinettisten John Ruocco og den norske gitaristen Lage Lund, som hadde med seg en amerikansk trio, hvor jeg synes pianisten og Lunds gitar ofte gikk litt i veien for hverandre.
Så var det å velge! Skulle jeg satse på et gjenhør med den norske trioen I Like To Sleep med Trondheim jazzorkester, som jeg hadde hørt på Moldejazz tidligere i år, eller skulle jeg velge prosjektet The Death of Kalypso – Angles & Elle-Kari with Strings?
Jeg valgte å starte med Martin Küchen og hans Angles pluss strykere og Elle-Kari Sander. For å sitere programteksten: «The Death of Kalypso är en nyskriven scenisk jazzopera-föreställning, där jazzgruppen Angles möter stråkar och sångerskan Elle-Kari. Här får vi ta del av konsertversionen av föreställningen. Melankoliskt vackra melodier möter fria improvisationer. Antika myter och tidlösa teman möter nutida frågeställningar. Det mäktiga verket har skrivits med inspiration både från Odysséens gestalt Kalypso och Küchens dramatiska släkthistoria». Martin Küchen har vært komponisten av verket og det er han som har skrevet librettoen.
I det store bandet finner vi trompeteren Magnus Broo, trombonisten Mats Äleklint, bassisten Johan Berthling, trommeslageren Konrad Agnas, vibrafonisten Mattias Ståhl, pianisten Alex Zethson, saksofonistene Fredrik Ljungkvist og Martin Küchen, fiolinisten Anna Lindal, bratsjisten Anna Rubinsztein, cellisten My Hellgren og vokalisten Elle-Kari Sander.
Dett var et sterkt verk vi fikk oppleve. Men hele tiden mens jeg satt i Studion, gikk tankene til det jeg gikk glipp av med I Like To Sleep og Trondheim jazzorkester. Men jeg klarte å fortrenge disse tankene, med at jeg fikk høre på halvparten av dette verket før jeg løp to etasjer opp for å få med «trønderne».
Verket til Küchen og hans medmusikanter hadde mye klezmer-aktig i seg. Noe som sannsynligvis har myen å gjøre med Küchens historie med forfedrene og andre verdenskrig, som har satt varige spor hos saksofonisten. Det store ensemblet består av noen av Sveriges beste musikere innenfor sine sjangere, og det de fremførte var nesten insisterende, men samtidig utrolig flott. Og Sander er en vokalist som fremfører musikken med sjel.
I programteksten kaller man verket for en opera, men jeg følte at musikken mye mer verdensmusikk med utsøkte jazzinnslag og med tre strykere som virkelig markerte seg sterkt. Og Anna Lindal er en fiolinist som både fungerer innenfor den klassiske musikken like mye som hun kan være en del av Fire! Orchestra!
Så var det å løpe to etasjer opp og inn i festivalens storstue, hvor I Like To Sleep huserte sammen med Trondheim jazzorkester. Og umiddelbart etter å ha funnet meg en plass i det ikke akkurat overfylte lokalet, følte jeg at musikken satt enda bedre enn i Molde. De tre frontfigurene i I Like To Sleep, Amund Storløkken Åse på vibrafon og mellotron, Nicolas Leirtrø på barytongitar og Øyvind Leite på trommer, hadde komponert verket «Pieces of Scattered Dreams» som bestillingsverk til Moldejazz, og heldigvis har jazzorkesteret et flerårig samarbeid med Umeå Jazzfestival om å gjøre bestillingsverkene også på denne festivalen.
Denne utgaven av prosjektbandet Trondheim jazzorkester, må være ett av de yngste utgavene av bandet noensinne. Men det kan man overhodet ikke høre på musikken. «Bestefar» i prosjektet er saksofonisten Mats Gustafsson, mens resten er av den yngre garde jazzmusikere med bakgrunn fra «jazzlinja» ved NTNU i Trondheim. Og på scene fikk vi oppleve den fenomenale fløytisten Henriette Eilertsen, som var godt ii gang med en strålende solo da jeg ankom, Mats Gustafsson på fløyte og barytonsaksofon, Jenny Frøysa på barytonsaksofon, Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck på tuba og elektronikk, Tuva Halse på fiolin, Sigrid Angelsen på cello, Anja Lauvdal på Wurlitzer, synthesizer og elektronikk, Kyrre Laastad på platespiller, perkusjon, synthesizer og elektronikk, Torstein Slåen på gitar, Tor Torsken Breivik på lyddesign og Sindre Hansen på lysdesign pluss de tre i I Like To Sleep
Hvis man hører trioen I Like To Sleep alene, er det alltid kraftfull, støyende og relativt rocka musikk vi får. Men i dette verket føler jeg de besinner seg, og overlater mye av energien og kraften til det store orkesteret. Og det føler jeg gjør musikken og fremførelsen godt. Hele veien er det de tre som styrer «skuta», med Storløkken Åse i midten på scenen med fullt overblikk, og med Leirtrø som en slags «dirigent». Men dette er en gjeng musikere som ikke trenger mye dirigering og regi. De er, rett og slett, en gjeng utmerkede musikere som vet å tilpasse seg hverandre og aldri levere «kjedelig» eller uinteressant musikk. En praktfull avslutning på en god festival.
Jeg stilte meg spørsmålet ved starten av festivalen, om festivalsjef Jonas Knutsson ville gjøre betydelige endringer i programmet i sitt andre år som sjef alene. Og mens festivalfolket og musikerne sjekker ut fra hotellet, stillheten senker seg over byen i Västerbotten, og salt peauts* sin reise fortsetter, kan vi melde om et, kanskje, mer publikumsvennlig program, selv om vi også i år fikk flere, sterke og kreative opplevelser. Og Knutssons nære forhold til folke- og verdensmusikken ble markert med flere spennende og interessante opplevelser. Men en ting man 1må jobbe mer med før neste års festival, er logistikken og plasseringen av konsertene. Det var ikke heldig at de to store prosjektene som avsluttet festivalen gikk samtidig. Og kanskje kunne man hatt en konsert eller to mer på torsdagen. Men dette er det heldigvis ikke vi som bestemmer. Vi har mer enn nok med å få reist på festivalene, og vi setter utrolig stor pris på at Umeå Jazzfestival (eller heter det kanskje Jazz Festival Umeå?), inviterer oss til festivalen år etter år.
Ved siden av denne festivalen og Osafestivalen på Voss, som vi rapporterer fra denne weekenden, står nå både Tampere Jazz Happening, Berlin-festivalen oog jazzfestivalen i Sarajevo for døren. Så det er bare å følge med på salt peanuts* også i dagene og ukene framover.
Tekst og foto: Jan Granlie
(Reise og hotellrom i Umeå ble betalt av Umeå Jazzfestival)
Mette Rasmussen
Sofia Jernberg
Carl Bagge
Niklas Fernqvist
Daniel Fredriksson
Lage Lund Quartet
Erika Angell
Mili Hong
Martin Küchen
Elle-Kari Sander
Anna Lindal
Anna Rubinsztein
Strykerne i The Death of Kalypso
Blåserne i The Death of Kalypso
I Like To Sleep og Trondheim jazzorkester