Norwegian visionary Hardanger fiddle player Benedicte Maurseth dedicates her new concept album Mirra to the beautiful wild reindeer, inspired by her childhood in Norway’s remote northern mountains and vast plateaus, Eidfjord in the Hardangervidda plateau. «Mirra» is an old, forgotten dialect word from Hardanger, describing when reindeer run together in a circling pattern, both to keep warm and to ward off predators. The word was also used to describe a time when reindeer «teemed» in large numbers.

Mirra continues ’s work that began with the concept album Harr (Hubro, 2022), where she blended the distinctive sound of the Hardanger fiddle with concrete sounds from wildlife. The eight pieces follow the various rituals of the wild reindeer throughout the year, capturing their distinct sounds and behaviors while being in constant motion, and the way they adapt to the nature they live in harmony with.

«They live in herds, ll to survive in this seemingly desolate landscape filled with rocks, glaciers, snow, rivers, heather, and moraines. This is where they belong», Maurseth says. «They are remarkable, beautiful creatures—but also threatened. Mainly by humans, who slowly but surely reduce their space, year by year. Unless we’re careful, the wild reindeer of Hardangervidda may disappear forever». The album includes the voices of other endangered species that currently or historically coexisted with the reindeer on Hardangervidda: snowy owl, arctic fox, wolverine, Lapland bunting, whimbrel, curlew, golden plover, scaup, gyrfalcon, green-winged teal, common scoter, long-tailed duck, and marsh harrier.

Maurseth is accompanied by percussionist Håkon Stene, bassist Mats Eilertsen (who adds electronics; both he and Stene played on Harr), and keyboard player Morten Qvenild, who recorded the album at his Ugla Lyd Studio in Nesodden in 2024. The album offers a beautiful and moving listening experience, comprised of a cycle layered and nuanced, minimalist atmospheric soundscapes, which begins and ends with the grunts of the reinders. Maurseth conceptualized and composed haunting, repetitive, timeless, and folk-like themes, enriched cleverly by Stene, Eilertsen, and Qvenild, and at times flirts with vintage Krautrock. Mirra matches remarkably the thousands of years old sounds of the wild reindeer, the vintage, folky sound of the Hardanger fiddle, with Maurseth’s most touching musical vision.

Eyal Hareuveni

……….

På albumet Mirra inviterer den nyskapende folkemusikeren og hardingfelemusikeren Benedicte Maurseth oss nok en gang med til Hardangervidda – denne gangen med fokus på villreinen. Da Benedicte Maurseth ga ut albumet Hárr i 2022, ble hun hyllet for å ha skapt et mesterverk. Hennes blanding av den særegne lyden fra hardingfela og bruken av konkrete lyder fra dyrelivet ga oss et unikt lydlandskap. For Hárr mottok hun den Nordiske Musikkprisen, og albumet ble kåret til en av verdens ti beste folkemusikkutgivelser i britiske The Guardian.

Nå gir hun ut oppfølgeren Mirra, som i likhet med Hárr er dette et konseptalbum. Denne gangen er fokuset på villreinen, som hun kjenner fra sitt hjemområde Eidfjord i Hardanger. Verket følger elementer fra reinsdyrenes særegne lyder og årssyklus, som i «Kalven reiser seg», «Sommerbeiting» og «Jaktmarsj», samt deres oppførsel og mesterlige tilpasning til naturen de lever i harmoni med.

Mirra er et gammelt, glemt dialektord fra Hardanger, som beskriver når reinsdyr løper sammen i et sirklemønster – både for å holde varmen og for å avverge rovdyr. Ordet ble også brukt for å beskrive en tid da reinsdyr «vrimlet» i store mengder.

Og nok en gang har Maurseth laget et mesterverk av en plate. Hun er en av de norske folkemusikerne som utvider folkemusikkbegrepet, litt i samme landskap som Erlend Apneseth, og med hennes faste band, bestående av Håkon Stene på perkusjon, Mats Eilertsen på bass og elektronikk, og Morten Qvenild på keyboard, skaper hun et eget univers som er med på å ta den norske folkemusikken inn i et fremadrettet landskap. Albumet ble spilt inn av Morten Qvenild i Ugla Lyd Studio på Nesodden i 2024, og produsert av Benedicte Maurseth og Jørgen Træen.

I de senere årene er det flere som har beveget seg inn i dette «nye» folkemusikklandskapet, hvor elementer fra flere musikksjangere blandes og det oppstår en ny folkemusikksjanger, som fascinerer. Her er det moderne jazzelementer, elementer av minimalisme, krautrock og fri improvisert musikk, noe jeg er overbevist om at medmusikantene, hun har jobbet mye med de senere årene, og medprodusent Jørgen Træen har vært medvirkende til.

Og fra starten med tittelsporet «Mirra» til de avrunder med «Simleflokk under månen», er dette musikk som ligger oss som, fra tid til annen, reiser over Hardangervidda på veg enten østover mot Oslo eller fra Oslo mot skrivestua på Voss. Her er det lett å ty til de mange beskrivelsene av norsk musikk, hvor elementer av fjell, vidder, snø og et goldt fjellandskap. Men det er så uendelig mye mer. Her møter vi reinflokkene nærmest ansikt til ansikt. De kommer nær oss, vi kan høre pusten fra reinen gjennom musikken, og de fire musikerne opptrer som tett som en reinflokk i det de serverer av utsøkt, meditativ og nydelig musikk.

Benedicte Maurseth har et nært forhold til gitaristen Stein Urheim, og det er lett å sammenligne de to sitt musikerskap gjennom denne utgivelsen. For de har mye til felles.

I stedet for at vi skal få en hardingfelemusiker med et improviserende komp, er dette blitt en helhet av urnorske lyder som blander seg nydelig med naturelementene, fri improvisasjon og en kjærlighet til livet og naturen på Hardangervidda, og som hele vegen forteller en historie om atte er en del av den ville, norske naturen som ikke skal røres va kraftutbyggere eller andre som vil kommersialisere og tjene penger på den urørte naturen.

Maurseth har begått nok en perle av et album, som skaper drømmer og, til og med et ønske om å oppsøke landskapene som beskrives i musikken (og det skal mye til for at jeg skal få de tankene). Og med disse medmusikantene har Maurseth laget et album som bør fange alle som har en viss sans for norsk folkemusikk, improvisert musikk og den norske fjellnaturen.

Jan Granlie

Benedicte Maurseth (hardanger fiddle), Håkon Mørch Stene (vibraphone, glockenspiel, handbells, drums, percussion, 12-strings guitar, Koka’s rotary magnetic bow, electronics), Mats Eilertsen (double bass, electric bass, electronics), Morten Qvenild (piano, harmonium, harpsichord, autoharp,  marxofon, eynthesizer, electronics), reideer calves, cows and bulls, other animals at Hardangervidda