Så kom altså meldingen. Sonny Rollins døde mandag morgen lokal tid (EST), 25. mail 2026, 95 år gammel. Det er The Official Sonny Rollins Page på Facebook som melder dette på morgensiden i dag, europeisk tid.
Den siste av de store kjempene, den eneste av gigantene i jazzens historie som sto igjen, den siste av de som var med og preget jazzen allerede tidlig på 1950-tallet, er gått bort. Et gigantisk tre, en søyle, i jazzens lange historie har falt.
Men hans musikk lever videre. Det er derfor med takknemlighet og glede vi skriver disse minneordene. Det begynner å bli noen år siden at Sonny avsluttet sin konsertkarriere i 2012 og trakk seg endelig tilbake to år seinere. Han hadde fått en diagnose med lungefibrose, og det var ikke lenger mulig å få pust til hornet. På Romsdalsmuseet i 2010 ble dermed siste gangen vi fikk oppleve Sonny Rollins live her hjemme. Et minne for livet.
I stedet for å gråte, skal vi i dag hedre og minnes en av de største musikerne i jazzhistorien, og glede oss over den musikalske arven han etterlot. Hans musikalske liv tør være velkjent for våre lesere, men vi gir noen korte glimt av den nær 65 år lange karrieren fra han platedebuterte med Babs Gonzales i 1949 til han la ned hornet i 2014. I 1951 var han mer eller mindre fast medlem i Miles Davis’ New Sounds-band. Sammen med dette årets to hundreåringer, var Sonny Rollins en av de sentrale premissleverandørene for lyden av den moderne jazzen gjennom mange tiår.
I stedet for de tradisjonelle oversiktene over hans liv, vil jeg derfor heller gi noen stikkord, og beskrive utvalgte episoder og perioder. Alt basert på mitt personlige forhold til Sonny Rollins og hans musikk. Ønsker du å få en bredere, og mer samlet forestilling av Rollins’ musikalske virke, finnes det flere steder å gå for dette. Kanskje først og fremst i Aiden Levys monumentale Saxophone Colossus — The Life and Music of Sonny Rollins som ble utgitt i 2022. Du kan også finne en mer kortfattet oversikt og presentasjon fra materialet jeg lagde til mitt foredrag om Sonny Rollins i desember 2021. Dette materialet finner du her.
Sonny Sax Colossus
Walter Theodore Rollins, med kallenavnet «Sonny», ble født 7. september 1930. Hans foreldre hadde kommet til New York fra Jomfruøyene, der hans mor hadde familiebakgrunn fra «danske» St. Thomas. Denne forbindelsen kom ikke minst til uttrykk i hans calypso, «St. Thomas», som etter at Rollins lanserte den i 1957 på albumet Saxophone Colossus, raskt ble en jazzstandard.
Han vokste opp i et belastet miljø, mot nordenden av Manhattan, og ble tidlig fanget av kriminalitet og stoffmisbruk. Jackie McLean var en av de samtidige. Etter en lang kamp frigjorde han seg fra avhengighet i 1955, og var clean resten av livet. Han hadde da fått sitt store gjennombrudd med det som er blitt jazzklassikere, hans tema «Oleo», «Airegin» og «Doxy».
Som del av metadonbehandlingen, og siktemålet om å frigjøre seg fra heroinavhengigheten, flyttet han til Chicago og trakk seg ut av aktivt musikerliv høsten 1955. I november ble han invitert til å spille med bandet til Max Roach og Clifford Brown på klubben Bee Hive i Chicago. Og snart var han en fast og toneangivende del av dette superbandet. Men det skulle ta en brå slutt da Clifford Brown og Nancy og Richie Powell døde i en bilulykke 26. juni 1956.
Da Miles Davis skulle danne sitt nye band høsten 1955, var det mange som mente at han burde valgt den fire år yngre Sonny Rollins, framfor den nesten 30 år gamle John Coltrane. Miles ville det annerledes. Men sommeren 1957, etter at Miles hadde kastet Philly Joe Jones og Coltrane ut av bandet, var Rollins en del av Milesbandet på en rekke klubbjobber, med Art Taylor på trommer. Men våren 1958 var Coltrane og Jones tilbake i bandet.
I 1957 kom albumet som gjorde at alle snakket om Sonny Rollins, Saxophone Colossus. Samtidig fortsatte han samarbeidet med Max Roach etter at Clifford Brown var gått bort. Rollins har seinere sterkt understreket betydningen av Clifford Browns eksempel – Brown rørte ikke narkotika, og drakk ikke alkohol – og støtte og råd, for at Rollins kunne frigi seg fullstendig fra sin tidligere avhengighet.
24. mai 1956 skulle det mannjevnes, Sonny Rollins mot John Coltrane. Albumet Tenor Madness ble gitt ut, der tittellåta ble annonsert som en 12 minutter lang hanekamp. Men så var det et sjeldent flott med- og motspill, der to stemmer som skulle komme til å definere hva moderne tenorsaksofonspill var, utfylte og utvidet hverandre. Midten av 1960-tallet hadde Beatles vs. Rolling Stones, tiåret fra 1955 til 1965 hadde Coltrane eller Rollins. Men så står de sammen, de to, igjen. For det var ikke noe poeng å velge, begge hadde sine sterke sider som skapte en større verden til sammen.
Frihetslengsel
I 1959 turnerte Sonny Rollins i Europa med en saksofontrio, et format som han hadde løftet til enorme høyder med albumet Freedom Suite, innspilt tidlig i 1958. Med Oscar Pettiford på bass og Max Roach på trommer, er dette etter mitt syn, et underkjent album i Rollins-katalogen. Det var det første Rollins-albumet jeg kjøpte, et brukt eksemplar kjøpt på Ringstrøms antikvariat i Oslo. Slitent eksemplar, men forbundet med mange minner. 1959-turneen resulterte blant annet i utgivelsen på svenske Dragon av opptakene fra Stockholm, av blant annet «St. Thomas», spilt inn omtrent på klokka samtidig som Miles Davis var i studio for Columbia med sin sekstett og spilte inn ikke minst «So What», den 2. mars 1959.
