UMEà JAZZ FESTIVAL, 26. OKTOBER 2024, DAG 3: Da jeg Äpnet for dagslyset tidlig pÄ morgenen denne lÞrdagen, dukket Ole Paus sin tekst opp i bakhodet. «Da tÄken lettet, stirret alle omkring seg / Og sÄ pÄ hverandre, for fÞrste gang / De sÄ de var mindre enn fjellet de kom fra / Og havet jóg mot dem med fingre av tang». Og ja, det var litt fremmed over det hele denne morgenen. TÄken var erstattet med blendende hÞstsol, og vi hadde utsyn nesten til Norge.
I tillegg til en rekke konserter, som skulle avsluttes med at jeg mĂ„tte velge mellom to ytterst spennende store band, Martin KĂŒchen med fleres prosjekt The Death of Kalypso, med Angles & Elle-Kari med strykere eller den norske trioen I Like To Sleep sammen med Trondheim jazzorkester. Men det var mange timer til denne tvekampen. FĂžrst skulle vi gjennom en rekke «prĂžvelser» fĂžr vi nĂ„dde fram til sengen i hjĂžrnerommet, som fungerer som skrivestue denne weekenden.
Den fÞrste «prÞvelsen» var debatten med tittelen «Hur jÀmstÀlld Àr jazzen?» Jeg har hÞrt debatten bÄde i Sverige og internasjonalt i snart 20 Är, og jeg fÞler nesten at det kun er i Sverige man egentlig er sÄ veldig opptatt av problemstillingen i dag. Foreningen IMPRA sto som arrangÞr, og med et rent kvinnepanel og i stor grad et kvinnelig publikum, ble dette en debatt som ikke tok likestillingen en millimeter framover.
Mer spennende ble det da plateselskapet Caprice skulle lansere sin andre utgivelse i plateserien Ăppet. Den fĂžrste var en utmerket plate med arkivopptak med saksofonisten Nisse Sandsröm. Denne gangen har man lansert en ytterst spennende samling med UmeĂ„saksofonisten Lars-Göran Ulander, med opptak fra 1965 til 1977. Her ble Ulander, idĂ©makerne, som selvfĂžlgelig innbefattet Mats Gustafsson som sammen med Svensk Visarkiv og Caprice Music, intervjuet sammen med bidrag fra trommeslageren Sten Ăberg, som medvirker pĂ„ platen. Dette er en utgivelse, som om ikke altfor lenge skal bli anmeldt pĂ„ salt peanuts*.
Svensk/dansk/norsk? samarbeid
I programmet kunne vi lese at den svenske vokalisten Sofia Jernberg skulle gÄ i kompaniskap med den danske (norske?) saksofonisten Mette Rasmussen og den amerikanske flÞytisten Nicole Mitchell. Men  itchell var dessverre forhindret fra Ä komme fra USA til UmeÄ denne gangen. Men i stedet hadde de fÄtt med seg den allestedsnÊrvÊrende saksofonisten Mats Gustafsson som gjest i et strekk».
Sofia Jernberg er en av de sterkeste stemmene innenfor den fritt improviserte jazzen i god kombinasjon med samtidsmusikken i dagens jazz. Hennes stemme er som flÞyel i ene Þyeblikket og stikker som kniver i neste. I dette settet fikk vi mest en blanding av de to, men ogsÄ denne kvelden fikk vi bevis pÄ hennes utrolige stemme som gikk som hÄnd i hanske til Rasmussens hissige, kraftige og vanvittig tÞffe altsaksofonspill. Og de to hadde klart seg mer enn godt nok uten Gustafssons bidrag pÄ barytonsaksofon og flÞyte.
Dette er fritt improvisert musikk, som skapes der og da. Og det er tydelig at disse to kunstnerne kjenner hverandre godt, for her opererte de som siamesiske tvillinger gjennom det friske settet. Kanskje ble det vel tÞft for en del av publikum, som hadde kommet til Folkets Hus for Ä hÞre «dannet» jazz uten «pigger». Men for oss som liker Ä bli utfordret av denne type musikk, ble dette er hÞydepunkt.
Standardjazz slik standardjazz skal fremfĂžres
Den svenske vokalisten Isabella Lundgren (hovedbildet) har tatt for seg den amerikanske sangboken i sitt samarbeid med pianisten Carl Bagge, bassisten Niklas Fernqvist og trommeslageren Daniel Fredriksson. Her tolker hun settlisten til legendariske vokalister som Billie Holiday, Judy Garland, Edith Piaf, Maria Callas, Shirley Bassey og Barbra Streisand med stor kjĂŠrlighet og ynde.
