Så kom beskjeden vi lenge har gruet oss til å motta. Vi visste den ville komme en eller annen gang i ikke altfor fjern framtid, men det var usigelig trist å få beskjeden nå i kveld. På dagen da en av hans favorittfestivaler, Oslo Jazzfestival, åpnet, festivalen som i 2003 ga ham «Ella-prisen».

Roald Helgheim ble født i Jølster den 23. august 1942, og var en av de virkelige store innenfor norsk journalistikk, med særlig vekt på jazzjournalistikken, men også som politisk kommentator, med snert i språket og alltid med et smil på lur, selv om alvoret og ironien hele tiden lå under.

Helgheim engasjerte seg tidlig i den norske ml-bevegelsen, og begynte å arbeide i Klassekampen allerede i 1970, da avisen fortsatt bare kom ut en gang i måneden. Han var sentral i etableringen av avisen som ukeavis i 1973 og dagsavis fra 1977. Men han sluttet i avisen i forbindelse med konflikten i avisen i 1997, og «meldte overgang» til Dagsavisen, hvor han i flere år skrev innsiktsfullt og interessant om jazz i hovedsak.

Helgheim var også journalist for musikkavisen Puls, Jazznytt og for den nynorske ukeavisen Dag og Tid.

I et intervju etter å ha vunnet «Ella-prisen» rangerte han konsertene med John Coltrane i Njårdhallen i Oslo i november 1963 og «midnattsmessen» med Miles Davis på Moldejazz i 1984, som de aller største, sammen med den fantastisk absurde konserten med finske M. A. Numminen på Moldejazz i 1992, pluss «mirakelkonserten» med Chick Corea og Trondheim Jazzorkester på Moldejazz i 2000,  – og han hadde vært på flere jazzkonserter enn de fleste av oss.

Et av de beste politiske kommentarene hans var, etter min mening, da det ble åpnet opp for at mappene til de gamle ml-erne skulle gis innsyn i hos politiets overvåkningstjeneste, etter at det hadde kommet fram at det hadde vært en utstrakt overvåking av de venstreradikale i Norge i mange år. Da skrev Roald et innlegg i Dagsavisen om at han egentlig ikke var så sikker på om han ville se mappa si. Han ville ikke risikere å bli skuffet — i tilfelle det ikke var noe der.

Roald Helgheim, eller «formannen» som han ble kalt i jazzkretser, var en ytterst kunnskapsrik journalist. Hans kunnskaper om jazz var store, og hans kunnskaper om gamle, norske sangtekster, var det ikke mange som overgikk.

Jeg lærte Roald å kjenne for mange år siden, det må ha vært i forbindelse med Moldejazz eller Vossa Jazz. Det er litt vanskelig å huske, for Roald var overalt på konserter og jazzfestivaler. Han var hele tiden åpen for den nye musikken, samtidig som han hadde «full kontroll» på historien, og han hadde ofte et «skrått» blikk på ting han mente ble for seriøst eller for dårlig.

Vi i salt peanuts* så på Roald som en god venn, og de senere årene, hvor vi visste at han var syk og svekket, var det alltid trist å få meldinger om helsetilstanden, som ble bare verre og verre, fra broren Halvar.

I kveld er det bare å sette seg ned og la tårene trille. I kveld er det mange som er uendelig triste. For jeg tror jeg snakker for veldig mange, når jeg sier at Roald var den beste! Han var en stillfaren og hyggelig mentor for mange av oss som sysler med jazzjournalistikk. Han viste oss at ting skulle være ordentlige og etterrettelige, og at det som kom på trykk skulle være oppriktig og ærlig.

Nå har jeg satt på opptaket fra Miles Davis-konserten i Molde i 1984 i spilleren, for å minnes den beste! Og mens Miles spiller «Time After Time» og «Jean Pierre», blir klumpen i halsen bare større og større.

Hvil i fred, gode venn! Kan hende vil du få det godt på himmelens evigvarende jam session, hvor det står en ledig stol til deg på midten av første rad, hvor du kan ta deg en øl, lene deg tilbake og gjenoppleve mange av dine musikalske helter.

Vi savner deg!

Jan Granlie
for salt peanuts*-redaksjonen

Foto: fireflate.no