Villrein og imperier i vakre elvelandskap

PUNKT-FESTIVALEN, KRISTIANSAND, DAG 3, LØRDAG 6. SEPTEMBER 2025: Jeg har skrevet og sagt det før, og jeg sier igjen, vi lever midt i en kunst-musikalsk gullalder, der det skapes fascinerende nymusikk så godt som hele tiden. Det er en gullalder der nye talenter, dyktige musikere kommer opp i hopetall hvert eneste år. En gullalder som vi aldri har sett maken til. Denne dagen ved Punktfestivalen 2025 understreker dette til fulle: En rekke konserter med unike og sterke historiefortellere som er bevissthetsutvidende som de sterkeste opplevelsene med hallusinogene stoffer synes å kunne være.

Gullalderen som kan bli kort
Vi lever ikke bare i en musikalsk gullalder, men også i en sosial, økonomisk og kulturell gullalder verden aldri har sett maken til. Noen fornekter dette, og vil rive ned det våre forgjengere har brukt 200 år på å bygge opp. Og det er paradoksalt nok barna til barnebarna av de som sto i fremste rekke for å kjempe fram rettigheter og tilgang til samfunnsgoder for alle på lik linje som nå står i en annen fremste rekke, denne gangen for å rive dette ned.

Denne helgen går vi inn i et Stortingsvalg der de kulturløse delene av høyresiden overgår hverandre om å avskyforklare som bortkastet, alt som ikke er kommersielt og som ikke kan telles. De største verdiene, de verdiene som gjør oss til lærende, utviklende mennesker som bidrar til et fellesskap bygget rundt ‘det felles beste’, samfunnsgoder, og ‘the common good’, avskrives som sløseri, som bortkastet, som unyttige. På tross av at det er akkurat dette som er det virkelig nyttige – det som gjør oss til hvem vi er.

De gamle, den gangen dypsindige og klarttenkende samfunnsfilosofene omtalte dette ‘felles beste’ også som ‘the common wealth’, et begrep som også omfatter pluraliteten i det felles beste. Det som gjør oss til noe større enn oss selv, og som beriker oss alle på likeverdige måter, uten at noen får det verre fordi jeg får det bedre. Forskjellene mellom oss var en sentral del av dette. Tenkernes tanker, enten de het Karl Marx eller John Stuart Mills, Adam Smith, David Ricardo eller Thomas Malthus, Edmund Bruke eller Jeremy Bentham, skapte til sammen etablerte et fundament som vi bygget solidariske, rike og velfungerende samfunn på.

Det er dette fundamentet som gjør at vi er et samfunn – noe mer enn summen av deg og meg! Den ekstreme høyresiden – og den har etter hvert strukket seg langt inn i den tradisjonelle høyresiden – vil rive dette i stykker, fordi et ‘jeg’ vil ha rett til å nekte et ‘deg’ tilgang til de samme goder som ‘jeg’ bevilger meg selv. Den som ikke kjenner denne historien, den som ikke har blitt kjent med dette tankegrunnlaget for våre samfunn – han eller hun er den virkelig fattige.

Den kulturfattige høyresida hevder et ‘jeg’ som ikke respekterer at et ‘deg’, som også er et annet ‘jeg’, kan ha andre preferanser, ønsker og mål enn det ‘jeg-et’ som ser . Det ‘jeg’ ikke liker skal ingen tillates å få tilgang til. Den kunnskapen ‘jeg’ ikke har, er et kunnskapstilfang ‘jeg’ ikke anerkjenner. Men det er også et ‘jeg’ som vil frata ‘deg’ verdier, fordi ‘jeg’ vil ha dem for meg selv.

Vi få som veit om gullalderen vi lever i, er heldige. Vi får oppleve musikk, kunst og kultur med kraft til å endre oss, til å forandre oss – forhåpentligvis til noe bedre, så å si hver eneste dag. Vi ser skjønnheten i å være noe for hverandre, i å hjelpes, ikke bekjempes. Frustrasjonen er at dette åpenbare faktum ikke kommer fram til annet enn noen få av oss. Den store majoriteten synes aldri å få vite om det, får aldri muligheten til å lære om det. Akkurat i disse dagene kommer altså også beskjeden om at NRK skal legge ned en rekke programposter, og skal bevege seg enda lenger vekk fra en dybdeorientert formidlingsstrategi basert på ekspertise og formidlingsevne om de enkelte kunstmusikalske uttrykkene.

