Jeg må innrømme at jeg ikke kjenner altfor godt til duoen Brødrene Løvemat fra Trondheim. Duoen består av Erlend Smalås og Trond Wiger, og skal man stole på Lpens vedlagt presseskriv, så er dette en relativt frittgående duo som lager musikk der det passer seg, og som bruker omgivelsene i Trondheim som studio. Det er Smalås som har laget musikken, mens Wiger har stått for tekstene. Alt annet er lyder som er kommet til i innspillingsprosessen. Musikken er, i hovedsak, tatt opp i sofaen eller på badet hjemme hos Smalås, og tekstene er skrevet av Wiger, i NOPAs leiligheter i Berlin og Vence (sikkert også med noen hyppige besøk på Henrys Bar i byen).
Erlend Smalås er bassist, tubaist og skuespiller. Siden 2002 har han vært fast medlem av countryrockbandet Bigton Gulch Town Orchestra, hvor han har i tillegg til el.bass, kontrabass og tuba har bidratt som vokalist og trekkspiller. I tillegg har han spilt med musikere som Ola Kvernberg, Siri Gjære, Andreas Aase, Kirsti Huke og Lisa Dillan, og han har vært brukt som komponist på Trøndelag teater.
Trond Wiger er rapper og tekstforfatter, og har flere plateutgivelser på samvittigheten. Og i Brødrene Løvemat, for vi de to, relativt nedstrippa og nært.
Som de sier i presseskrivet: «Vi har trasket gatelangs i Trondheim med kontrabass og opptaksutstyr. Blant annet har vi besøkt Tordenskioldsparken, Nyhavna, Ulstadløkkveien, Rosendal, Gåsaparken, Cicignons plass, Samfundet, Dora, garasjen, studio og undergangen. Her har sangene våre møtt folk, dyr, rom, vær og by».
Dette er en litt merkelig utgivelse hvor relativt skranglete jazzbass går i kompaniskap med en norsk variant av rap og tekstresitasjon. Åpningssporet «Godt jobba» er en morsom innledning til et sett med musikk som skiller seg fra det meste av hva som til daglig surrer og går på platespilleren i skrivestua.
Jeg får en følelse av å lytte til en slags nedstrippa utgave av Tom Waits på norsk, kun med vokal og kontrabass, og som lanspillprosjekt kan det kanskje virke litt ensformig, slik at jeg helst ville foretrukket de to på en litt lurvete scene, i stedet for i mer sterile omgivelser på vinyl i skrivestua.
Men det som fremføres er fascinerende. Bass-spillet er akkurat passe «lurvete», men spennende, og vokalen, enten det resiteres eller rappes, er tøft. Vi får tekster på nynorsk og nord-norsk pluss litt trønder, og jeg må innrømme at jeg liker det de serverer.
Kanskje kan man mene at det kommer altfor mange «perfekte» utgivelser, også innenfor jazzen. Men Brødrene Løvemat bekrefter at det ikke skal altfor mye til for å lage en utgivelse med helt ok lyd, og kun ved bruk av fint bass-spill, sjarmerende vokal, gatelyder, hundeglam og flystøy, for å lage en mer enn holdbar plateutgivelse.
Morsomt, nedstrippa og grådig spennende!
Jan Granlie
Erlend Smalås (double bass, various), Trond Wiger (vocals, various)
