FØRDEFESTIVALEN, TORSDAG 3. JULI 2025, DAG 1:Så er sommerfestivalsesongen for alvor i gang i Norge. Denne uken arrangeres både Kongsberg jazzfestival og Førdefestivalen, og vi er, selvfølgelig, på plass begge steder.
salt peanuts* er et nettidsskrift for improvisert og sterk musikk. Og for oss som jobber med tidsskriftet, vil det si, i hovedsak jazz, men også andre uttrykksformer – som for eksempel folk- og verdensmusikk. Og Førde er denne weekenden «verdens navle» for disse to siste musikkformene. Og det er andre året på rad vi tar turen nordover fra skrivestua på Voss og de nesten seks timene på buss, via Bergen og nordover. Over Sognefjorden, og forbi opptil flere rasutsatte områder med høye fjell på alle sider.
Førde er, ifølge internettet, en by i Sunnfjord og administrasjonssenter i Sunnfjord kommune. De fikk bystatus i 1997, og ligger plassert ved utløpet av elven Jølstra der den renner ut i Førdefjorden. Byen ligger på begge sider av elven og er knyttet sammen med tre broer. Byen hadde per 1. januar 2023, 10 535 innbyggere, og innbyggerne blir kalt førdianere.
I Førdefjorden planlegges det et sjødeponi for gruveavfall fra Nordic Minings planlagte gruveprosjekt på Engebøfjellet. Naturvernforbundet og Natur og Ungdom har reist søksmål mot staten for å stanse dette deponiet, da de mener, med all mulig støtte fra oss i salt peanuts*, det vil forurense fjorden kraftig. Saken har vært gjennom flere rettsrunder, og selv om miljøorganisasjonene tapte i Oslo tingrett, har de anket saken videre til Borgarting lagmannsrett. Så får vi se om vi får oppleve demonstrasjoner og andre utspill mot planene i løpet av disse dagene jeg er i byen.
Da jeg var på festivalen i fjor, mintes jeg forrige gang jeg var i byen, for ca. 10 år siden, og hvor sjokkert jeg var over hvordan byen hadde endret seg. Og i fjor hadde utbyggingen, særlig i sentrum,utviklet seg til det reneste «Gotham City». Men det skal vi la ligge i år. Det er grenser for hvor mye verre byplanleggerne har hatt muligheter til å gjøre byen i løpet av et år.
Førdefestivalen startet egentlig i dag, men som seg hør og bør, tjuvstartet de med en god rekke med konserter allerede i går, onsdag. Et av de banda jeg gjerne skulle ha hørt i år, var det utmerkede bandet Reolô, som for ikke lenge siden kom med sin utgivelse Dystopi Delete på Sheep Chase Records, en plate med et band som skal høres på konsert. Men det er ikke alt man får med seg, så det før vi ta ved neste korsveg. Platen fikk uansett utmerket omtale på salt peanuts*.
Improfolk for solo hardingfele
Det skjer mye spennende på musikkfronten i området rundt Førde. Og kanskje særlig i Jølster, denne bygda som blant annet har fostret jazzjournalistguru Roald Helgheim (Rest in Power, formann!) og hardingfelefornyeren Erlend Apneseth. I tillegg har de fostret hardingfelespilleren Gro Marie Svidal som var den første jeg fikk gleden av å høre på årets festival. Hun født i 1980, og er utdannet ved Ole Bull Akademiet på Voss og ved Norsk Musikkhøgskole i Oslo. Hun er opptatt av tradisjonsmusikken fra Sunnfjord, Sogn og Voss, men har hengt seg opp i hvordan felespillerne improviserer mens de stemmer og gjør klar for å spille en slått eller lignende.
Denne konserten var også et slags plateslipp på dobbeltplaten Tryllespel, på plateselskapet Melovitten. Her får vi 27 soloimprovisasjoner, hvor det også inngår noen tradisjonelle låter, men hvor improvisasjonen er viktig.
I det settet vi fikk i en av salene i Førdehuset, følte jeg nesten at jeg var på jazzfestival. Svidal leverte noen hele «låter» og improvisasjoner, i tillegg til et knippe introimprovisasjoner hentet fra andre felespillere. Jeg syntes at hun kanskje gapte over litt for mye, og hadde ønsket mer fokus om det rene hardingfelespillet og slåttene, med de fine improvisasjonene hun la inn. For da det begynte å bli flyt i spillet, fant ut at hun skulle spille litt med plekter eller pizzicato, i tuillegg til at hun fremførte flere nedskrevne improvisasjoner som andre spelemenn hadde brukt til å stemme eller gjøre seg klare for en slått.