I de senere Ă„rene er det en rekke skandinaviske vokalister som har valgt Ă„ tolke den amerikanske sangboken. Mange av disse er svenske (som vi finner pĂ„ det tyske platemerket ACT), ett par tre er danske, med Sinne Eeg som den som kanskje har gjort stĂžrst internasjonal suksess, og noen fĂ„ i Norge holder seg fremdeles til denne formen for jazz. Jeg har lenge ment at altfor mange av disse savner originalitet og personlighet, men sjelden har jeg hĂžrt noen som gjĂžr denne musikken mer inntrengende, vakkert, sjarmerende og yndig enn Lundgren. Hun klarte Ă„ sjarmere alle i den upersonlige nattklubben Ăpplet i senk. Og med en ytterst stilsikker Bagge ved pianoet og et svĂŠrt stĂždig komp, ble dette en stor opplevelse.
Det er ikke sÄ altfor ofte at skandinaviske jazzfestivaler, men et par hederlige unntak, presenterer 1kunstnere som gjÞr denne musikkformen pÄ samme nydelige mÄte som denne kvartetten. Lundgrens stemme klarer Ä formidle sjelen i disse lÄtene pÄ en utmerket mÄte, og med denne trioen som medmusikanter, ble dette en solid «innertier».
Valgets kval
SÄ var det Ä virre innom bÄde Ivo Papasov Ans His Wedding Band, mest av nostalgiske grunner, siden vi hÞrte bandet for snart 20 Är siden pÄ Vossa Jazz, klarinettisten John Ruocco og den norske gitaristen Lage Lund, som hadde med seg en amerikansk trio, hvor jeg synes pianisten og Lunds gitar ofte gikk litt i veien for hverandre.
SĂ„ var det Ă„ velge! Skulle jeg satse pĂ„ et gjenhĂžr med den norske trioen I Like To Sleep med Trondheim jazzorkester, som jeg hadde hĂžrt pĂ„ Moldejazz tidligere i Ă„r, eller skulle jeg velge prosjektet The Death of Kalypso – Angles & Elle-Kari with Strings?
Jeg valgte Ă„ starte med Martin KĂŒchen og hans Angles pluss strykere og Elle-Kari Sander. For Ă„ sitere programteksten: «The Death of Kalypso Ă€r en nyskriven scenisk jazzopera-förestĂ€llning, dĂ€r jazzgruppen Angles möter strĂ„kar och sĂ„ngerskan Elle-Kari. HĂ€r fĂ„r vi ta del av konsertversionen av förestĂ€llningen. Melankoliskt vackra melodier möter fria improvisationer. Antika myter och tidlösa teman möter nutida frĂ„gestĂ€llningar. Det mĂ€ktiga verket har skrivits med inspiration bĂ„de frĂ„n OdyssĂ©ens gestalt Kalypso och KĂŒchens dramatiska slĂ€kthistoria». Martin KĂŒchen har vĂŠrt komponisten av verket og det er han som har skrevet librettoen.
I det store bandet finner vi trompeteren Magnus Broo, trombonisten Mats Ăleklint, bassisten Johan Berthling, trommeslageren Konrad Agnas, vibrafonisten Mattias StĂ„hl, pianisten Alex Zethson, saksofonistene Fredrik Ljungkvist og Martin KĂŒchen, fiolinisten Anna Lindal, bratsjisten Anna Rubinsztein, cellisten My Hellgren og vokalisten Elle-Kari Sander.
Dett var et sterkt verk vi fikk oppleve. Men hele tiden mens jeg satt i Studion, gikk tankene til det jeg gikk glipp av med I Like To Sleep og Trondheim jazzorkester. Men jeg klarte Ä fortrenge disse tankene, med at jeg fikk hÞre pÄ halvparten av dette verket fÞr jeg lÞp to etasjer opp for Ä fÄ med «trÞnderne».
Verket til KĂŒchen og hans medmusikanter hadde mye klezmer-aktig i seg. Noe som sannsynligvis har myen Ă„ gjĂžre med KĂŒchens historie med forfedrene og andre verdenskrig, som har satt varige spor hos saksofonisten. Det store ensemblet bestĂ„r av noen av Sveriges beste musikere innenfor sine sjangere, og det de fremfĂžrte var nesten insisterende, men samtidig utrolig flott. Og Sander er en vokalist som fremfĂžrer musikken med sjel.
I programteksten kaller man verket for en opera, men jeg fÞlte at musikken mye mer verdensmusikk med utsÞkte jazzinnslag og med tre strykere som virkelig markerte seg sterkt. Og Anna Lindal er en fiolinist som bÄde fungerer innenfor den klassiske musikken like mye som hun kan vÊre en del av Fire! Orchestra!
