KAFÉ HÆRVERK, OSLO, TORSDAG 15. JANUAR 2026: Yihaaa! Konsertåret 2026 er i gang for fullt. Jula er overstått, og havrelefsa smaker godt igjen. Og hvilken bedre måte å starte året på enn med musikk fra frittgående høner og haner. I går kveld var jeg innom Energimølla på Kongsberg og fikk med meg sesongens første konsert på Energimølla og Jazz Evidence. Trioen Sulida med Marthe Lea, Jon Rune Strøm og Dag Erik Knedal Andersen. En strålende kveld på mølla.
Fra Hausmann til Polen
Etter å ha landet etter dette, er turen kommet for årets første tur til Kafé Hærverk, dette lille hølet-i-veggen i Hausmansgate, ved Hausmania, der vi har hatt så mange store opplevelser: Vi er blitt glad i dette røffe, industrielle lokalet i gata som er oppkalt etter salige Fredrik Ferdinand Hausmann (1693-1757). Som eier av Ankerløkka på vestsiden av Akerselva, bygde han ut eiendommen, inkludert det som i dag er kjent som Prins Christian Augusts Minde, i Storgata 36. En herskapelig barokkgård som ble regnet som Christianias vakreste løkkegård, med karpedammer, paviljonger og hager. Da kong Fredrik den femte besøkte Christiania og Kongsberg i 1749 bodde han her.
Hva Fredrik Ferdinand og hans navnebror og konge måtte mene om dagens kulturpalass Hausmania her oppe, der Hausmanns gate en gang buttet i den tverrgående gata som etter hvert ble navngitt som veien opp til dalen som er oppkalt etter helgenen Margareta fra Antioka, skal være usagt. Men jeg tipper at de ikke var overveldes opptatt av allmuens muligheter til personlig utvikling og kunstnerisk utøvelse i den historiske perioden der først den østerrikske arvefølgekrig, og deretter sjuårskrigen, utspilte seg mellom 1740 og 1763.
Alt dette i Fredriks samtid, og et antatt livlig sosialt liv i barokkgården, utfoldet seg i en spennende historisk epoke. Opplysningstiden var på full frammarsj. Føydalstaten dundret på sin vei mot sin egen undergang, overbevist om sin egen fortreffelighet og rettmessighet. Men undergravende tenking om sosial rettferdighet og samfunnsstyring som tilgodeså bredere lag av folket enn den ultimate eliten, vokste nå også fram. Det var ikke lenge til 1789. Men dette var også tiden der det nedlatende, negativt ladede uttrykket ‘polsk riksdag’ hadde sitt opphav, et uttrykk hvis innhold et par hundre år seinere ble videreført med uttrykket ‘polsk frijazz’. En kakofoni av stemmer uten struktur og meningsfylt innhold, påsto man. Uten at noen av delene gir noen som helst rettferdig beskrivelse av det faktiske fenomenet.
I den polsk-litauiske riksdagen hadde hver representant et liberum veto: Når en representant ropte ut Nie pozwalam! på polsk, ‘dette tillater jeg ikke’, ble riksdagssesjonen avbrutt og alle lovvedtak fattet av den pågående sesjonen ble nullet. Hver representant hadde altså en fri vetorett mot vedtak som vedkommende ikke kunne slutte seg til. På mange måter er dette et ultimat demokratisk prinsipp, ikke minst for å motvirke at demokratiet forfaller til et majoritetens diktatur. Men det var jo ikke særskilt hensiktsmessig. Gribbene som lurte på alle kanter av det polsk-litauiske fellesskapet, Russland, Preussen, og Østerrike, utnyttet dette ved å smøre enkeltrepresentanter i riksforsamlingen Sejm til å nedlegge veto mot nye lovforslag og mot reformer som kunne styrke og utvikle fellesskapet.