Historiene om Sonny Rollins aleine på Williamsburg-brua er mange og velkjente. Da han hadde sitt come-back på klubben Jazz Gallery i East Village, kunne du altså oppleve Rollins på Jazz Gallery og Coltrane på Village Vanguard i gangavstand, i løpet av de første dagene i november 1961. Med kontrakt med RCA kom det en serie Rollins-album som har havnet noe i skyggen av de som gikk forut for dem. Men liveopptakene fra sommeren 1962 med en kvartett med Don Cherry på trompet, Bob Cranshaw på bass og Billy Higgins på trommer, og seinere Europa-turné med Henry Grimes vil stå høyt på listene over musikk som vi vil minne Rollins med den nærmeste tida. RCA-utgivelsen Our Man in Jazz er seinere supplert med i en 6CD-utgivelse av opptakene fra Village Gate i juli 1962.
Etter at RCA-kontrakten utløp, inngikk Rollins i stallen til Impulse!. Sonny Rollins On Impulse! vitnet om en fornyelse. Den andre av de to siste Impulse!-utgivelsene Alfie og East Broadway Run Down satte Rollins på avantgarde-kartet igjen. Albumet ble utgitt ikke lenge før Coltrane døde i juli 1967. Men Rollins skulle altså overleve ham med mange tiår.
Calypso in the night
«Do you guys calypso?», sa Sonny Rollins da han forfrisket kom ned fra Gruveåsen og Sangerheimen på Kongsberg i slutten av juni 1971. Etter en lengre periode der Rollins hadde tatt seg et halvannet år sabbatsopphold, etterlyste DownBeat Rollins med en forside. «Wanted!», sto det på omslaget, med et bilde av Rollins i en flytrapp. Jazzfestivalen på Kongsberg kunne stolt telegrafere til DownBeat-redaksjonen at Rollins var ‘live, alive and well’ på Kongsberg.
Kongsberg-festivalen hadde med brask og bram gått ut på våren 1969 og annonsert at det (nesten) var garantert at Sonny Rollins skulle komme til festivalen i august. Men etter at han hadde spilt blant annet i København høsten 1968, hadde Rollins trukket seg tilbake, uten å legge igjen noen spor etter hvor han var blitt av. Rollins tilbrakte tid i India for å finne tilbake til seg selv, og til en klarhet i hva han ønsket med musikken. Kongsberg jazzfestival hadde funnet ham, etablert kontakt, og han hadde svart ja på forespørselen til å komme i juni 1971, og akseptert å spille med en norsk pick-up rytmeseksjon. Bobo Stenson, Arild Andersen og Jon Christensen ble hyret for oppgaven.
Rollins hadde én betingelse, han måtte få tilgang til et sted der han kunne hvile ut, og ikke minst blåse opp sine ‘chops’ før konserten. Festivalen leide Sangerheimen ved tjernet Trondhjemmeren ovenfor Funkelia, i marka utenfor Kongsberg, der han bodde i et par uker før konserten. Historiene går om at han satt på taket på Sangerheimen om morgenen, naken, og spilte og samtalte med fuglene, solen og naturen. Antakeligvis med en pipestapp i munnviken.
Før konserten i kinoen på Tråkka, kom han til en kort øvelse på Gyldenløve før konserten, og entret rommet med de bevingede ordene. Konserten, som åpnet med en feiende «St. Thomas», og som viste at Sonny Rollins var tilbake, ble tatt opp og kringkastet av NRK TV, og er for alltid tilgjengelig for hele verden i NRKs nettspiller.
Sonny Rollins likte seg på Kongsberg, han kom tilbake til Kongsbergfestivalen ytterligere to ganger, i 1974 da sekkepipe ble hipt og trendy på Kongsberg, og i 1979, da trommeslager og kronikør Bjørn «Krok» Krokfoss delte heis med Sonny Rollins in natura. Etter dette hedret Rollins sølvbyen med låta «Silver City», som også ble tittel-låta på en dobbelt-CD satt sammen og utgitt i forbindelse med Sonny Rollins 25-årsjubileum for kontrakt med Milestone-labelen.
Sonny Rollins kom til Molde jazzfestival i 2010, til et Romsdalsmuseum som vel mest av alt liknet et gjørmehull. Men sola brøt gjennom skydekket en tirsdag denne sommeren. Bildet tok jeg av ham fra fotograva foran scenen denne dagen. Flotte minner. Jeg minnes også med glede arbeidet med foredraget om Sonny Rollins jeg holdt i Oslo Jazz Circle og presentasjonen av dette 7. desember 2021.
Sonny Rollins gikk bort om morgenen mandag 25. mai 2026, 95 år gammel. På samme dag fylte fortsatt aktive Marshall Allen 102 år. Det ville seg også slik at Rollins gikk bort dagen før dagen da vi vil markere 100-årsdagen for Miles Davis’ fødsel. Som min kollega uttrykte det på morgensiden i dag, Sonny Rollins rekker den himmelske jam session i anledning hundreårsfeiringen. Der kan Miles Davis og Sonny Rollins plukke opp igjen tråden fra deres samarbeid på 1950-tallet.
Vi lyser fred over Sonny Rollins minne!
På vegne av salt peanuts*-redaksjonen,
Johan Hauknes, tekst og foto
Foto: Johan Hauknes 2010.