Vi må gi folk det folk vil ha, er den åpenbare gjennomgangsmelodien. Det er så kontrært til det historiske grunnlaget forkjemperne la, de som kjempet fram ideen om et public service-oppdrag for kringkasting. Ideen var en gang om offentlig, ikke-kommersiell kringkasting som en samfunnsutviklende kraft. Som en kilde for personlig læring og utvikling av samfunnsmedlemmene. I dag synes dette idealet å være fjernere enn noen gang. Monetarisert underholdning er tidens melodi. For å si det rett ut, jeg er møkk lei av såkalte ‘reality’-serier, en serietradisjon som er noe helt annet enn det de gir seg ut for: Dette har ingenting med en sosial, menneskelig virkelighet å gjøre. Det er en falsk, uinteressant perversjon av denne virkeligheten. Virkeligheten er ikke en kamp, der målet er å vinne, på bekostning av de andre. Virkeligheten er at vi er et fellesskap, virkeligheten er hva vi kan skape sammen.

Konsekvensen av den perverterte logikken har vi sett i valgkampen i år, det er en høyreside som har kjørt fram løgn etter løgn om skatter, om samfunnsplanlegging, om samfunnsverdier og samfunnets oppgaver. Samfunnsgoder framstilles som frihetsberøvende. Og selv om de tilbakevises gang etter gang, fortsetter høyre-partiene å kjøre fram igjen de samme løgnene – igjen og igjen. Dette har virkelig vært valgkampen der den populistiske kampanjen for ‘fake news’, for å fremme løgner, for å relativisere sannheten, for å gjøre sannheten om oss selv til et våpen, også har kommet til Norge.

Neste gang – om fire år i 2029 – blir det enda verre.

Mocho Brennan og Mirra Maurseth
Moch er et duoprosjekt der vibrafonist, komponist og marimbast Patricia Brennan samarbeider med trommeslager og elektroakustiker Noel Brennan. Patricia Brennan kommer opprinnelig fra Veracruz i Mexico, der hun tilegnet seg ikke bare de lokale musikalske tradisjonene, fra foreldrene, og fra de rike musikalske tradisjonene i hjembyen, men også innsikt i den store musikkhistorien.

Et intenst sett følger, der komponerte og improviserte strekk danser som på en kappleik i bygdene i Norge for et par hundre år siden. Kappleik er også et annet ord for det som jazzen gjenoppfant utover mot midten av 1900-tallet, cutting contests. Unge menn som prøver å overgå hverandre i oppfinnsomme, heftige og finurlige trinn og steg, linjer og fraser. Som prøver å fange publikummets entusiasme og jubel.

Brennan & Brennan er ikke interessert i noen kappleik – de er mer opptatt av å ta oss med på en svingende, dansende reise, der også minner om Paolo Vinaccias absurde jakt på musikk dukker opp underveis. Husker du da han stekte fisk på scenen, eller da han spilte mellombølge-radio? Vi danser oss gjennom et sett med lyden av klingende tonestaver.

Det er noe med lyden av vibrafonen til det ene blad Brennan, som gjenskaper minner – I love the sound of the vibraharp in the morning er en langt bedre assosiasjon enn det som pirret oberstløytnant Bill Kilgores luktesans tidlig om morgenen i Apocalypse Now. Rekken av tonegivende og toneangivende vibrafonister som passerer revy, er langt bedre enn den bølla som i dag framtrer som Kilgores fetter i dag. Kan ikke noen sørge for å fjerne denne bølla fra jordas overflate? Og ta med alle sykofantene som omgir ham.

En kjapp omrigg og vi rykkes vekk fra morgenduggens fallen på en vibrafon. Benedicte Maurseth og hennes hardingfeler, flytter oss over til Vestland, Vestland, til Hardanger og Eidfjord. Albumet og verket Hárr – uttalt hårr: fra gammelnorsk hǫr, høy skapte furore for et par år siden. I Maurseths tilfelle peker det på det karakteristiske fjellet Hårteigen på Hardangervidda – albumet ble sluppet i 2022 til stor jubel. The Guardian kåret albumet til en av de beste folkemusikkutgivelsene dette året, og hun vant by:Larms Nordic Music Prize for 2022.

