Den ytterst originale vokalisten Patty Waters ble fÞdt den 11. mars 1940 og forlot vÄr verden den 29. juni i Är. Hun var mest kjent for sine frijazz-innspillinger pÄ 1960-tallet pÄ ESP-Disk-selskapet.
Hun ble fÞdt i Iowa og begynte Ä synge semiprofesjonelt pÄ videregÄende skole. Etter skolen sang hun for Jerry Grey Hotel Jazz Band. Familien hennes flyttet til Denver hvor hun begynte Ä lytte til Billie Holiday, hvis liv og sang hadde en dyp innflytelse pÄ henne.
PÄ begynnelsen av 1960-tallet fulgte hun vennenes anbefaling om Ä flytte til New York. Albert Ayler hÞrte henne pÄ klubb og introduserte henne for Bernard Stollman, eieren av det eksperimentelle jazzselskapet ESP-Disk. Hennes mest innflytelsesrike album, Sings (1965) og College Tour (1966) ble laget for dette plateselskapet.
Hennes mest kjente innspilling er en nesten fjorten minutters versjon av den tradisjonelle sangen «Black Is the Color (Of My True Love’s Hair)» (fra Sings).
PÄ slutten av 1960-tallet tilbrakte hun en del tid i Europa og forlot deretter musikken for Ä oppdra sÞnnen som ble fÞdt i 1969 i California. Nesten 30 Är senere spilte hun inn albumet Love Songs i 1996 og begynte Ä opptre offentlig igjen. Dette inkluderte gjenforeningskonserter med pianisten Burton Greene pÄ to musikkfestivaler i mai 2003: Visions Festival i New York og Le Weekend i Stirling.
I 2004 ga hun ut You Thrill Me: A Musical Odyssey, en samling sjeldne og uutgitte innspillinger fra Ă„rene 1962â1979. ESP-Disk ga ut Sings og College Tour pĂ„ nytt pĂ„ en enkelt CD (The Complete ESP-Disk Recordings) i 2006. Hun kom tilbake i 2019 med albumet Live pĂ„ Blank Forms, som ble spilt inn i First Unitarian Congregational Church i Brooklyn. Albumet ble fulgt opp i 2020 med en annen live-innspilling med tittelen An Evening In Houston  pĂ„ Clean Feed). 5. juni 2020 ga hun ut en uutgitt LP fra 1970 med tittelen Plays pĂ„ sitt eget plateselskap.
Den 8. november 2015 dukket hun overraskende opp i pĂ„ Jazzhouse i KĂžbenhavn, hvor hun gjorde, etter sigende, sin femte offentlige konsert gjennom tidene. PĂ„ dette besĂžket spilte hun sammen med pianisten  Burton Green, bassisten Tjitze Vogel og trommeslageren Barry Altschul. salt peanuts* var selvsagt pĂ„ plass, og kunne melde om at de gjorde en rekke svĂŠrt sĂ„re og personlige versjoner av blant andre «Careless Love», «Black Is The Color Of My True Loveâs Hair», den sĂ„reste versjonen av «Donât Explain» siden Billie Holiday, pĂ„ duo med bassisten Tjitze Vogel, pluss «Fly Away With Me», «Solitude», og en aldeles nydelig versjon av «Nature Boy», en like fantastisk og sĂ„r versjon av «Lover Man», fĂžr de avsluttet med en strĂ„lende og usigelig sĂ„r versjon av «Hush, Little Baby». Som ekstranummer fikk vi hennes egen «Moon, Donât Come Up Tonight», som er Ă„pningssporet pĂ„ debutalbumet. I tillegg gjorde de noen komposisjoner av Burton Greene, en fra Par Metheny, og en av de mer ukjente Thelonious Monk-komposisjonene.
Jeg er glad for at jeg fikk hÞre henne i alle fall en gang fÞr hun forlot vÄr verden. Og den sÄre konserten i Jazzhouse stÄr spikret som en av de sterkeste konsertene jeg har hÞrt. Hun hadde en stemme og en sÄrhet i fremfÞringene som fremdeles sitter spikret i hukommelsen, og vi vil savne den svÊrt originale artisten.
Tekst og foto: Jan Granlie