Den svenske altsaksofonisten Anna Högberg har ledet bandet Attack i relativt mange år. I tillegg har vi hørt henne i band som Fire! Orchestra og Doglife, pluss en rekke andre mer eller mindre faste band. Men det er lenge siden, for de seneste årene har det vært Attack som har vært hennes hovedsatsing. Högberg er også innehaver av Sveriges Radios sin jazzpris, Jazzkatten, og hun har lenge blitt regnet som en av de mest spennende saksofomnitene i Sverige.
På Anna Högberg Atttack sine to tidligere utgivelser, har bandet vært et slags kvinnekollektiv med Elin Larsson og/eller Malin Wättring på saksofoner, Lisa Ullén på piano, Elsa Bergman på kontrabass og Anna Lund på trommer. Men på den nye utgivelsen har hun valgt å bytte ut Lise Ullén med Alex Zethson på piano, Elsa Bergman er erstattet med Finn Loxbo, som også er med på sag, og Anna Lund er erstattet med Anton Jonsson og Dennis Egberth på trommer (det må to voksne herrer til for å erstatte Anna Lund!). Så det er egentlig en helt ny utgave av Attack vi får høre her, og ved siden av kapellmesteren får vi høre Elin Forkelid (som er den samme Elin som tidligere het Larsson til etternavn), Niklas Barnö på trompet, Maria Bertel spiller trombone, Per Åke Holmlander er med på tuba, Dieb13, som vi blant annet kjenner fra Mats Gustafssons band Swedish Ass, er med på turntables, Alex Zethson spiller piano, Finn Loxbo spiller gitar og sag, Gus Loxbo spiller bass og sag, Kansan Zetterberg er også med på bass og på trommer får vi høre både Anton Jonsson og Dennis Egberth.
Vi får to komposisjoner av Högberg, først «Ensamseglaren» som kobles sammen med «Inte Ensam», før vi får «Gnistran» koblet sammen med «Hematopoesi» og «Emlodi», alle skrevet av Högberg.
Det er lett å meistenke Högberg for å ha latt seg inspirere en hel del av Mats Gistafssons Fire! Orchestra, når man hører denne platen. Men fra start synes jeg Högberg beveger seg inn i et adskillig mer «avansert» landskap enn den gode «bråkebøtta» fra Umeå. Det starter med Dieb 13, trommer og bass, før hele ensemblet kommer inn, og da dukker Gustafsson opp i bakhodet. Men kun som en inspirasjon, for selv om flere av musikerne har vært innom Fire! Orchestra, er dette noe helt annet. Barnö sin trompet «lyser» opp over de andre i en kort sekvens, før de beveger seg inn i den med «heavyjazzen», og jeg får en Sonic Youth-følelse.
Musikken er dyster og nesten som en dommedagsprofeti, hvor Finn Loxbos gitar spiller rollen som Thurston Moore. Blåserne blander seg inn, og Högbergs altsaksofon er den som «skjærer dypest». Trommene legger en tung rytme med saksofonistene i front, og vi er dypt inne i musikk som (nesten) krever «headbanging», og det er like før taket løster seg og naboene ringer poltiet.
Men uansett hvor «heavy» dette er, så er det ytterst tøft og energisk. Så tar de det helt med, og vi får sjansen til å puste. Blåserne tar oss med inn i det jeg regner som komposisjonen «Inte Ensam», Dieb 13 og bassene stryker over en tone inn i en sekvens hvor Holmlander kommer inn med sin tuba, og vi er inne i et eksperimenterende «strekk» hvor kommunikasjonen rundt Holmlander er fri og ytterst spennende.
Så legger Holmlander og en av bassene seg i en fin melodisk avdeling, før de andre blåserne kommer iinn med en fin og melodisk, og nedskrevet sekvens som tar oss med inn i en fin landing, som nesten kunne vært en svensk barnesang.
Så er vi over i «Gnistran» med Dieb 13 sammen med Alex Zehson og en av bassene, som tar oss med inn i en spennende og litt svevende sekvens. Her dukker også «The Loxbos» opp med sag i begge kanaler, over Zethsons ytterst spennende pianospill. Dette er en sekvens jeg aldri tidligere har hørt noe lignende av før. Svevende sagspill over et rytmisk intrikat pianospill.
Så kommer bass og tuba inn med en rytme som tar oss med videre ut i Högbergs musikalske univers. Blåserne kommer inn, og kanskje er vi over i «Hemotopoesi». Dette er en fin sak med utmerket ensemblespill over et komp som blir mer og mer energisk, og som tar komposisjonen videre over i en strålende tenorsaksofonsolo, som får låten til å vokse strake vegen mot himmelen. Kompet, med basser, tuba og trommer, gjør det hele tungt og svingende, og øverst «svever» Forkeligs tenorsaksofon, før Högberg løfter låten ytterligere mot himmelen, og hele ensemblet henger seg på i noe jeg (nesten) sammenligner med Chris McGregor Brotherhead of Breast (liveskivene fra Bremen), koblet sammen med Fire! Orchestra, før de «tar helt av» og musikerne går inn i en fri sekvens med hamrende trommer i bakgrunnen Så har jeg en følelse av at de sømløst går over i «Emlodi», med pianoet i en blanding av Thelonious Monk og Misha Mengelberg, altså slik vi er vant til å høre Zethson i front, før Barnö blander seg inn, og vi får en relativt fri og frisk improvisasjon hvor alle musikerne kommer «smygende» med som innspill, før de samler seg i et tema i trompet og tenorsaksofon, før det hele er slutt.
Dette er en helt annen versjon av Attack slik vi har hørt de tidligere. Det er tydelig at Högberg har utviklet seg stort som komponist og orkesterleder. Og med Ensamseglaren, hvor hun ikke er alene et eneste sekund, har hun laget musikk som, i likhet med Fire! Orchestra, Paal Nilssen-Love Large Unit og Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra, bør få leve et langt liv på større klubber og festivaler over hele verden. For dette er originalt, tøft, varierende og ytterst interessant fra første til siste tone.
Jan Granlie
Anna Högberg (alto saxophone), Elin Forkelid tenor saxophone), Niklas Barnö (trumpet), Maria Bertel (trombone), Per Åke Holmlander (tuba), Dieb13 (turntables), Alex Zethson (piano), Finn Loxbo (guitar, saw), Gus Loxbo (double bass, saw), Kansan Zetterberg (double bass), Anton Jonsson (drums), Dennis Egberth (drums)