Hennes kopling av stedsbestemte feltopptak, utradisjonell bruk av tradisjonsmusikk, improvisasjon og samtidsmusikalske affiniteter er unik og særegen. Samtidig sitter musikken midt i og som et svært karakteristisk kjennemerke på den overveldende, gledelige omkalfatringen og fornyelsen av folkemusikken som har skjedd de siste to tiårene.

Hennes nye verk Mirra er like sterkt fundert i hennes personlige historie som Hárr. Albumet med musikken er akkurat sluppet, vår anmeldelse av det kan du lese her. Verket beskriver villreinstammens vandringer på vidda gjennom ett år; fra vinterbeite på Østvidda, kalvingen om våren, vandringene til sommerbeite vest for vannskillet, før reinen vender tilbake til vinterområdene. Mirra er en flott hyllest til den rødlistede villreinstammen på Hardangervidda.

Sammen med Morten Qvenild på tangenter, Mats Eilertsen på kontrabass og el-bass og Håkon Stene på perkusjon presenterer Maurseth en meget sterk historie. Jeg lar meg rive med i reinens vandringer, og kjenner det på kropp og sjel nå reinklovene prøver å skrape seg ned gjennom snø og is til den magre kosten av reinlav og annet som dekker fjellet her oppe. Framføringen av verket i det gamle Agder Teaters hovedsal understreker hvordan vi er i ferd med å utslette en av naturens aller største verdier.

Valget denne helgen står på mange måter om samme kamp som Maurseth og hennes kvartett kjemper: Kampen mot et selvutslettende profittjag, der alle verdier skal måles i kroner og øre, i euro og dollar. Menneskeheten og naturen den er kritisk avhengig av, som den er en integrert del av, må vernes systematisk mot en pengebasert logikk der alt skal måles i inntjeningsevne og avkastning.

Som samfunnsøkonom vil jeg understreke det følgende, noe som er et ubestridelig faktum. Å monetarisere privat eiendom er ikke en naturrett, det er ikke en menneskerett du har. Retten til å monetarisere, gjøre butikk på noe du eier, er en konsesjon som samfunnet, fellesskapet, kan gi deg. Men en konsesjon som også samfunnet kan nekte å gi deg, om det er andre samfunnsverdier som står på spill. Du kan eie et rom, men du kan ikke kreve betaling for bruk av luften i det. Du kan eie et strand- eller fjell-område, men du kan ikke nekte eller kreve betaling for allmennhetens frie bruk av utmarksområdene i det. Villreinen som vandrer over din eiendom er ikke din rett.

Den grunnleggende regelen er stikk motsatt av hva de fleste synes å mene: Retten til å kjøpe og selge eiendom er unntaket, ikke hovedregelen. Hovedregelen er at det ikke er tillatt. Og vurderingen er i første omgang basert på hvordan et eventuelt salg påvirker eller kan påvirke andre samfunnsverdier, andre deler av naturen, andre grupper av mennesker. Om det ikke har noen negative effekter, ja, da får du konsesjonen.

Maurseths musikk løfter opp mange tanker, viktige tanker, andre tanker, gjennom en meget sterk historiefortelling.

Gule flåter renner ut i sanden
Dagen etter at Israel gikk til angrep på Egypt 5. juni 1967 og startet det som ble kjent som seksdagerskrigen, stengte Egypt Suez-kanalen. Kanalen skulle forbli stengt fra 6. juni 1967 til 5. juni 1975. Den 6. juni 1967 var femten skip fra åtte nasjoner på vei nordover i Suez-kanalen. Fjorten av disse skipene måtte ankre opp i Store Bittersjø, en saltvannsinnsjø ca. femti kilometer innenfor inngangen til kanalen ved Suez. Kanalen var nå stengt for all ferdsel, med sunkne skip, miner og annet.

De neste årene sto israelske styrker på østbredden av kanalen, og kanalen ble som en følge av det holdt stengt i åtte år. Kun to av skipene var i stand til å vende hjem for egen maskin da kanalen ble åpnet i 1975 og de slapp ut igjen. Ett av skipene, SS African Glen, ble senket av israelske styrker med luft-til-bakke-missiler under Yom Kippur-krigen i 1973.

