Kornettisten Bobby Bradfords ble født i Mississippi, hvor han ble født i 1934, og passerer snart de 92 år. I 1946 flyttet han og familien flyttet til Dallas, Texas, før han flyttet videre til Los Angeles, California, i 1953, hvor han igjen traff Ornette Coleman, som han tidligere kjente fra Texas. Han ble deretter med i Colemans ensemble, men ble innkalt til det amerikanske luftforsvaret og erstattet av Don Cherry i Ornettes band. Etter å ha spilt i militærorkester fra slutten av 1954 til slutten av 1958, ble han med i Colemans kvartett igjen fra 1961 til 1963, som sjelden spilte offentlig, men som gjorde plateinnspillinhger på Colemans Atlantic-kontrakt. Disse kassettene var blant de mange som ble ødelagt i den store Atlantic Vault-brannen.
Bradford innledet deretter et langvarig og relativt veldokumentert samarbeid med klarinettisten John Carter, et samarbeid som førte til økt eksponering på internasjonale festivaler. Etter Carters død i 1991 ledet Bradford sitt eget ensemble kjent som The Mo’tet.
I tillegg til Coleman har Bradford spilt med musikere som Eric Dolphy, Ingebrigt Håker-Flaten, Bob Stewart, Charlie Haden, George Lewis, James Newton, Frode Gjerstad, Vinny Golia, Paal Nilssen-Love og David Murray, som tidligere var student av ham på 1970-tallet.
Dette opptaket er gjort den 25. januar i år, på en huskonsert hjemme hos Harry Berstein og Caren Reghreblian i Berkley, California. Konserten var planlagt allerede ett år tidligere, men måtte utsettes da Bradfords hjem ble omfattet av en stør brann i Altadena.
Her hadde han samlet trioen med sin gamle venn, bassisten Mark Dresser, som her spiller fem-strengs bass, og Hafez Modirzadek, som trakterte b’kongofon (tenorsaksofon).
Vi får fem kollektive improvisasjoner, og de starter med en relativt lang «intro», og hvor de avslutter, naturlig nok, med en «Outro»., er dette et relativt «løst» møte, hvor de tre utfordrer hverandre på en spennende måte. Bradford er, riktignok, ikke like sprek i utbruddene som han var en gang, det skulle også bare mangle, og Dresser, som bare er «ungdom» på 73 år, føles nærmest som han er den som leder an, og Modirzadek, som kun er 62 år, ligger tett på Bradford i kommunikasjonen.
Og det er kommunikasjonen som gjør denne musikken fascinerende. Og her befinner alle tre seg på samme «nivå» og de «samtaler» fint gjennom de fem låtene, hvor det meste går relativt stille og fredelig for seg. Og innimellom kan det nesten høres ut som de går langt tilbake ii historien, for andresporet, «She Reflected», kan nesten høres ut som en improvisasjon over «St. James Informary Blues».
Jeg synes det err spennende å høre disse tre musikerne «leke» med bluesformen, uten at de skjærer altfor mye ut i den frie jazzen. Det er vel, kanskje, begrenset hvor mye man kan forlange av den relativt voksne kornettisten. Men i de sekvensene hvor Modirzadek får «løsrive» seg, er det tendenser til god frijazz. Men han tilpasser seg Bradford på en respektabel måte, og Dresser, som stødigheten selv, bak bassen, holder det hele sammen på en utmerket måte.
Jan Granlie
Bobby Bradford (cornet), Hafez Modirzadek (b’kongofon aka tenor saxophone), Mark Dresser (double bass)
