Brandon Seabrook kommer fra New York, og er en ytterst spennende gitarist og banjoist. Musikken hans blander et bredt spekter av tradisjoner: punk, jazz, pop og metal. Han er en fast del av New Yorks avantgarde-scene, og har blitt beskrevet som en musiker hvis band kombinerer «seriøse grep med manisk intensitet og en venstreorientert komposisjonsvisjon», og en «resident kaosarkitekt» som utforsker alt fra jazz-fusion til brutal prog og heavy rock.
Han har utgitt elleve album som leder og samarbeidet med musikere fra Anthony Braxton og Cécile McLorin Salvant til David Byrne og Mike Watt. Med egne band har han spilt på festivaler som Big Ears, Jazz Em Agosto, Centro D’arte, Jazz Is Dead, Moers Festival, Angel City Jazz Festival, og i 2026 kommer to nye album med originalt materiale. Den første, Hellbent Daydream, med Elias Stemeseder på piano og synthesizer, bassisten Henry Fraser og fiolinisten Erica Dicker. Den andre som vi venter på er Unity Modern, en dobbeltgitarkvartett med Bill Frisell, Marcus Gilmore og Rashaan Carter, som skal slippes i oktober.
Hans forrige utgivelse, soloplaten Object Of Unknown Function (2024), og utgivelsen brutalovechamp (2023), begge på pianisten Kris Davis sitt plateselskap Pyroclastic Records, fikk gode anmeldelser her på salt peanuts*, og den nye følger disse ti på en utmerket måte.
Alle de sju komposisjonene er gjort av Seabrook, og innspillingen er gjort i The Bunker Studio i Brooklyn, bydelen hvor mye av den mest spennende jazzen fra USA kommer nå om dagen.
De starter med «Home Dropping is the Lowest Form og Conversation (Waltz)», en relativt original vals, som føles realtivt komplekt ut for usikerne, med mange takt- og stemningsskifter, som musikerne takler på en fremragende måte. For meg høres låten nesten ut som et soundtrack til til tegnefilm, som hele vegen gjennom de drøyt fem minuttene er interessant og som, innimellom, kan ligne på noe for eksempel John Zorn kunne gjort med sitt superband, Naked City, uten snev av punk.
I «Bespattered Bygones» med banjo og fiolin i front i starten, kan høres ut som om de tar utgangspunkt i en amerikansk folkemelodi, som de utvikler og «leker» med, slik at den blir en morsom og spennende, moderne låt som svinger upåklagelig med synthesizer som blander seg inn i det folkemusikk-lignende, før vi får tittelsporet, «Hellbent Daydream», en litt mer «kronglete» komposisjon, som kunne vært gjort av Bill Frisell. Litt psykedelisk og «svevende», og mer som en slags «mellomstasjon».
«I’m a Nightmare and You Know It» er en litt snodig blanding av mange ideer som sauses sammen i en spennende collage, og hvor Zorn igjen dukker opp i bakgrunnen, med musikerne i Naked City. Kompleks i alle sine takt- og stemningsskifter, og en låt man skal følge nøye med på, for her skjer det ting hele tiden, hvor et tema «lekes» med og angripes fra alle kanter.
I «Existential Banger Infinite Ceiling» tas det hele ned til en relativt dyster åpning, før fiolinen smyger seg inn i en samtidsmusikalsk sekvens, og jeg synes det skjer litt for lite til at jeg helt lar meg fascinere. Men det er fint spilt, selv om jeg kunne tenkt meg mer «action». Hele låten er nesten som en «dødsmesse i valsetakt», men med mange spennende innspill og variasjoner som gjør at man hele tiden må spisse ørene.
«The Arkansas Tattler» er en morsom sak, vor Seabrook åpner med banjo før Dickers fiolin henger seg på, og vi får en «sprelsk» og moderne utgave av amerikansk folkemusikk i frisk dansetakt hvor de, hele vegen, spinner rundt et relativt enkelt tema. I B-delen får vi en helt annerledes, tørr og nesten Charlie Hadensk bass-solo, før de andre kommer smygende inn og det hele bygger seg opp igjen.
Så avrunder de med «Autopsied Cloudburst», en gitarbasert sak, som er drømmende i uttrykket, men hvor de forskjellige gitarene som legges på hverandre over bassen, legger et relativt avansert lydbilde over, som igjen får meg til å tenke på Zorn.
Brandon Seabrook har laget en relativt intrikat utgivelse, hvor man, som lytter, hele tiden må sitte ytterst på stolen og følge med i alle detaljene de fire utmerkede musikerne holder på med. Musikken er utrolig kreativ og spennende, men innimellom faller jeg, dessverre, litt ut. Men det har mye mer med min hodekapasitet å gjøre enn det de fire fremfører av spennende musikk.
Jan Granlie
Brandon Seabrook (guitars, banjo), Henry Fraser (bass), Erica Dicker (violin), Elias Stemeseder (piano, synthesizers)
