Vibrafonisten Bobby Naughton ble født i Boston 25. juni 1944. Han studerte piano fra han var syv år og frem til tenårene, og spilte i rockeband og loungeband. Etter å ha tjenestegjort i den amerikanske hæren spilte han orgel i et bluesband. Han studerte maleri på kunstskole, og begynte deretter å spille vibrafon på 1960-tallet, hvor han spilte med Sheila Jordan og Perry Robinson. I 1969 spilte han inn sin første plate i eget navn, og ga ut musikk på sitt eget plateselskap, Otic. I 1972 spilte han i Jazz Composers Orchestra, og et år senere jobbet han med Wadada Leo Smith, et samarbeid som varte inn på 1980-tallet.
I 1976 var han med på å grunnlegge den ideelle organisasjonen Creative Musicians’ Improvisers Forum, som støttet musikere og presenterte konserter inntil den ble oppløst seks år senere, og i 1978 og 1982 turnerte han i Europa med Anthony Braxton i Creative Music Orchestra. På 1980-tallet flyttet til til Providence, i jakten på en stabil inntekt og helseforsikring, og begynte å jobbe som låsesmed. Han spilte inn plate igjen i 2008, med trommeslager Laurence Cook og bassist Joe Fonda, noe som førte til albumet Pawtucket.
I 1985 spilte han og trioen hans flere ganger på Charlie’s Tap, en nabolagsbar som ble til en jazzklubb i Cambridge, Massachusetts. Han gjorde opptak med bandet hver gang, og de 12 låtene vi får på denne utgivelsen ble innspilt i klubben på dagtid, den 25. september og den 10. oktober. I trioen spilte han sammen med bassisten Joe Fonda og trommeslageren Randy Keys, og alle komposisjonene er gjort av Nauhton, med unntak av «Vashkar» av Carla Bley og «Composition 231» av Antony Braxton.
Fra åpningen «Bounce» hører vi at dette ikke er et perfekt opptak rent lydmessig. Vibrafon og bass kommer godt fram, men trommelyden tyder på at dette ikke er tatt opp med det beste lydutstyret som var å oppdrive på den tiden. I tillegg er det en del prat i bakgrunnen, som tyder på at opptaksutstyret ikke her perfekt plassert.
Men det er ikke det viktigste for utgivelsen. Vi får utmerket vibrafonspill fra Naughton. Mange setter spillet til Gary Burton som en slags rettesnor for god jazz fremført på vibrafon. Men Naughton er en relativt annerledes vibrafonist. Han legger ut noen relativt komplekse og lenge «strekk», hvor det særlig fungerer fint sammen med Fondas bass-spill.
Musikken er variert i temperatur, kapellmesteren lager fint komposisjoner, og det er særlig i balladene jeg synes dette fungerer best. I de låtene som er gjort i oktober, er både trommelyden og vibrafonen litt for skarp for mine ører, men det venner jeg meg raskt til. Bare så synd at Carla Bleys «Vashkar» er den første som dette skjer på. Men versjonen av Braxtons «Composition 231» er fin. Låtene av Bley og Braxton skiller seg litt ut fra resten, men ikke mer enn at man kan høre at Naughton har stor kjennskap til musikken de to skapte. Og av de 12 låtene, er nok Braxtons bidrag den mest avanserte. Men de tre takler også den på en god måte.
Jeg kjente ikke til Naughton før jeg satte på denne platen første gang. Og siden han forlot denne verden den 3. desember 2022, blir det nokm å gå i arkivene for å finne plater med den gode vibrafonisten. For han er et navn man skal sjekke ut. Hans spill er moderne og med de relativt lange linjene og ideene han trekker fram, sammen med de to dyktige og kreative medmusikantene, er dette blitt en fin utgivelse, hvor jeg bare har noe å utsette på lyden, som kunne vært adskillig bedre.
Jan Granlie
Bobby Naughton (vibraphone), Joe Fonda (double bass), Randy Kaye (drums)
