Ah, Les Vaches! er det 12. albumet fra Bushman’s Revenge. Tittelen betyr «Åh, kyrne!», som visstnok var de siste ordene til den store komponisten og bandets helt, Erik Satie. Trioen ble startet i 2003 og lagde sin første plate for 20 år siden. Så ja, det har gått et øyeblikk! Så hva er nytt? Vel, de har et nytt medlem, bassisten Tor Egil Kreken, og den nye versjonen av trioen debuuterte med fynd og klem på en uforglemmelig konsert på Voss jazzklubb.
«Vi tre entret de nye Amper Tone-studioene i Oslo i august 2025, sammen med lydtekniker Bård Ingebrigtsen. Vi spilte bare litt musikk og hadde det morsomt. Og så var vi heldige nok til å ha med Johan Lindström, som la på litt pedal steel på noen av låtene senere.
Det er alltid en begivenhet når «buskmennene» er ute for å få revansj. Og denne utflukten er intet unntak. Alle komposisjonene, med unntak av «Purple Rain», av Price, er gjort av gitarist Even Helte Hermansen, som sammen med trommeslager og perkusjonist Gard Nilssen, er selve navet for dette lokomotivet av en trio. Og fra de starter med «Unholy Ghost» og til de avrunder med «I Am A Ghost Now», føler jeg de tre har funnet en større ro i spillet enn de har vist tidligere, men hvor energien fremdeles er sterkt til stede, og det hele er en sann fryd.
Utgivelsen er preget av Helte Hermansens utsøkte gitarspill og komposisjoner. Og åpningen er et mesterstykke i «syrerock», mens andresporet «Velkommen til Gards» er lystigere, men samtidig med det relativt heavy lydbildet. For lydbildet er gjennomgående veldig annerledes enn på de «vanlige» jazzplatene man lytter til. Andresporet «humper og går» i en takt som ligger litt fra heavyrocken, men allikevel er gitarspillet tett på at «headbangerne» får sitt.
Og slik fortsetter det med et lydbilde som får oss til å huske tidligere storheter innenfor rocken, samtidig som låtene, mer enn gjerne kan regnes inn under jazzbegrepet. Men det heavy uttrykket endrer seg etter hver. I «And Guillit Was His Name-O», er en fin og relativt «lett» jazzlåt, hvor Helte Hermansen har skrudd av «heavy-pedalen» og fremfører en fantastisk jazzlåt hvor både bass og trommer holder rockebeatet oppe. For undertegnede blir nok denne låten favoritten på platen, før vi får «Rådyrparet», hvor de går i ballade-modus, og fremfører en nydelig sak, litt i Terje Rypdal-landskapet med flere Daniel Landois og Ry Cooder i baklomma. Her bidrar også Johan Lindström med nydelig lap steel-spill, som kompletterer Hegle Hermansens fine gotarspill.
Så er det over i coverversjonen av «Purple Rain». Og skal man velge en «hitlåt» å covre, så er denne perfekt for buskmennene. Men å kalle det en cover er en sannhet med mange modifikasjoner. De tre gjør kanskje den mest kjente Price-låten til sin egen, spesielt med gitarspillet, og jeg er overbevist om at Prince hadde elsket denne versjonen, hvor temaet egentig ikke kommer før et godt stykke ut i låten, etter at Helte Hermansen har «lekt» seg rundt temaet lenge.
I «One Small Misstep For Man, One Giant Mistake For Mankind» beveger de seg litt tilbake inn i syrerocken, men med en «klarere» gitar i fronten, som bare er så deilig å lytte til, for gitarspillet her en fremragende, med lap topen som fin assistanse, før vi får «Bram», som garantert er blitt en publikumsfavoritt på slipp-konsertene de akkurat har gjennomført. Lekent og fint gitarspill over et deilig komp, hvor Kreken og Nilssen pusher gitar(ene) framover på en litt tung, men utmerket måte.
Jeg vet ikke hvem «Barbara» er, men det må være ei dame som har satt spor etter seg hos komponist Helte Hermansen. Dette er en nydelig ballade som kunne gått rett inn på Terje Rypdals plate Chasers. Deilig! Før vi får «Pauseakvariet» – en gammel kjenning fra pausene i NRK Fjernsynet den gang de sendte «grusbane-TV», og pusefiskene var et velkjent innslag mens man ventet på 10 000 meteren i skøyte-VM eller i pausen i en fotball-kamp hvor for eksempel Odd lå under 2-0 eller noe. Men dette var nesten før disse musikerne var påtenkt, men den eldre generasjon har vel fortalt dem historien. Og hadde musikken som kom sammen med pausefiskene vært såpass spennende som denne korte, «twang»-saken, så hadde man nok håpet på mer pause.
Så avslutter de med den deilige «I Am A Ghost Now», i typisk Bushman-stemning, en neddempet ballade med finurlig og nydelig gitarspill over et fint komp.
Dette er blitt nok en utmerket utgivelse fra buskmennene. Og om de noen gang har hatt behov for å ta revansje for noe som helst, så gjør de det her. Den nye versjonen av trioen er utmerket. Kreken har kommet inn som et friskt pust. Nilssen spiller like solid og fint som alltid, Lindström legger fine pålegg med pedal steel-gitaren, og Helte Hermansen blir bare bedre og bedre for hver gang jeg hører ham. En deilig plate som tar oss fra syrerocken til de vakreste gitarballadene i løpet av 45 minutter. Men jeg synes den stopper fryktelig brått! Omtrent som lydmannen Bård Ingebrigtsen slå av strømmen og ville hjem.
Jan Granlie
Even Helte Hermansen (alto guitar, baritone guitar), Tor Rgil Kreken (bass), Gard Nilssen (drums, percussion), Johan Lindström (pedal steel)
