Chaosmose er et musikalsk prosjekt skapt av barytonsaksofonisten Ivan Pilat, inspirert av de filosofiske visjonene til den franske psykoanalytikeren, filosofen og semiotikeren Félix Guattari, som også grunnla både skizoanalysen og økosofien (og ikke spør meg hva det betyr!). Ideen til prosjektet var å finne et rom for lydlig og konseptuell eksperimentering, og har gått gjennom ulike faser og besetninger, og har til slutt utviklet seg til sitt nåværende trioformat, med trombonisten og vokalisten Tony Costantini og trommeslageren og perkusjonisten Riccardo Zorzi.
Leser man pressemeldingen om prosjektet, så finner man at «Chaosmoses lyd utvikler seg gjennom en indirekte og uforutsigbar musikalsk praksis, der lydsyntaks regenereres fra øyeblikk til øyeblikk. Ensemblet avviser enhver form for hul estetikk eller selvtilfreds hermetisme, og omfavner en uttrykksfull gest som er autentisk og nødvendig, forankret i eksistensiell og politisk hastverk. Musikk blir her en mutant logogenese: en skapelse som bryter former for å generere nye muligheter for lytting og tenkning. Chaosmoses stilistiske identitet er basert på en personlig kombinasjon av språk. Komponert musikk, fri improvisasjon, grafiske partiturer og dirigering blandes inn i en kontinuerlig flyt, og balanserer mellom strukturell stringens og anarkisk impuls. Det er en kort, pulserende krysning gjennom et tett, pulserende sonisk hav i konstant forvandling». Det vi andre omtaler som ren og utilslørt frijazz.
Utgivelsen inneholder sju spor, hvor to er komponert/tilrettelagt av Zorzi, tre av Pilat og to av Costantini, og alt er innspilt i Zvuk Rec Stidio i Noale, ikke langt fra Venezia, den 15. mars 2025.
Å få en bandsammensetning med trombone, barytonsaksofon og trommer, er en relativt original sammensetning. Men sammenhengen fungerer fint på disse sju sporene. Trombone og barytonsaksofon fungerer fint sammen, og med en relativt leken trommeslager i tillegg blir dette en fin opplevelse.
Når jeg nevner frijazz, så er det kanskje ikke det rette begrepet. For de fleste forbinder gjerne frijazz med relativt heftig improvisasjon og energi på eksplosjonsgrensen. Her starter det ytterst vakkert i låten «Insomnia», og den relativt neddempede stemningen fortsetter i «Wandering In The Cage», hvor trombonen til Tony Costantini får utmerke seg. Han er en utmerket trombonist, med en fin tone i hornet, og her får han etter hevrt selskap av barytonsaksofonens mer kontrasterende spill, og de to skaper en fin og litt rå stemning. Her befinner de seg mer i frijazzens spennende landskap, med trommene som en slags «kommentator» og han er den som sørger for at det hele henger sammen. Litt som å høre Paal Nilssen-Love, uten å ta over det hele. Alle tre «samtaler» på en spennende måte, og på et nivå som ligger milevis over det vi her i Norge får fra politikerne i Fremskrittspartiet (for et misvisende navn!) om dagen.
Så er det over i den korte «Takt», med trombone, trommer og litt «småpludring» i det vokale, før vi får «Pseudomenos», hvor det vokale, i starten, blir mer undrende og overraskende. Derfra glir de over i en relativt rolig og frittgående sak hvor også kommunikasjonen er det viktige. Barytonsaksofon og trombone «samtaler» på en fin måte, nesten som et ektepar etter en heftig krangel, hvor begge angrer. Fint spill fra både trombone og barytonsaksofon, med trommene som en slags «megler».
«Andando Verso», starter nesten som en marsj i trommene, før vi får et fint temaspill fra blåserne, før trommeslageren legger seg over på et slags swing-spill som de andre legger seg tett på og vi får, kanskje, utgivelsens fineste låt. Stødig og fint trommespill blir liggende som en slags utfordring for trombone og barytonsaksofon, og vi får en låt som svinger kraftig.
«Direzione Ipotetiche» fortsetter i den svingende med et drivende, tøft trommespill som de andre bare må finne ut av og legge seg på. Men dette er musikere som tar en utfordring, og leverer utmerket improvisasjon. Låten utvikler seg til en heftig improvisasjon, hvor blåserne jobber frenetisk for å følge trommespillet. Og vi får en drivende tøff barytonsaksofonsolo fra komponist Pilat, før de to blåserne finner hverandre igjen og Costantini tar det ned i en fin solo over det lekne trommespillet. De to blåserne veksler på å ta føringen som to marathon-løpere som ligger i front langt foran resten av feltet, før de kommer inn i samme «takt», og det går inn i en utmerket og svingende sekvens som er akkurat det rette for avslutningen på «løpet». Men hvem som vant, får vi aldri vite. Ikke er det så farlig heller.
Så avslutter de med «Angina Pectoris», et problem man ikke skal «kødde» med. Men her går de ut som om alle tre er i ferd med å rammes av sykdommen, før de tar det ned (og hjelpen kommer). De «klager» litt vokalt, før det hele ender i et brak.
Dette er en plate med tre musikere jeg ikke kjenner altfor godt fra før. Men det de leverer på minima moralia (direkte oversatt til minimumsmoral), tyder overhodet ikke på noen so helst problemer med moralen. Det er tre musikere som kommuniserer og musiserer på en utmerket og spennende måte, og som jeg håper jeg en gang kan oppleve på konsert ett eller annet sted, for eksempel på Jazz and Wine of Peace-festivalen i Comons, ikke langt fra innspillingsstedet.
Jan Granlie
Ivan Pilat (baritone saxophone, vocals), Tony Constantini (trombone, vocals), Riccardo Zorzi (drums, percussion)