SĂ„ var det Ă„ lĂžpe to etasjer opp og inn i festivalens storstue, hvor I Like To Sleep huserte sammen med Trondheim jazzorkester. Og umiddelbart etter Ă„ ha funnet meg en plass i det ikke akkurat overfylte lokalet, fĂžlte jeg at musikken satt enda bedre enn i Molde. De tre frontfigurene i I Like To Sleep, Amund StorlĂžkken Ă se pĂ„ vibrafon og mellotron, Nicolas LeirtrĂž pĂ„ barytongitar og Ăyvind Leite pĂ„ trommer, hadde komponert verket «Pieces of Scattered Dreams» som bestillingsverk til Moldejazz, og heldigvis har jazzorkesteret et flerĂ„rig samarbeid med UmeĂ„ Jazzfestival om Ă„ gjĂžre bestillingsverkene ogsĂ„ pĂ„ denne festivalen.
Denne utgaven av prosjektbandet Trondheim jazzorkester, mÄ vÊre ett av de yngste utgavene av bandet noensinne. Men det kan man overhodet ikke hÞre pÄ musikken. «Bestefar» i prosjektet er saksofonisten Mats Gustafsson, mens resten er av den yngre garde jazzmusikere med bakgrunn fra «jazzlinja» ved NTNU i Trondheim. Og pÄ scene fikk vi oppleve den fenomenale flÞytisten Henriette Eilertsen, som var godt ii gang med en strÄlende solo da jeg ankom,  Mats Gustafsson pÄ flÞyte og barytonsaksofon, Jenny FrÞysa pÄ barytonsaksofon, Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck pÄ tuba og elektronikk, Tuva Halse pÄ fiolin, Sigrid Angelsen pÄ cello, Anja Lauvdal pÄ Wurlitzer, synthesizer og elektronikk, Kyrre Laastad pÄ platespiller, perkusjon, synthesizer og elektronikk, Torstein SlÄen pÄ gitar, Tor Torsken Breivik pÄ lyddesign og Sindre Hansen pÄ lysdesign pluss de tre i I Like To Sleep
Hvis man hÞrer trioen I Like To Sleep alene, er det alltid kraftfull, stÞyende og relativt rocka musikk vi fÄr. Men i dette verket fÞler jeg de besinner seg, og overlater mye av energien og kraften til det store orkesteret. Og det fÞler jeg gjÞr musikken og fremfÞrelsen godt. Hele veien er det de tre som styrer «skuta», med StorlÞkken à se i midten pÄ scenen med fullt overblikk, og med LeirtrÞ som en slags «dirigent». Men dette er en gjeng musikere som ikke trenger mye dirigering og regi. De er, rett og slett, en gjeng utmerkede musikere som vet Ä tilpasse seg hverandre og aldri levere «kjedelig» eller uinteressant musikk. En praktfull avslutning pÄ en god festival.
Jeg stilte meg spÞrsmÄlet ved starten av festivalen, om festivalsjef Jonas Knutsson ville gjÞre betydelige endringer i programmet i sitt andre Är som sjef alene. Og mens festivalfolket og musikerne sjekker ut fra hotellet, stillheten senker seg over byen i VÀsterbotten, og salt peauts* sin reise fortsetter, kan vi melde om et, kanskje, mer publikumsvennlig program, selv om vi ogsÄ i Är fikk flere, sterke og kreative opplevelser. Og Knutssons nÊre forhold til folke- og verdensmusikken ble markert med flere spennende og interessante opplevelser. Men en ting man 1mÄ jobbe mer med fÞr neste Ärs festival, er logistikken og plasseringen av konsertene. Det var ikke heldig at de to store prosjektene som avsluttet festivalen gikk samtidig. Og kanskje kunne man hatt en konsert eller to mer pÄ torsdagen. Men dette er det heldigvis ikke vi som bestemmer. Vi har mer enn nok med Ä fÄ reist pÄ festivalene, og vi setter utrolig stor pris pÄ at UmeÄ Jazzfestival (eller heter det kanskje Jazz Festival UmeÄ?), inviterer oss til festivalen Är etter Är.
Ved siden av denne festivalen og Osafestivalen pÄ Voss, som vi rapporterer fra denne weekenden, stÄr nÄ bÄde Tampere Jazz Happening, Berlin-festivalen oog jazzfestivalen i Sarajevo for dÞren. SÄ det er bare Ä fÞlge med pÄ salt peanuts* ogsÄ i dagene og ukene framover.
Tekst og foto: Jan Granlie
(Reise og hotellrom i UmeÄ ble betalt av UmeÄ Jazzfestival)
Mette Rasmussen
Sofia Jernberg
Carl Bagge
Niklas Fernqvist
Daniel Fredriksson
Lage Lund Quartet
Erika Angell
Mili Hong
Martin KĂŒchen
Elle-Kari Sander
Anna Lindal
Anna Rubinsztein
Strykerne i The Death of Kalypso
BlÄserne i The Death of Kalypso
I Like To Sleep og Trondheim jazzorkester