Den 17. og 18. februar 1988 ble platen Blåmann! Blåmann! innspilt i Studio Sysmo i Paris. I studio var poeten Jan Erik Vold, som hadde hatt Chet Baker som en favoritt i mange år, og hadde en periode syslet med ideen om å gjøre noe sammen med den amerikanske trompeteren. Sammen med han var journalisten Randi Hultin til stede. Hun kjente «alle» de amerikanske musikerne, og produsenten Jon Larsen mente det var en god idé å ha med Hultin til Paris. I tillegg var de norske musikerne Egil Kapstad på piano, Terje Venaas på bass og den belgiske gitaristen Philip Catherine på plass. Drømmen til Vold skulle oppfylles. Chet Bakers sobre og følsomme trompet skulle møte sin gamle venn, Philip Catherine og de norske musikerne pluss Volds poesi og stemme, for å spille inn platen, som ble en legendarisk innspilling for, i hovedsak, det norske markedet. Senere kom en engelskspråklig versjon, der diktene er oversatt til engelsk og fremføres av Jan Erik Vold.

Lenge trodde man at dette var Chet Bakers siste plateinnspilling, men etter innspillingene i Paris, kom det ytterligere to utgivelser med Baker – Chet Meets Space Jazz Trios Little Girl Blue, og Chet Baker / Enrico Pieranunzi The Heart the  Ballad.

Opptakene med Baker, Catherine og de to, norske musikerne har ligger på «lager» siden den gang. Men nå har Jon Larsen tørket støv av tapene, og å erl en ny versjon av opptakene utgitt.

Chet Baker døde den 13. mai året etter, etter at han skal ha falt ut av et hotellvindu i Amsterdam.

Larsen forteller at bandet og Vold ble tatt opp hver for seg, eller i to forskjellige rom. Det betyr at man nå fikk mulighet til å utgi musikken fra innspillingene uten Volds teksttolkninger. Og det er det vi får servert på Late Night Jazz. Vi får de samme låtene som på originalplaten med alternative opptak av tre låter, «Body and Soul», «If You Could See Me Now» og «Makin’ Whoopee». De fleste låtene er velkjente standarder, men vi får også Kapstads komposisjoner «The Ballad Of Buttersmile» og «Children’s Waltz». Og selvfølgelig er den norske folkevisen «Blåmann! Blåmann!» med.

Og de starter med Huagy Carmichaels «Skylark», og når de avrunder med Walter Donnaldson og Gus Jahns «Makin’ Whoopee» som alternativt take, blir vi sittende å tenke på hvor godt egentlig Baker spilte på dette opptaket i Paris. Kanskje hadde det noe med studioet å gjøre, eller at stemningen mellom Baker, Catherine og det norske «holdet» var spesielt god. For jeg har hørt flere innspillinger med Baker fra hans siste leveår, og ingen når opp til kvaliteten på spillet hans disse to dagene. Og selv om vi av og til savner Volds diktopplesninger, klarer jeg meg helt bra kun med det instrumentale. Men i «Blåmann! Blåmann!» er det klart at vi savner Volds diktopplesning. Men med Egil Kapstads fine akkordlegginger og soloer, Venaas sitt gjennomgående og stødige bass-spill og Catherines små og fine bidrag, sammen med Bakers utrolig «smoothe» trompetspill, pluss hans vokal på «How High The Moon», blir dette en vakker innspilling, som har tålt tidens tann, og som (kanskje) vil gjenopplive den fine originalen med Vold.

Jan Granlie

Chet Baker (trumpet), Egil Kapstad (piano), Philip Catherine (guitar), Terje Venaas (bass)