Slik kunne de lamme det polsk-litauiske statsapparatet. Etter 1700, da ennå riksfellesskapet var en ledende europeisk aktør, til det noen tiår seinere forfalt til fullstendig anarki, fragmenterte dette store fellesskapet. På slutten av 1700-tallet falt da også de siste restene av fellesskapet, og de prøyssiske, østerrikske og russiske gribbene gomlet i seg restene av det en gang så rike fellesskapet. Etter 1795 skulle det gå helt til 1918 før et selvstendig Polen oppsto igjen, som den andre polske republikken – Druga Rzeczpospolita. Den første polske republikken – Pierwsza Rzeczpospolita – refererer til det polsk-litauiske fellesskapet mellom 1569 og 1795.
Polsk frijazz er en tom selvmotsigelse
Så ja, polsk riksdag er et uttrykk som på tross av sine nedlatende konnotasjoner, bærer en dyp historisk innsikt, men det er altså ingenting som heter polsk frijazz. Det siste er et uttrykk som heller signaliserer fåkunne og manglende refleksjonsevne, enn virkelig musikkhistoriske og musikal innsikt og forståelse. Så vit dette, bruker du begrepet ‘polsk frijazz’ i offentligheten, ja, selv som en fleip, demonstrerer du mer av din manglende kunnskap og søken etter en sosial bekreftelse fra tilhørere som vet like lite – det som i dag er kjent som ekkokammere – enn av din reelle forståelse av og innsikt i improvisert musikk.
Er det noe som framstår som anarkisk musikk for deg, så er det i 99 av 100 tilfeller ikke musikkens, men ditt eget fortolkningsapparats skyld. Husk dette: Din fortolkning av det du hører, er akkurat det, din fortolkning … du kan aldri avkreve den andre å svare på din fortolkning av det som er blitt sagt. Får du en ubendig lyst til å bruke begrepet ‘polsk frijazz’ for å uttrykke din opplevelse av levende musikk framført av profesjonelle musikere, så ligger slutningsfeilen altså 99 av 100 ganger i dine egne ører.
Gir det du hører den andre, din mot- eller med-part, sier, gjør eller på andre måter uttrykker, ingen mening i dine ører, eller du reagerer med protest og aggresjon mot det du oppfatter ble uttrykt, skal du alltid reagere med nysgjerrighet, og ikke med påstand eller forbud. Spør, utforsk, avklar, om din fortolkning er riktig, eller om det kan være noe du har misforstått. Samme hvor utrolig det kan virke på deg. En diskusjon, politisk, kulturelt eller sosialt, må aldri bli redusert til en kamp som skal vinnes, til en manns- og kvinnes-jevning.
En diskusjon er ingen kamp, intet mesterskap noen skal vinne. Slike debatter taper vi alle på. Dessverre er dagens debattklima blitt redusert til et sirkus der konfliktene dyrkes. Men vit dette: Med det kaster man også på båten det som var den polske riksdagens aller viktigste anliggende med ordningen med et liberum veto: Oppnåelsen av et Pareto-optimalt fellesskap, ingen kan få det bedre, uten at en eller flere får det verre.
Kva kan vi læra av historia?
En vesentlig del av hensikten med en offentlig diskusjon om sosiale mål, er også å spre informasjon og kunnskap, og bidra til fri forklaret og innsiktsfull meningsdannelse. Alle adferdsmønstre som innebærer aggresjon mot andre meninger og personer, og forsøk på å avgrense eller forby den andres interesser, meninger eller fysiske, sosiale og politiske egenskaper, undergraver alle muligheter til å oppnå informert samtykke og dermed en kollektiv, sosial konsensus om fellesskapets utvikling. Og vit dette: Fellesskapet er det globale vi – vi har verken tid eller råd til å kaste bort våre samfunns framtid på alle de kreftene som fortsatt argumenterer for å arbeide for å skape skiller mellom ‘oss’ og ‘dem’.
