Alain Métrailler is a Swiss, Brooklyn-based tenor sax player and composer who studied at the local New School of Jazz and Contemporary Music under the guidance of jazz luminaries such as Ohad Talmor, Reggie Workman, Dave Douglas, Chris Cheek, and Mark Turner. Heights Prospection is Métrailler’s debut album as a bandleader, featuring a New York-based quartet with Austrian pianist Elias Stemeseder, American double bass player Chris Tordini, and drummer Eric McPherson.
Heights Prospection presents Métrailler’s musical language, with its modest attempt to match American and European jazz idioms. Métrailler’s seven original compositions and one standard focus on expressive melodies and collective interplay.
The opening piece, «Obvious Transmission», is a 5/4 blues that sets the album’s relaxed, almost unassuming atmosphere and is dedicated to Métrailler’s mentor, saxophonist and composer Ohad Talmor. The following «Crispy» corresponds with reed player Chris Speed’s catchy signature compositional style. «EWR HERO SAYNT» is an anagram of Wayne Shorter, and, obviously, a tribute to the great sax player and composer, especially his early solo albums. «Jump Loud» finally charges Métrailler’s with fiery, intense energy, and it is a tribute to sax player and composer Joe Lovano’s powerful and angular melodic lines.
«Flight of the Humble Being» hosts Swiss, New York-based harmonica player Grégoire Maret. It is a nostalgic, openly emotional ballad that goes back to Métrailler’s early exposure to classical music, a legacy passed down by his father, Richard, percussionist, conductor, and his first mentor, whose early departure left a profound impact. «Unstablemates» deepens the nostalgic vein by taking its cues from Benny Golson’s classic hit «Stablemates» (first recorded in the Miles: The New Miles Davis Quintet, Prestige, 1956), but also inspired by Speed’s trio album Really OK (Skirl, 2014, with Tordini).
The album closes with two beautiful, heartfelt ballads, marking Métrailler’s most expressive, natural comfort zone. «I’m in Tears» is dedicated to his partner, Emilie, and it emerged from one of their most challenging moments together. The last piece, «Crazy He Calls Me», by Bob Russell and Carl Sigman, is played as an intimate, vulnerable duo with Stemeseder. It pays tribute to saxophonist Lee Konitz, who mentored Talmor and covered this standard (made famous by Billie Holiday).
Eyal Hareuveni
……….
Alain Métrailler er en sveitsisk saksofonist og komponist som er anerkjent for sin uttrykksfulle lyd og et sterkt rytmisk element i spillet sitt. Han kommer opprinnelig fra Valais i Sveits, flyttet til New York City på slutten av 2019, og fordypet seg i byens dynamiske jazzscene som både bandleder og etterspurt samarbeidspartner. Han er bosatt i Brooklyn og utdannet ved The New School for Jazz and Contemporary Music, og brukte seks år på å finpusse sin kunstneriske visjon og forme kvartetten sin før han returnerte til Sveits.
I kvartetten finner vi, ved siden av hovedpersonen på temnorsaksofon, pianisten Elias Stemeseder, bassisten Christopher Tordini og trommeslageren Eric McPearson. I tillegg medvirket Gregoire Maret på munnspill på en komposisjon. Alle de åtte komposisjonene, med unntak av sistesporet, «Crazy He Calls Me», som er gjort av Carl Sigman, er laget av Métrailler, og albumet er innspilt i Bunker Studio i Brooklyn den 27. mars 2024.
Vi er blitt vant til at den jazzen som produseres i Brooklyn er av de mest fremadrettede i verden i dag. Så jeg var spent sa jeg satte på førstesporet «Obvious Transmission», hvor den legendariske kvartetten til John Coltrane straks dukket opp i bakhodet. Særlig på grunn av pianospillet til Stemeseder. Men det roer seg litt etter hvert, og vi får en slags ballade med fint spill fra alle fire. Det er tydelig at de har hørt på Coltrane, men de lager, uansett, sin egen musikk, som jeg tror fungerer fint på en av de mange klubbene i bydelen.
Og hele vegen gjennom låter dette fint. Métrailler har en tone i tenorsaksofonen som veksler fra det «fyldige» spillet til Coltrane til en lysere tone som, nesten, ,like gjerne kunne vært en moderne utgave av Stan Getz eller andre i det landskapet.
Musikken er gjennomgående relativt cool, saksofonspillet er ypperlig, pianospillet utmerket, og ofte i McCoy Tyner-lamdskapet, bassen er frampå, dyp og fin og trommespillet lekent, slik mange amerikanske trommeslagere gjør det, noe som gjør at musikken svinger upåklagelig hele vegen. Métrailler har laget fine og relativt coole komposisjoner, og det er kun innimellom at de virkelig «kliner til» og utfordrer oss nevneverdig. Men i fjerdesporet «Jump Loud» får vi relativt «sprelskt» spill, særlig fra kapellmesteren. Og i femtesporet, «Flight Of The Humble Beeing», er det munnspillet til gjesten Gregoire Maret som spiller hovedrollen, noe han gjør på en fin måte.
Og når de avrunder med «Crazy He Calls Me», har vi vært gjennom en god stund med, i hovedsak, neddempet og fin jazz med tradisjonene fra 1960-tallet fint innbakt i åtte fine komposisjoner med et utmerket band som gleder. Mye av musikken befinner seg tett på flere standardlåter, men som ligger akkurat passe på avstand til at det blir spennende å lytte til. Hadde dette bandet dukket opp på en litt «lurvete» jazzklubb i nærheten, hadde jeg mer enn gjerne befunnet meg på første rad.
Jan Granlie
Alain Métrailler (tenor saxophone), Ellias Stemeseder (piano), Christopher Tordini (double bass), Eric McPearson (drums), Gregoire Maret (harmonica)