Erik Honoré har skrevet musikk om denne historien. Utgangspunktet er at hans egen familie var del av historien om det som ble kalt «den gule flåten», etter ørkensanden som dekket alt om bord på båtene. Hans far var om bord på en av båtene i denne perioden, og hans og Eriks mors stemmer og fortellinger om denne tiden, er gjenfortalt i Honorés tekster i form av en diktsyklus han kaller Temporary Empire.

Honoré beskriver selv den historiske sammenhengen slik i et utdelt teksthefte:

«The Six-Day War (June 1967): This brief but consequential conflict between Israel and a coalition of Arab states led to Egypt’s closure of the Suez Canal. Fifteen commercial ships, later dubbed the Yellow Fleet, became trapped in the canal and were stranded for over eight years.

«Melampus, Killara, African Glen, and others were actual vessels among the Yellow Fleet. Their crews formed a multination floating community, establishing shared routines, systems of governance, and even their own postal system using handmade stamps – gestures of micro-nationhood and resilience.

«The title Temporary Empire alludes to the strange, liminal state the fleet entered: stateless, forgotten, yet oddly autonomous. The created a kind of provisional empire not through power, but through sustained presence, care, and invention.

«References to carved ships, matchsticks, and Tipp-Ex inscriptions suggest acts of remembrance and crafting of identity in exile: Some caretakers of the stranded ships built models of real and imagined ships during the long years of waiting. Both a coping mechanism and a symbolic way to retain ownership and meaning – and to maintain contact with these at home.

«One of those caretakers was my father.»

Med seg for å framføre sin musikk, akkompagnert av innspilte opptak av hans tekster, har han Eivind Lønning på trompeter, elektroniske verktøy og synth og Mark Wastell på trommer, perkusjon og tilhørende virkemidler.

Fars stemme plasserer oss i landskapet ved Store Bittersjø. Lengselen etter de hjemme, «I imagine you, / sitting on the floor of your room, / holding this in your hands, / something that could have existed».

Vi sitter nede i biscenen, på gulvet. Det er umulig å stå! Opplevelsen blir levende foran oss, følelsene av fremmedgjorthet, lengsel, forlatthet, suger kraft. Griper. Det er

«Not a war story / a keeping story / a binding of names to breath / a way, even now, / to say: we were here».

Det er en historie om tilhørighet, om menneskelighet, og om «the truth that empires fear: / that to remain is not the same as to conquer»!

Elver, opphav, nyskaping og nye stemmer
På hovedscenen oppe er det en poptrio ledet av en singer/songwriter som kaller seg C Duncan eller Chris Duncan. Hans to kompanjonger på henholdsvis el-bass og harpe er ikke navngitt i programmet. Jeg skal forbigå dette, etter ei låt finner jeg ut av at dette ikke er for meg. Jeg fører heller langt mer interessante samtaler i etasjen under. Samtalene blir såpass interessante, at remixen etterpå med Love Your Latency forsvinner forbi når vi glemmer tiden. Min omtale av fjorårets seanse med et tilsvarende bilokalt oppsett, kan du lese her. Det får bli et plaster på såret.

Vi gjør oss klar til siste konsert på hovedscenen. Det er i år 25 år siden Trygve Seim ga ut sitt første album Different Rivers på ECM, med et stort ensemble som framførte hans musikk. Med et tilsvarende ensemble ga Trygve Seim fire år seinere ut ECM-albumet Sangam.

Jubileet markerer Seim med en turné med Trygve Seim Ensemble som nå er på plass på scenen. La oss ta det fra venstre mot høyre: Svante Henryson på cello, med en kontrabass klar, men ubrukt. Embrik Snerte på fagott og kontraforte, (variant av en kontrafagott), begge med dobbelt rørblad, bak ham Torben Snekkestad på barytonsaksofon, Håvard Lund på B♭-og bass-klarinett, bandleder og komponist Trygve Seim på sopran og tenor-saksofoner, Arve Henriksen på trompeter og lydmanipulerende verktøy – samt det som på Different Rivers er angitt som trumpophone. Dette er ikke en karakteristikk av de usigelig idiotiske utsagnene fra en viss president å gjøre, det er en trompet/trumpet med saksofonmunnstykke. På norsk altså trompofon!

