De fleste vil kanskje huske bassisten Gary Peacock fra samarbeidet med Keith Jarrett og Jack DeJohnette, i den berømte «Standard»-trioen, som siden 1983 gjorde ikke mindre enn 22 plateinnspillinger på ECM. Men Peacock var så mye mer. Og han levde et liv som en av de aller mest markante bassister siden han debuterte på plate tidlig på 60-tallet og helt fram til Jarrett-trioens siste utgivelse, «After the Fall», et strålende dobbelt-album, innspilt i 1998, men utkom i 2018.

Mandag ettermiddag har famillien til Gary Peacock bekreftet overfor det amerikanske radionettverket NPR at Gary Peacock gikk fredfylt bort fredag den 4. september 2020.

Han ble født den 12. mai 1935. Han har spilt inn et dusin album under eget navn, og han debuterte i eget navn med platen «Eastward» (CBS/Sony, 1970), hvor han spilte med pianisten Masabumi Kikuchi og trommeslageren Hiroshi Murakami. Senere samarbeidet han med blant andre Albert Ayler, Paul Bley, Bill Evans, Pul Motian, Jan Garbarek, Art Lande, Tomasz Stanko, Palle Mikkelborg, Peter Erskine, Ralph Towner, Bill Frisell, Joey Baron, Marc Copeland, Marilyn Crispell, Don Ellis, Barney Kessel, Price Lasha og Sonny Simmons, Misha Mengelberg, Don Pullen, Bud Shank, Ravi Shankar, John Surman, Mal Waldron og Tony Williams, for å nevne noen få.

Han ble født i Burley, Idaho, og vokste opp i Yakima, Washington, hvor han gikk på Yakima Senior High School, nå kalt A.C. Davis High School. Han startet sin musikalske «karriere» med å spille piano, trompet og trommer. Da han var 15, hørte han live jazz for første gang, en «Jazz på Philharmonic»-konsert med Oscar Peterson og Ray Brown.

Etter endt utdannelse gikk Peacock på Westlake School of Music i Los Angeles, men ble deretter innkalt i hæren. Mens han var stasjonert i Tyskland, spilte han piano i en jazztrio, men byttet til bass da gruppens bassist sluttet. Peacock har selv sagt at: «Bassisten giftet seg, og kona hans ville ikke ha ham hjemme. Bandets trommeslager sa at jeg måtte spille bass, men jeg sa at det ville jeg ikke. Men han fant en pianist, og jeg måtte jeg begynne å spille bass.

Etter å ha blitt utskrevet fra hæren i 1956, ble han igjen i Tyskland og spilte med Hans Koller, Tony Scott, Bud Shank, Atilla Zoller og andre før han kom tilbake til Los Angeles. Han sier selv at han hadde en stående invitasjon til å motta stipend ved Westlake College of Music. Så han dro til skolen, men da viste det seg at skolen skulle stenge. Så han måtte i stedet begynne å lete etter spillejobber med en gang. Dette avsluttet hans vitenskapelige utdannelse.

Hans basspill på den tiden ble påvirket av Paul Chambers, Ray Brown og Scott LaFaro, som han ble venn med. Han etablerte seg snart som bassist og deltok på spillejobber med Barney Kessel og Art Pepper, og i 1962 spilte han inn med Don Ellis («Essence»), Clare Fischer («First Time Out and Surging Ahead») og Prince Lasha («The Cry!»). Han giftet seg også med vokalisten Annette Peacock, og startet et musikalsk samarbeid med pianisten Paul Bley, som resulterte i ni strålende album.

I 1962 flyttet han til New York, hvor han spilte med Paul Bley og musikere som Jimmy Giuffre, Roland Kirk, George Russell og Archie Shepp. Han ble også med i Bill Evans trio, sammen med trommeslager Paul Motian, som ble en mangeårig samarbeidspartner, og spilte inn albumet «Trio 64» med trioen i desember 1963. I 1964 ble med i en kort periode i Miles Davis’ kvintett, og erstattet Ron Carter i april og mai samme år.
Det året dukket han også opp på Tony Williams debutalbum, «Life Time». I 1964 ble Peacock med i Albert Aylers trio, sammen med trommeslager Sunny Murray, og fortsatte med å turnere og spille inn med ham, blant annet på det banebrytende «Spiritual Unity»-albumet, og det nylig utkomne albumet «1964 Prophecy Revisited» (EZZ-THETICS), som nylig også ble anmeldt på salt peanuts* (Les anmeldelsen HER).

Peacock fortsatte å spille inn med Paul Bley, Tony Williams («Spring», med Herbie Hancock, Sam Rivers og Wayne Shorter) og andre til slutten av 1960-tallet, da han begynte å slite med helseproblemer.

På dette tidspunktet bestemte han seg for å ta en pause fra musikken. Han engasjerte seg i makrobiotika og følte seg tiltrukket av østlige filosofier og medisin. Han flyttet til slutt til Japan i to og et halvt år, og studerte språket, historien og den orientalske filosofien.

I 1970, mens han fortsatt var i Japan, begynte han å spille igjen, og spilte i Tokyo med pianisten Masabumi Kikuchi og trommeslageren Hiroshi, som førte til to plater. I løpet av denne tiden spilte han også inn plate med Mal Waldron («First Encounter»). Og i 1972 returnerte han til USA og meldte seg som student ved University of Washington, hvor han studerte biologi, og ble uteksaminert i 1976. Han gjenopptok sitt musikalske forhold til Paul Bley, turnerte i Japan, og spilte inn «Japan Suite». I 1977 spilte han inn «Tales of Another» på ECM, med Keith Jarrett og Jack DeJohnette, som senere ble kjent som «Standards Trio» på grunn av deres fokus på jazzstandarder. Denne ble fulgt av «Desember Poems», også på ECM. som inneholder fire solo bass-låter og to duetter med Jan Garbarek. Fra 1979 til 1983 underviste Peacock også ved Cornish School of the Arts.

Gjennom 80- og 90-tallet ga Peacock ut en rekke album under eget navn, og spilte og turnerte mye med Jarrett og DeJohnette. Han gjorde konserter og spilte inn plater med trioen Tethered Moon (med Masabumi Kikuchi og Paul Motian), samt innspilling med Paul Bley, Jan Garbarek, Ralph Towner og Marc Copland.

De neste tiårene fortsette han å spille inn i de eksisterende triokontekstene, samt med Marilyn Crispell, Lee Konitz og Bill Frisell, og med en ny trio med Marc Copland og Joey Baron. [8]

I løpet av dagen i dag, har det versert en rekke rykter på sosiale medier om Peacocks død. Men det var først da kollegaen og trommeslageren Jack DeJohnette la ut nyheten på sin facebookside, at vi trodde det var sant. Vi hadde hørt at han i flere år hadde slitt med øyeproblemer, men hva årsaken til at han i dag forlot denne verden, vet vi, i skrivende stund, ikke.

Uansett hva årsaken er, så er det en stor og markant musiker som har gått bort. Mitt favorittalbum av de mange han har vært med på, er utvilsomt samarbeidet han hadde med Albert Ayler, blant annet på «Ghosts» (Debut, 1965), «New York Eye and Ear Control» (ESP-Disc, 1965), «Spiritual Unity» (ESP-Disc, 1965), og det nylig utgitte albumet «1964 Prophecy Revisited» (EZZ-THETICS).

Tekst: Jan Granlie
Foto: ECM Records