Duoen, med de to italienske musikerne, pianisten Alberto Braida Giancarlo og klarinettisten Giancarlo Nino Lucatelli, hørte jeg på plateselskapet We Insist! sin lille, intime og fine festival i Navigli, rett utenfor Milano i 2024. Og denne duoen var, for min del, festivalens store overraskelse.
Jeg kjente til klarinettisten Lucatelli fra før, men Braida var et helt nytt navn for meg. Og den meditative konserten de gjorde den weekenden, satte seg godt fast i hjernebarken, og har forblitt der hele tiden siden. Og nå får vi tilsendt utgivelsen In Movimento, og sannelig min hatt, er ikke den første låten, «By centrifugal motion» hentet fra konserten jeg fikk være med på den 18. mai 2024. Den andre låten, platen består av to lange spor, «For centripetal motion» er innspilt den 8. mai 2024 hjemme hos en av musikerne (eller begge) i Melzo.
For ikke lenge siden kom Lucatelli med soloutgivelsen Tilietulum – solo version, som vi, selvfølgelig anmeldte her på salt peanuts*, og vi bemerket at den gode italieneren har fått altfor lite oppmerksomhet her nord.
Og i det de setter i gang med åpningen, «By centrifugal motion», er det bare å lene seg godt tilbake i godstolen og nyte den lyriske og ytterst vakre «samtalen» mellom de to. Klarinettinstrumentet altklarinett, høres nesten ut som en bassklarinett, hvor man ikke kommer like langt ned i registeret, og Lucatelli er, så vidt jeg vet, en av de få jazzmusikere som benytter dette instrumentet som hovedinstrument.
Hans spill er utmerket, han er en god improvisator, og samspillet med Braida er fremragende. De utfyller hverandre perfekt i denne åpningen, og selv om tonen i altklarinetten er relativt «rå» innimellom, gir de til beste en nydelig komposisjon og improvisasjon. Og å lytte til denne låten, var omtrent som å sitte i en av de gode stolene i Casa del Arti i Naviglio denne maidagen i fjor. Vakkert.
Andresporet, «For centripetal motion», kunne like gjerne vært fra samme konsert, men her er ikke altklarinettlyden like «rå» og «skarp». Men dette er også en lyrisk og litt melankolsk seanse, hvor de to spiller vakkert sammen, og «samtalen» fortsetter i et behagelig og vennlig landskap.
Braida er den perfekte pianisten i denne sammenhengen. Han er en god lytter som føyer seg fint inntil Lucatelli sitt fine spill. Og selv om de to låtene er kollektive imøprovisasjoner, føler jeg det er Lucatelli som bestemmer det meste. Men det spiller inhgen rolle, fordi de to spiller ytterst vakkert sammen, og har laget en plate som ligger litt utenfor den litt macho-aktige jazzen vi får fra mange italienske musikere.
En ytterst vakker duoplate med to musikere som bør komme nordover i Europa, for å vise at det finnes ytterst vakker og lyrisk jazz i Italia også. Men det er ikke lyrisk og «smukt» hele vegen. Innimellom «tråkker» de til med mer aggressivt spill, som gjør at musikken ikke bare blir «balsam for sjelen».
Jan Granlie
Alberto Braida (piano), Giancarlo Nino Locatelli (alto clarnet)
