Bassisten, komponisten og læreren Bjørn Alterhaug har i mange år vært en bauta i det norske jazzlivet. Han er professor emeritus i musikk ved NYNU i Trondheim, og har vært en ledende musiker innen norsk jazz siden 1970-tallet, og var med på å etablere jazzlinja i Trondheim i 1979.
Han er født og oppvokst i Mo i Rana og knyttet sine første kontakter med et større jazzmiljø under militærtjenesten i Oslo i 1965–1966. I 1966 flyttet han til Trondheim for musikkstudier og har siden vært bosatt der. I Trondheim ble han raskt en travel musiker, som medlem av Asmund Bjørkens orkester (1966–1979), storbandarrangør for Bodega Band, kompmusiker for en rekke gjestesolister i Trondheim og ikke minst som leder av egne band. I Trondheim etablerte han sammen med blant andre John Pål Inderberg New Cool Quartet.
Alterhaug har spilt på over hundre utgivelser, og gitt ut over hundre verk. Han har spilt med en rekke betydningsfulle ensembler og prosjekter, heriblant folkemusikk-jazz-platen Østerdalsmusikk (1975) og dermed ensemblet Søyr, Bjørn Johansen / Egil Kapstad kvartett og Siri’s Svale Band. Han har også spilt med Lee Konitz, Warne Marsh, Chet Baker, John Pål Inderberg, Karin Krog, Joe Henderson oog Bobo Stenson, for å nevne noen.
Nå er han ute med, noe så sjeldent, som en utgivelse i eget navn. Siden 1979, er dette kun hans sjuende utgivelse i eget navn. Og med seg i kvartetten har han saksofonisten Erlend Vangen Kongtorp, pianisten Vigleik Storaas og trommeslageren Tom Olstad.
Vi får 1o komposisjoner, hvorav tre er laget av Alterhaug, alt innspilt i Øra Studio i Trondheim den 6. oktober 2025. Og de starter med Alterhaugs «Sogno Misterioso», og allerede fra start tenker jeg at det må være en fryd å ha med pianisten Vigleik Storaas i en slik, relativt «streit» kvartett. Men jeg har litt å utsette på pianolyden, som jeg synes ikke er «myk» nok. Noe som er uvanlig på opptak fra Øra Studio.
Deretter følger «Blame It On My Youth», som er en av glansnumrene, blant annet til den danske pianisten Carsten Dahl, og som er gjort på glimrende vis av en rekke store jazzmusikere, som for eksempel Chet Baker og Keith Jarrett. Dette er en klassiker i jazzens balladeverden, og versjonen vi får her ligger et godt stykke opp på favorittlista. Her synes jeg saksofonist Vangen Kongtorp avleverer en prikkfri solo, som legger seg fint inn i be bop-tradisjonen med en rekke fine bidrag og soloer. Her får vi også en fin solo fra kapellmesteren, med hans relativt karakteristiske «syngende» bass-tone.
Storaas har bidratt med låten «Stev», som er mye mer en be-bop-låt enn et tradisjonelt stev. Men Storaas skriver utmerkede temaer, og denne inngår i denne samlingen. Og vi får fint spill over hele linja. Spesielt legger jehg merke til det fine og klare saksofonspillet til Vangen Kongtorp, som jeg ikke tror jeg har hørt tidligere, før de er over i Bjørn Johansens «Friends», tittelsporet på den utmerkede utgivelsen til Kapstad /Johansen kvartett fra 1980. Her får vi den med en fin, og relativt lang, pianointro, før hele kvartetten legger seg fint inn i det jeg bhusker var Kapstad / Johansen-kvartettens beste side. En nydelig låt, som Bjørn Johansen hadde skrevet til pianisten Egil Kapstad, og hvor jeg føler at Kongtorps tenorsaksofon ikke ligger så veldig langt fra Johansens fra platen fra 1980, men litt «lysere» i valørene. Men en fin hyllest til Kapstad, som forlot denne verden den 13. juli 2017.
Og slik fortsetter de med «Egili», nok en hyllest til Kapstad, som var Norges Bill Evans, og en fremragende pianist. Komposisjonen skrev Alterhaug kun fire dager før Kapstad forlot oss, på grunn av kreft. Og Alterhaug har skrevet en nydelig ballade til Kapstad, hvor vi får nydelig tenorsaksofonspill, og perfekt kvartettspill, før vi får første versjon av Sonny Rollins’ «Oleo». Og da er vi inne i et litt annet landskap, hvor det går adskillig hurtigere for seg enn på de foregående. Storaas og Olstad innleder og legger forholdene godt til rette for Vangen Kongtorp, som ikke spiller like kraftfullt som Rollins gjorde det, men som leverer fine og kreative løsninger over Storaas sitt fine pianospill, som trekker låten i en mer moderne retning, før Alterhaug legger en fin «fire flate» gang i bassen, før temaet kommer som avslutning.
Så følger den fine balladestandarden «Easy Living», skrevet av Ralph Rainger til filmen av samme navn fra 1937, i en fin versjon som trekker tankene tilbake til Kapstad / Johansen-kvartetten og konsertene jeg var så heldig å få høre med dem i overgangen mellom 1970- og 80-årene, før vi får Alterhaugs «Drum Bird», skrevet i 1995 til trommemester Jon Christensen for trioen Alterhaug og Christensen hadde med den svenske pianisten Bobo Stenson. Dette er en komposisjon som passet perfekt for trioen, og som gjøres minst like fint i kvartettformat, ikke minst på grunn av det fine saksofonspillet, og Storaas ligger fint opp mot Stensons spill fra tidligere.
Så følger Horace Silvers «Peace», en låt som står fjellstøtt i dagens verdenssituasjon. Her får vi heftig saksofonspill i starten over Olstads overraskende «sprelske» trommespill, Og denne starten minner mye om Sonny Rollins sitt energiske spill, og er en versjon jeg er overbevist om at Silver ville likt, før Alterhaug kommer inn med sin «syngende» bass, hvor han tar låten ned i en fin solo og det kjente og vakre temaet, selv om jeg også her har litt problemer med lydkvaliteten. Men uansett lydkvalitet, soloen er utmerket, og runder av låten som leveres på en original måte.
Så avrunder de med versjon 2 av Sonny Rollins sin «Oleo», med utsøkt intro av Storaas, før vi får en fremragende tenorsaksofonsolo, som ligger tettere på Rollins her enn i versjon 1.
Dette er blitt en utmerket kvartettutgivelse med den musikk som ligger bassisten Bjørn Alterhaug nærmest. Kvalitetsbe-bop fra start til mål, selv om jeg har litt problemer med lyden på pianoet og, tidvis også bassen. Men når jeg klarer å se bort fra det, er dette en kvartett som det bør være plass til på de fleste norske jazzscener i tiden framover. For selv om tittelen Blame It On My Age tyder på at Alterhaug selv synes han begynner å bli «voksen», vil ikke det si at vi ikke vil se og høre ham på jazzscene framover.
Jan Granlie
Erlend Vangen Kongtorp (tenor saxophone), Vigleik Storaas (piano), Bjørn Alterhaug (double bass), Tom Olstad (drums)
