NOVI SAD JAZZ FESTIVAL, SERBIA, 5. JULI 2026, DAG 3: Så er siste dag av den 28. Novi Sad Jazz Festival over. salt peanuts* sin medarbeider ble hentet i bil klokken 04:30 i dag tidlig, for å fly Beograd – Wien – Bergen, for så å nå et tog til Voss.
Novi Sad Jazz Festival var en helt ny opplevelse for undertegnede. Det var kun to inviterte, utenlandske medier ppå plass – Jazzwise fra England og salt peanuts*. Og hvorfor festivalen hadde invitert oss, aner vi ikke. Men som de eneste utenlandske medier ble det god tid til lange samtaler om jazzens ve og vel, særlig i våre to hjemland, pluss andre land vi er velkjente med. Men disse samtalene skal jeg ikke plage våre lesere med nå. Men siden salt peanuts* er inne i en omstillingsperiode akkurat nå, så fikk jeg gode tips fra de britiske øyer.
På de fleste jazzfestivalene jeg kjenner til, pleier ting å roe seg og ting vende tilbake til normalen på søndagen. Men her var det, faktisk, enda flere konserter på avslutningsdagen enn på, de andre dagene. Selv om vi ikke har omtalt alle konsertene, føler vi at vi har klart å presentere et slags gjennomsnitt av festivalen, med hovedfokus på «hovedkonsertene», med små avstikkere til noen av de mest spennende av de andre. Og felles for hele weekenden har vært folkefesten. Men i motsetning til folkefestene man satser på på noen norske festivaler, hvor folkefest medfører at man må servere annet enn jazz, har man her høyt jazzfanen relativt høyt.
Mer enn godkjent fra Beograd
Jeg startet denne siste dagen med , som leverte veldig typisk New York-jazz, med drivende altsaksofon fra Rastko Obradović, strålende komp og utmerket pianospill fra bandlederen. Det er tydelig at klubbjazzen fra New York, både den man kan høre på de små klubbene i dag, og arven etter loftjazzen var til stede i kvartetten. Jeg har en mistanke om at musikerne har flyttet fra Serbia, og befinner seg i andre deler av Europa, og deres andre plateutgivelse, som straks er på markedet, ble innspilt i Köln i 2024. Et band man skal merke seg i de kommende årene.
Universal, hvor er dere?
Så var det duket for søndagens hovedattraksjon. Pianisten og vokalisten Francesca Tandoi blir i programteksten presentert som «One of the most prominent and most virtusic musicians on the comtemporary international jazz scene». Hun har medvirket på ei røys av plateinnspillinger, inkludert et par med saksofonisten Scott Hamilton. Og det er da det begynner å skurre i programteksten.
Hun kommer fra Italia, og er en artist som er i stand til å sjarmere publikum i senk, og i starten må jeg innrømme at jeg likte pianisten.
Hun kom til festivalen med bassist og trommeslager, men de var ikke nevnt i programmet. Men om det var samme besetning som på hennes seneste utgivelse i eget navn, så var det bassisten Matheus Nicolaiewsky og trommeslageren Sander Smeets. Men det spiller egentlig ingen stor rolle, for det var, uten tvil pianisten som var hovedattraksjonen denne timen.
Francesca Tandoi er en teknisk utmerket pianist, som kan «alt» på de 88 tangentene (eller hvor mange det var på Boston-flygelet. Det eneste jeg har å utsette er at hun hele tiden skulle vise hvor mange stilarter hun mestret, og hvor fort hun kunne spille. Men ekstra ille synes jeg det var da hun skulle synge. For det holdt ikke! Hun har en sangstemme som jeg gjerne kan sammenligne med de mange, unge, kvinnelige vokalistene som bedriver det jeg kaller «knirkepop», men her i jazzversjon.
Hun skiver helt ok komposisjoner, uten at det er stort mer enn det, og disse ble kombinert med flere standarder som «Body and Soul», en Jobim-komposisjon og et par andre. Men når hun, med sin manglende evne til god vokal, gjorde en hyllest til Dtevie Wonder, ble det ekstra ille.
Medmusikantene leverte det de skulle, og vi fikk noen fine soloer. Men inntrykket jeg ble sittende igjen med, var at dette var en god pianist, som gjerne kunne senket skuldrene og tatt det mer med ro innimellom, og som bør holde seg til pianospillet, og ikke forsøke å bli den nye Dianne Krall. Men at for eksempel plateselskapet Universal kommer til å gjøre iherdige forsøk på å få henne i «stallen», tror jeg er sikkert.
Serbere som har flyttet ut pluss en utmerket tsjekker
Kveldens siste band ut, på den store scenen som har fått navnet Katoliča Porta, som ligger foran den store katedralen, var trommeslageren Vladimir Kastadinovic Quartet (hovedbildet), med tsjekkeren Stephan Flagar på tenorsaksofon, pluss serberne Katarina Kochetova på piano og Milos Colovic på bass.
Og her var vi tilbake til hovedkonserten i går, med Joe Lovano. Trommeslageren Kastadinovic har, med god grunn, blitt rost opp i skyene, blant annet i Down Beat. Og hans album IRIS (Criss Cross) har fått strålende mottagelser. Han har spilt med musikere som Joe Locke, Benny Golson, Chris Potter, George Garzone, Kevin Hayes, Seamus Blake og gårsdagens Antonio Faraó, og han oppholder seg mer i New York enn i hjemlandet.
Saksofonisten Flagar har en relativ rå og tung tone, og kan sammenligne både med Sonny Rollins og Joe Henderson. Han er ytterst kreativ i spillet, og fletter litt inspirasjon fra hjemlandet inn i den eller så amerikanske musikken. Pianist Kochetova fungerte utmerket bak pianoet, og sparket de andre musikerne framover, sammen med kapellmesteren. Og siden bass-spillet til Colovic gjennomgående var fremragende, ble dette en utmerket avslutning på festivalen, mens Norge kjempet mot Brasil i fotball-VM – et arrangement som undertegnede boikotter på grunn av at det arrangeres i USA, men som jeg ikke kunne unngå å legge merke til at Norge vant.
En festival med mange nye, spennende navn, og mye hygge
Tre deilige dager i en etterlengtet sommer, med spennende høydepunkter, spesielt med Faraó og Lovano på lørdag og den siste konserten søndag, i strålende sommervarme i en relativt liten, og usedvanlig hyggelig by, med kun hyggelige mennesker uansett hvor man beveget seg, og et uteliv som, nesten, savner sidestykke. Og ved at festivalen arrangerte såpass mange gratiskonserter ute på byens streder og torg, medførte at store deler av innbyggerne viste sin besøkelsestid, og møtte opp i hopetall, selv på søndag kveld.
Jeg kommer gjerne tilbake neste år, og året etter det igjen, til festivalens 30-årsjubileum. Og stor takk til utmerket vertskap både fra Milana, som tok seg godt av de to utenlandske presseakkrediterte, og staben på Hotel Veliki.
Tekst og foto: Jan Granlie
Bojan Cvetković Quartet med sjefen sjøl på piano
Rastko Obradović i Bojan Cvetković Quartet
Francesca Tandoi
Vladimir Kastadinovic leder sin sin utmerkede kvartett
Stephan Flagar i Vladimir Kastadinovic Quartet
Katarina Kochetova i Vladimir Kastadinovic Quartet
Milos Colovic i Vladimir Kastadinovic Quartet