Bak Henriksen står Lars Andreas Haug på tuba. Videre langs sentrallinja, Øyvind Brække på trombone, ytterst på ensemblets venstreside, Frode Haltli med sitt akkordeon. Tronende over dem, rett bak Seim, sitter Patrycja Wybrańczyk på trommer. Bak oss og over oss, Sven Persson på lyd.

På scenen: Trygve Seim, hans flotte musikk, omgitt av tre ganger tre eminente musikere, som i en time gir oss et musikalsk opplevelse utenom det aller meste. Spesielt vil jeg si – og uten forkleinelse av Nils Jansens (Jansens stemme er savnet!) bidrag på platene – at å sette inn de to dobbeltrørbladinstrument gir musikken en ny dimensjon. Fagotten har en fysikalitet i lydspektret som fargelegger musikken på en unik måte i Snertes kapable hender. Det samme gjelder lyden i dybden der nede i kjelleren, lyden og fargene fra hans kontraforte.

Arrangementene er nærmest organiske i sin uttegning av harmoniske landskap. Det er umiskjennelig Seimsk, men programmet viser også hvor langt Seim har kommet på disse tjuefem årene. For dette er ikke en reprise av det gamle materialet. Dette er ny musikk for et helt annet tiår, og av en erfaren, veloverveid musiker, en musiker som kanskje ikke like mye lar seg fascinere av Sturm und Drang som den unge musikeren han engang var.

Antallet kontrabass-, bass- og baryton-instrumenter er det mer eller mindre det samme som for 25 år siden. Men soundet er et annet. Ved siden av Snertes spill, framstår for mine ører Snekkestad som et solid sentrum, og jeg lar meg alltid frappere av Lars Andreas Haugs tubatiske linjer og framføring. Etter vibrafonen om morgenen: Om kvelden foretrekker jeg smaken av gromme basslyder.

Solistbidrag på aller øverste hylle – fra alle nevnte – overvelder oss, men det er arrangementene og komposisjonene som etterlater det aller største og dypeste inntrykket. Jeg vil løfte spesielt fram og peke på kveldens trommeslager.

Patrycja Wybrańczyk har som mange har lagt merke til, noen år bodd i Oslo, under studier ved NMH. I disse årene har hun beriket musikklandskapet i byen. I dag studerer hun videre i hjemlandet, ved musikkakademiet aMuz i Gdansk. For tida gjennomfører hun utvekslingsstudier ved Rytmisk Musikkonservatorium i København.

Til Seims musikk leverer hun tydelige, markante bidrag, som løfter musikken fram, og som virker som det mest lettantennelige drivstoffet til motoren i resten av ensemblet foran henne. Hun er tydelig i sine intensjoner, og hun gjør det dermed lett for oss å lytte oss lenger inn i musikken. Det er bare å glede seg til hvor denne musikeren vil gå videre. (Et lite tips her: Er du i Oslo 23. eller 30. november i høst? Da spiller Wybrańczyk to konserter med to svært forskjellige band på Kampenjazz. Herved anbefalt!)

Vi følger elvefaret nedover og avslutter årets Punktfestival med den siste remixen av nede ved Biscenen. Even Sigurdsen Røstad sammen med studentene Emanuel Bang, Max Kraft og Audun Skeie skaper en lykkefølelse i rommet. I settet deres viser de og løfter fram elementene de henter ut av konserten over oss, og hvordan de former og utvikler det til nye sammenhenger. Og også bringer inn egen musikk i dette. For Max Krafts del også med et manipulert trompetspill som vekker tanker og bringer minner – og et savn.

Det er new school remix, integrert med old school remix. Kvartettens musikk gir minner om det Punkt som var, samtidig som det peker framover. Krafts tone er bærer av historiske linjer, Nils Petter Molvær, men først og fremst linjer som går tilbake til Jon Hassel (nok et savn!).

Jeg låner uttrykket som ble sagt til meg umiddelbart etter konserten: Et meget verdig Punkt for Punktfestivalen 2025.

Vi sees igjen!

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Petter Sandell

Patricia Brennan.