Etter utgivelsen av albumet Cade la neve sovrana, vicina è la stella lontana på Setola di Maiale i 2024, som var et soloprosjekt fra sopransaksofonisten Roberto Di Blasio, har prosjektet blitt til en trio med Marco Porcelluzzi på tenorsaksofon og Simone Vincenzini på trommer i tillegg til Di Blasio. Med Segni Semi leverer trioen «en dristig utforskning av komponert musikk bygget rundt konsise, repeterende temaer som frigjør den klanglige rikdommen i instrumentene deres», som det står i presseteksten.
Vi får 14 relativt korte, kollektive «strekk» som veksler fra låter på 34 sekunder til 5:48, og de åpner med «Astrofishio», og fram til de avrunder med «Certosa» får vi et fritt landskap hvor trommeslageren er den mest «streite», og som høres ut som en musiker som kan går inn i de fleste, italienske jazzband, mens de to andre, i tillegg til å levere frisk og relativt «marsj-aktig» musikk til det totalt frie. De korte låtene blir som smakebiter på hva de tre kan utføre innenfor det relativt frie landskapet, noe som leder oss inn i en musikk som er typisk italiensk, samtidig som lager lydkulisser som tar oss med inn i et originalt landskap, hvor de forteller korte historier som fascinerer.
I flere tilfeller ligger sopran- og tenorsaksofonen tett på hverandre, hvor de lager lyder som, nesten, kan sammenlignes med når vi her i Norge får meldinger fra Sivilforsvaret om «viktig melding, lytt på radio». Men i tillegg til det, lager de ytterst spennende musikk som både er morsom og spennende. Musikken er tidvis relativt rå, og samspillet er fremragende og tett, og selv om de fleste låtene er som korte «beskjeder», får særlig de to saksofonistene god plass til å levere sine «utsagn», slik at «langhalmen» ikke får tidd til å manifestere seg i låtene.
Det føles som at det er Di Blasio som er den som styrer det meste. Han er en utmerket sopransaksofonist som tar de andre med på sine fine og, tidvis, morsomme ideer og med Porcelluzzi hengende i «stroppen» for å tilføre interessante innspill sammen med trommeslageren Vincenzini.
En spennende og interessant utgivelse, som jeg forestiller meg kunne vært brukt til en moderne danseforestilling, eller musikk til en interessant kunstutstilling i et galleri i Italia.
Jan Granlie
Roberto Di Blasio (soprano saxophone), Marco Porcelluzzi (tenor saxophone), Simone Vincenzini (drums, objects)