«Det einaste vi kan lære av historia», sa min historielektor på gymnaset flere ganger, i forrige årtusen, som del av sine forsøk på å lære oss Historie I, historien forut for 1815, fram til slutten på Napoleons imperialistiske ambisjoner, «er at vi ikkje kan lære noko av historia»! Som mangeårig formann av Mållagets lokalavdeling, insisterte han på å gjøre all sin undervisning på et normert nynorsk talespråk. Hvorvidt han med den siterte formuleringen ga uttrykk for den særs vanlige feilfortolkningen av Georg F. W. Hegels posisjon, eller om det var som et oppgjør med en naiv tro på at en serie med historiske naturlover styrte historien, skal være usagt. Men jeg tviler på at det var det første, den godeste lektor Michelet var en for reflektert herre til å ha falt for et feilsitert, naivt munnhell. Men også hypotesen om at det var et uttrykk for et oppgjør med en marxistisk forståelse av historiens lovmessigheter, framstår for meg som uakseptabel.
Uansett gjenstår dette: Jeg vil allikevel påstå at historien om den ‘polske riksdagen’ fortsatt kan gi oss viktig innsikt som er relevant også for vår egen samtid. Og med det kan vi kanskje lære noe viktig fra Fredrik Ferdinands tidsalder. Da han døde var han barnløs, og med det ble han den siste Hausmann i den dansk-norske slekta med som gikk tilbake til Holstein og til hans farmor, Margrethe, seinere baronesse av Løvendahl, Fredrik den tredjes elskerinne.
Total sirkelform
Jeg skal ikke spekulere i om Frode Gjerstad, Buddyprisvinner i 2008, Årets jazzmusiker 1996, har noe til felles med Fredrik Ferdinand. Men jeg er ganske sikker på at Gjerstad aldri har iført seg barokkalt festantrekk med høyhælte sko og dertil hørende parykk. Men uansett: Når han i år relanserer sitt Circulasione Totale Orchestra i ny drakt, er det verdt å sette et merke i kalenderen.
Formatet er denne gangen mindre enn vi husker, CTO anno 2026 er en kvartett. Men hvilken kvartett! Fra venstre, Håvard Skaset på el-gitar, trommeslager Paal Nilssen-Love og dernest proffen fra Resjemheia, Mattis Kleppen på el-bass. På høyre flanke, Frode Gjerstad med altsaksofon og klarinett.
Firemannstoget dundrer ut fra stasjonen i det deilige, lille rommet øverst i gata til Fredrik Ferdinand. Hu og hei, høge jubelrop yvi hæi’i. Å, du svalande vind, stryk om fuballan’ inn, sang min far av full hals når fjellvinden røska tak i kle’e, hug og hei. Hu-hei, hvor det går! Hu, hei hvor du sår! Og hei, hvor du får … tvofaldig, trifald, tifold igjen. Hu hei! Kor er det vel friskt og lett oppå fjellet, oppå fjellet.
Fritt friskt, assæ. Friskt og lett. Real, direkte injisert old school improvisert, friformig jazz. Noise, støy og impro. Freebag kalte man forløperne for dette musikalske uttrykket i Oslo på 1960- og 1970-tallet. Og trodde med det at man var del av en internasjonal bevegelse. Men selv om ordet høres og ser ut som et låneord, er det et nyord skapt på norsk grunn. Uttrykket finnes ikke på andre språk.
Det henvises av og til Dexter Gordon som en mulig opphavsperson til begrepet. Men da er det antakeligvis hørt og forstått i en misforstått sammenheng. Kanskje var det slik det foregikk: «This free jazz is not my bag», i betydningen at det ikke var LTDs greie. Å være ‘in the bag’ betød i amerikansk slang så vidt jeg forstår det, opprinnelig å være i flytsonen, å ha kontroll over virkemidlene. Å være et sted der alt faller på plass. Bang, kræsj, chakkachakkachakkachass! It’s jazz!
Musikken synger, og griper tak i deg og suger deg inn. Punk, sunk, tunk. Huiiiiiiiii! Et stormende vakkert hav, det koker av undervannsstrømmer, stormkast og glimt av sol. Et musikalsk grep – fra hvor? – er som hvaloljens effekt på stormende vann. Bare en teskje. Med det: En dissipasjon av vertikal energi fører til at lange bølgelengder blir dominante. Stille flyter Don, stille flyter Hærverk. Stille er havet. Livet er som havet. Stort, variert, uendelig.
