Amrita er et ord fra sanskrit, som betyr «udødelighet». Innenfor østlig filosofi omtales det ofte som en guddommelig eliksir. Navnet brukes også i populærkulturen (f.eks. som et anti-aldringsmiddel i Avatar). Samtidig er det en duo fra Toronto, bestående av Anita Katakkar som spiller tabla og tidvis vokal, og sopransaksofonisten Kayla Milmine. I tillegg har de invitert med seg Zaynab Wilson på cajón, og Jonathan Kay på esraj (et strengeinstrument sto varkianter av I Sydasia.om ser ut som en lutt, som det finnes to varianter av i Syd-Asia,mest i Pakistan og Nord-India, og primært i Punjab.

Her får vi ni fine eksempler på hva som kan gjøres når man kobler fint sopransaksofonspill med det rytmiske i tablaen og i cajónen, pluss at det spes på med esraj innimellom. Sopransaksofonspillet til Milmine er fint, og slik jeg liker det, uten altfor mye vibrato. Og det rytmiske tas vel hånd av de to perkusjonistene gjennom alle sporene.

Det er tydelig at musikerne har en forkjærlighet både for jazz og den «lokalde» musikken. For her synes jeg de kombinerer disse elementene på en fin måte. Sopranspillet overrasker på en positiv måte, for selv om saksofonisten har kontroll på det klassiske spillet fra området, så leveres det også fin jazz innimellom.

For en del år siden gjorde John McLaughlin og bandet Shakti flere utgivelser hvor de kombinerte jazzen med det klassiske fra India og Pakistan. Nå vil jeg ikke sammenligne prosjektene, men vi får (nesten) den samme følelsen når man lytter til denne utgivelsen. I alle fall får jeg den følelsen.

En spennende utgivelse fra Toronto og noen av Canadas nye innbyggere som, etter all sannsynlighet, blir tatt godt i mot i landet. Og her får vi ni utmerkede eksempler på akkurat dette.

Jan Granlie

Anita Katakkar (tabla), Kayla Milmine (soprano saxophone), Zaynab Wilson (cajón), Jonathan Kay (esraj)