Og å komme fra Jølster å satse på hardingfele, er omtrent som å «hoppe etter Wirkola». For det man de senere årene har hørt fra Erlend Apneseth, har satt en standard hvor lista ligger svært høyt. Men jeg synes hun kom svært godt ut av det i dette settet, og gleder meg til å sette meg ned med CDen i etterkant av festivalen.
Stor og variert åpningsmanifestasjon
Jeg ankom byen såpass sent at dert var flere av de tidligeere konsertene denne dagen jeg iikke rakk. Men den tradiisjonelle åpningskonserten i Førdehuset, fikk jeg med meg. I år er temaet for festivalen «Musikk og språk», to elementer som hører sammen. Og på åpningskonserten fikk vi oppleve noen av de artistene vi skulle høre senere under festivalen, og for oss som ikke har full kontroll på artistene, er det godt å få disse «smakebitene», som vi kunne gå «mer inn i» de neste dagene.
Etter en fin og personlig/geografisk festivalåpning av Statssekretær Trude Storheim, fikk vi musikk i et universelt språk, uten grenser eller barrierer. Og på scenen fikk vi høre samiske Kajsa Balto og Aleksander Sjølie, Trio da Kali fra Mali (hovedbildet),den 80 år unge, pakistanske Ustad Noor Bakhsh, der han sitter i midten med sin banju, et instrument som best kan sammenlignes med ei nyckeharpe eller hurdy-gurdy, sammen med Doshhambay og Daniyal Ahmed på damboora, irske Goitse, det ungarske «partybandet» Besh o droM, den fine, norske vokaltrioen Hekate og Inger Hannisdal Ensemble. Og siden Kongsberg jazzfestival hadde leid inn en norsk superkjendis til å åpne den festivalen, hadde Førdefestivalen leid inn sjølvaste radiostemmen fra Førde, Ronny Brede Aase som programleder for åpningskonserten. Og det syntes jeg han fikset på en god måte. Han brukte seg selv, som førdianer, i historiene og minnene som skulle fortelles mellom sceneskiftene, og han klarte på en fin måte å koble det private og familiære til de artistene han skulle introdusere.
Det at festivalen lager en slik åpningskonsert, er jeg overbevist om at vil trekke flere publikummere til konsertene. Her fikk vi smaksprøver, med et par låter fra hvert av banda, og om jeg skal trekke fram noen favoritter, må det bli Trio de Kali fra Mali, vokaltrioen Hekate, med sin utsøkte, trestemte vokal, som jeg har skrytt opp i skyene både her og der, den utmerkede fiolinisten Inger Hannisdal Ensemble og pakistanske Ustad Noor Bakhsh, som jeg, heldigvis, skal få muligheten til å høre hele konserter med senere i helga, og som jeg kommer tilbake til.
Det er lenge siden det har vært trygt å være musiker i Mali. Den politiske situasjonen har gjort at musikerne har blitt en pariakaste i landet, og utøvelse av musikk har blitt sett på som en trussel mot den politiske eliten. Hvordan det er akkurat nå, vet jeg ikke, men treffer jeg de tre i løpet av helga, skal jeg spørre om det. Og folkemusikken fra Mlai har stått svært sterkt gjennom musikere som Toumanin Diabeté, Ali Farka Touré, Rokia Traoré, Selif Keita og Oumou Sangaré som alle er blitt superstjerner på verdensbasis og som fremstår som ypperlige eksempler på hvor musikerne i landet står. Og kanskje er Trio de Kali de nye, store fra landet.
……….
Så ble åpningsdagen avsluttet med en slags fortsettelse av åpningskonserten med Natt på museet, med Duò Lavoà Lapò, Ustad Noor Bakhsh, Tres Músicos, Hekate, Introfolk-vinner Martin Steinum Brun og studenter fra Norges Musikkhøgskole, i Sogn og Fjordane Kunstmuseum. Men da denne konserten startet, måtte eders utsendte sette seg ved pcen på rommet for å avlevere rapport fra min første dag i Førde. Men jeg lover mer i morgen, og på lørdag og søndag.
Tekst og foto: Jan Granlie
(Reise og opphold er betalt av Førdefestivalen).
Gro Marie Svidal
Inger Hannisdal
Ustad Noor Bakhsh
Hekate