Den spontane, emosjonelt betingede old school-musikken virker direkte inn på tilhørerens perifere nervesystem. Skal du utøve og lytte til denne musikken, må du kople ut sentral-nervesystemet; den reflekterende, analyserende virksomheten som skjer der, vil komme i veien for opplevelsen. Lev med musikken, vær en deltaker, ikke en observatør. Det verste du kan gjøre er som Frankfurtianerne – eller er det kanskje Frank-furterne? – å plassere deg selv på utsiden, da vil du aldri kunne forstå musikken og dens skjønnhet. Vær deltakar, ikkje tilskodar.
En kalkulert analyse kan aldri forklare magien i musikkens fysiske og psykiske kommunikasjon. Prøver noen, eller noe, å åpne døra til den reflekterende prefrontale hjernebarken i hodet ditt, så rop ut Nie pozwalam! Det er fysisk, det er umiddelbart, musikken er lett å fatte. Lett å la seg rive med i. Store ører, direkte innsprøyting, full forbrenning, dyp medlevelse, inderlig forståelse. Så enkelt, så vanskelig.
Direkte innsprøyting, entydig kvalitet
Bruk – brak – brôk. Pust over peis, hest over heis, drus over dreis! …. Så roer vi ned att. … Rist laus. Sit ned! Pust roleg, pust med nasen. Lyde med øyro. Mø tek ein slått, no, kara! Det glåmer og lyder frå heia, … sjå der, er det ikkje sjølvaste …? Jau, det er det.
Å skape dette musikalske universet, å skape strukturer som kommuniserer, krever òg store ører – og direkte innsprøyting. Uberørt av (rasjonell, ekte) intelligens, men preget av en annen, umiddelbar, grunnleggende kommunikativ og emosjonell intelligens, kombinert med et håndverkskompetanse, en techne. Men hva var det? Brokker flyr forbi, hjerneceller skaper mønstre, er de der, disse mønstrene? Eller er de der ikke? Er de i verden der ute, eller i den her inne? Vår hjernes evne og påtvingende driv for å se mønstre i det mønsterløse, for å skape orden der ingen orden er, er velkjent, og den har lurt oss alle, mange ganger. Om mønsteret er der ute eller her inne, så er det én ting jeg vet: De er der for meg. Og noen ganger er det det nok. Noen ganger er det helt all right. Var det ikke Moog-demonstranten Popcorn som fôr forbi langt der borte i horisonten? Borte var den, like svint som den kom. Jøkleby, jøklebu, jøkleba. Juba, juba!
Bukk – bakk – brokk – bock – doppelbock. Mørk, mørk sjokolade, et hint av vanilje, men ikke av vannlilje. Lukten av vellagrede tønner blander seg med musikken og inngår en dialektisk syntese med den, verdig Georg Friedrich Wilhelm Hegels skjema, abstraksjon → negasjon → konkretisering.
Gjerstad plukker opp lakrisen. Som slang for B♭-klarinetten er vel dette bortimot hundre år gammelt? Et svart, tynt rør, altså et rør med stor lengde i forhold til tverrsnittets diameter. Det lukter svidd, det lukter rått, det lukter godt. Rått og uhemmet lyder ensemblet. Det er rokk og rull, smokk og sull, tråkk og tull. Bukk, busk, rusk, men ikke bakk. Fram og tilbake er dobbelt så langt. Eller er det enda lenger? Trør du dansen? Tør du sanse’n?
Dette er vår tids spellemenn. Historien vi aner bak dem, er lang, mange hundreår lang, og den har alltid vært en del av internasjonale bevegelser og påvirkninger. Bevar norsk kultur for påvirkning utenfra, sier de ekstreme høyrekreftene som i dag gjør hva de kan for å skrike så høyt at de tror at de er flertallet, at de dominerer samfunnsdebatten. Deres argument er som om den norske kulturen er en museal gjenstand som må prepareres, pusses og fernisseres for å kunne bestå uendret gjennom tidene. Men kultur er aldri statisk. Den står aldri stille. Uten påvirkning utenfra ville norsk kultur for lengst vært død, begravet, uten noen historie, uten betydning. Og det er det paradoksale her, i sin tilsynelatende opptatthet av å reindyrke ‘det norske’ eller hva det måtte være, så er konsekvensen av disse høyrekreftenes argumentasjon at de dreper det ‘norske’. Deres reine, norske og ubesudlede kunst finnes ikke, begrepet er en tom kategori. Ideen er i seg selv tanketom.
