På skive

BARRY GUY

«The Blue Shroud»
INTAKT RECORDS CD 266

Den som har fulgt litt med på den europeiske improvisasjonsscenen de siste 20 årene, kan ikke ha unngått å treffe på navnet Barry Guy. Han er britisk, og har vært en frontfigur innenfor den britiske frijazzen i mange år. Han er bassist, og ved siden av å interessere seg for såkalt «tidligmusikk» og kontemporær improvisasjonsmusikk, har han arbeidet med en rekke egne og andres ensembler i Europa over mange år.

Han er født i London, og da han begynte å interessere seg for improvisert musikk, ble han medlem av en trio med pianisten Howard Riley og trommeslageren Tony Oxley. Han var med i John Stevens ensembler på 60- og 70-tallet, inkl. Spontaneous Music Ensemble. Han har spilt med gitaristen Derek Bailey og trombonisten Paul Rutherford, saksofonisten Evan Parker og og trommeslageren Paul Lytton, og han har hatt sitt eget megaensemble gående over flere år. I tillegg har han gjort en rekke fantastiske duokonserter med sin bedre halvdel, fiolinisten Maya Homburger.

På «The Blue Shroud», som er innspilt live under Ad Libitum-festivalen i Warshawa i oktober i 2014, har han igjen et stort ensemble med musikere fra hele Europa.

Musikken denne gangen er en slags kombinasjon av tidligmusikk og frijazz. Vi får lengre partier hvor Maya Homburgers barokkfiolin og Savina Yannatous vokal leder an, sammen med Ben Dwyers gitar, mens de andre musikerne holder seg pent og pyntelig i bakgrunnen.

Hele platen går, mer eller mindre, i ett, som en lang suite, og hele tiden endres temperatur og landskap, så vi nesten føler at vi sitter på et tog på vei gjennom et ukjente landskap.

I det hele er dette blitt et usedvanlig vakkert verk, hvor Guy fletter de enkelte stemningene og musikerne inn i en helhet som nesten ingen andre er i stand til å gjøre.

Vi oppdager hele tiden nye ting på vår togtur. I noen partier strekker landskapet seg ut, og vi ser en vakker innsjø, som i «Song 3», før vi går inn i et heftig fjellandskap i «Bull/Mother And Child/Warrior».

Og slik fortsetter det gjennom de 11 sporene. De gjør H.I.F. Bibers «The carrying of the cross, Mystery Sonata IX», hvor gule kornåkre bølger ved siden av oss, og samme komponists «Aria fra «Crucifixtion, Mystery Sonata X (Song 7)», og alt er så vakkert, så vakkert.

Og når man avslutter med J.S. Bach «Agnus Dei» fra messe i b minor, med Guy og Homburger i hovedrollen sammen med Michael Niesmans altsaksofon før resten av det store ensemblet kommer smygende, så er vi mer enn fornøyd og kan vi takke for en vakker, spennende og utrolig interessant togtur gjennom ukjent landskap.

Dette verket bør en eller annen festival i Norden få på plass – umiddelbart!

Jan Granlie

Barry Guy (b), Savina Yannatou (v), Ben Dwyer (g), Agustí Fernández (p), Maya Homburger (vio), Fanny Paccoud (viola), Percy Pursglove (tp), Torben Snekkestad (ss, reedtp), Michael Niesmann (as, obo), Per Texas Johansson (ts, cl), Julius Gabriel (bs), Michel Goddard (tuba, serpent), Luca Niggli (dr, perc), Ramón Lopez (dr, perc)

Skriv et svar