Den norske bassisten Bjørn Kjellemyr, var i mange år en av våre aller beste bassister, både innenfor jazzen og innenfor flere andre sjangere. I tillegg var han en ihuga fotballsupporter med Odd som sitt absolutte favorittlag. Jeg husker at han etter en konsert, som foregikk samtidig med at hans favorittlag, under ledelse av treneren Ronny Deila, hadde tapt, og jeg skulle gratulere han med en utmerket konsert, hvor responsen på mine gratulasjoner var, at «i dag har Ronny Deila en dårlig dag!»
Men det var som bassist i en rekke, utmerkede, norske band han markerte seg. Han ble føødt den 4. desember 1950 i Bamble i Telemark. Han ble først lagt merke til som medlem av Guttorm Guttormsens band i «hjembyen» Skien, før han startet musikkstudiene på Norges Musikkhøgskole, hvor han studerte fra 1974 til 1978.
Han har medvirket i et stort antall ulike jazzgrupper sammen med blant andre Knut Riisnæs, Jon Eberson, Bugge Wesseltoft, Audun Kleive, Jon Balke, Jan Gunnar Hoff, Kjetil Bjørnstad og, særlig for sitt lange samarbeid med gitaristen Terje Rypdal, blant annet i trioen Chaser. Av utenlandske musikere spilte han blant annet med Joe Henderson, Bob Berg, Chet Balker, Art Farmer, Pat Metheny og Mike Stern, og han har bidratt på et stort antall innspillinger blant annet på plateselskapet ECM. Har også spilt med sangere/låtskrivere som Kari Bremnes, Jan Eggum, Anne Grete Preus og Karoline Krüger..
Han har mottatt prisen Årets Jazzmusiker fra Foreningen norske jazzmusikere i 1990 og Buddyprisen i 1994 fra Norsk jazzforbund. Han var fra 2005 ansatt vedNorges Musikkhøgskole som førsteamanuensis studieretning jazz/impro musikk. Her ble han en mentor og stor støtte for en rekke av de beste jazzmusikerne i Norge, som i dag uttrykker stor sorg over tapet av en stor muusiker og god venn. Fra 1998 har han også medvirket på konserter og innspillinger med lutenisten Rolf Lislevand og hans impro/barokkensembler, som resulterte i plateinnspillinger på ECM.
Kjellemyr måtte slutte som bassist i 2023 på grunn av sykdom, men vi vil huske han som «stødigheten selv» som bassist, og som en usedvanlig hyggelig og omtenksom person. Og selv om det er mange år siden vi hørte ham som musiker, ligger hans nydelige og tunge tone trygt lagret i bakhodet, og han vil alltid være en musiker man kan sammenligne andre med, på linje meda ndre storheter som Charlie Haden, Scott LaFaro og Charles Mingus.
Hvil i fred, gode mann!
Jan Granlie