Det de hevder, det er en illusjon, en løgn, det er det det er. Ingenting annet. Helt på linje med alle de andre kunnskapsløse påstandene som det reaksjonære, fascistiske ekstremhøyre vil ha oss til å tro. Som at det biologisk er to kjønn. Eller, de vil ikke ha oss til å tro, jeg nekter å tro at de er så idiotiske at de faktisk tror det. De vil ha oss til å slutte oss til en autoritær bevegelse som kan forby hva det er lov å si. Akkurat det Hannah Arendt advarte mot i 1951, akkurat det George Orwell beskrev i 1948, etter å ha sett nazismen og den perverterte stalinismen utfolde seg i samtida.
For husk dette: Kunnskapens reliabilitet, og i det også dens falsifiserbarhet, bestemmes ikke ved flertallsavgjørelser i lukkede ekkokammere. Uansett hvor hensiktsmessig, hvor lett, det måtte være å agere som om det var slik. Innsikten om at fåkunne fremmer påståelighet og skråsikkerhet er langt, langt, laaaangt eldre enn arbeidet til Dunning og Kruger fra 1999. Allerede Francis Bacon skrev om kognitive feilslutninger for 405 år siden. Bacon kalte det idols of the mind, og skilte mellom idols of the tribe, of the cave, of the market place og idols of the theater. Som John Maynard Keynes formulerte det i 1936, i sluttordet til sitt mesterverk The General Theory of Employment, Interest and Money:
«Practical men who believe themselves to be quite exempt from any intellectual influence, are usually the slaves of some defunct economist. Madmen in authority, who hear voices in the air, are distilling their frenzy from some academic scribbler of a few years back»
Et strålende eksempel på Bacons teatrale idoliseringer. Samfunnsøkonomen kan byttes ut med fysikeren, biologen, sosiologen, historikeren. Formuleringens sannhetsgehalt beholdes uendret i alle disse skiftene.
Vi seiler inn i natten, og ut i den, med mange tanker i hodet, med masse musikk i ørene, og faller etter hvert til ro i trygg forvissning om at Circulasione Totale Orchestra har gitt oss en kjegleformet, total sirkulasjon der vi kan si dette med oss selv: Fra toppen av fjellet ser man langt, over både fem og sju, ja, kanskje også ni, blåner. Og fra toppen av fjellet er det bare nedoverbakke. På toppen av fjellet har vi alltid medvind.
Dette er definitivt ikke ‘polsk frijazz’, det er norsk freebag av beste merke. Det er musikk som vaksinerer deg mot tanker om noens rett til å begrense de andres meningsdannelse og -ytringer. Mot ethvert forsøk på presse inn skiller mellom ‘dem’ og ‘oss’. Det er medisin som sikrer deg mot å falle for fristelsen til å tro at du nå vet hva musikk er. Det er musikk som igjen og igjen, gjenskaper musikkens store, sosiale mysterium. Og som løfter opp det store, sosiale fellesskapet den skaper. Lite og varmt som det er, Kafé Hærverk er stedet for det store vi.
Så takk til Håvard, Paal, Mattis og Frode. Takk for i kveld! Takk for dansen. Jeg håper vi sees igjen. Denne kvartetten må jo få et videre liv, this band is definitely a keeper!
Kanskje skjuler det seg et ormehull i den sirkulerende kjeglen? Hvem vet? La den sirkulere i det vide og det brede, med total sirkulasjon … vidt, bredt, og fritt. … Eller er det fridt? La oss prøve! Yihaaaa!
Tekst og foto: Johan Hauknes
Sulida — Marthe Lea, Jon Rune Strøm og Dag Erik Knedal Andersen.
Frode Gjerstad.
Håvard Skaseth og Paal Nilssen-Love.
Mattis Kleppen og Frode Gjerstad.
