Den danske saksofonisten Jesper Thilo ble født den 28. november 1941 og forlot denne verden den 26. april 2026, etter lang tids sykdom. Han regnes som en av de beste europeiske jazzmusikerne i tiden etter 1970. Ben Webster og Coleman Hawkins var tidlige inspirasjonskilder, mens han senere utviklet en svært personlig lyd som minner om Zoot Sims.
Han ble født på Christianshavn i København i 1941 med en mor som var pianist og skuespillerinne, og en far som var arkitekt. Han begynte å spille klarinett da han var 11 år, og fra 1955 til 1960 spilte han klarinett og trombone i diverse amatør-dixieland-jazzband, med sporadiske betalte jobber som musiker.
Tidlig visste han at han ønsket å bli profesjonell jazzmusiker, men for å få en utdannelse valgte han å studere klassisk klarinett ved Det Kongelige Danske Musikkonservatorium. Mens han fortsatt var student ved akademiet, ble han med i Arnvid Meyers orkester, hvor han spilte fra 1960 til 1964 og igjen fra 1967 til 1974, og det var Arnvid Meyer som overbeviste ham om å gå over til saksofon. I Meyers band spilte han med musikere som Ben Webster, Benny Carter, Harry Edison, Roy Eldridge og Coleman Hawkins. I løpet av denne delen av karrieren var hans virile swingstil hovedsakelig inspirert av Ben Webster og Coleman Hawkins.
Foruten å spille i Meyers orkester, hadde han også sin egen kvintett som ble startet i 1965 med blant andre Torolf Mølgaard og Bjarne Rostvold. Fra 1966 til 1989 var han medlem av DR Big Band, hvor han under bandledere som Palle Mikkelborg og Thad Jones hovedsakelig spilte altsaksofon, men av og til også tenorsaksofon, sopransaksofon, barytonsaksofon, konsertfløyte, klarinett eller bassklarinett.
Gjennom 1980-tallet spilte han i Ernie Wilkins’ Almost Big Band, samtidig som han også spilte med Wild Bill Davison og Niels Jørgen Steen. I 1989 forlot han DR Big Band og Ernie Wilkins sitt orkester for å lede egne band med medlemmer som Søren Kristiansen, Olivier Antunes, Hugo Rasmussen og Svend-Erik Nørregaard.
De årene jeg bodde i København, traff jeg ofte Jesper Thilo, enten da han, en gang i semesteret, spilt i JazzCup, eller han var innom for å lytte til andre musikere. Han var alltid en hyggelig person og musiker, og vi hadde flere hyggelige samtaler med mye humoor, etter hans spillejobber.
De senere årene kunne man merke at han var svekket fysisk. Da satt han alltid når han spilte, men tonen i tenorsaksofonen ble bare bedre og fyldigere med årene.
Med Jesper Thilo sin bortgang har den danske og skandinaviske jazzen mistet en stor personlighet, og en musiker i verdensklasse.
Jan Granlie
