Den relativt unge, sveitsiske trommeslageren Clemens Kuratle kommer fra Bern, og begynte å spille trommer allerede i seks-årsalderen. Han etablerte seg som en av de mest etterspurte unge trommeslagerne i Sveits, og hans særpregede trommespill har blant annet ført til nominasjon til den prestisjetunge ZKB-Jazzpreis, i 2019.
I løpet av sin mangeårige kunstneriske virksomhet som trommeslager i ulike sammenhenger har han utviklet et individuelt språk som komponist og trommeslager. Han regnes som en av de mest originale trommeslagerne i den yngre generasjonen, og en av hans hovedprosjekter har vært arbeidet med det britisk/sveitsiske samarbeidet i bandet Ydivide. Kvintetten består av tre musikere fra den unge britiske jazzscenen med altsaksofonisten Dee Byrne, gitaristen Chris Guilfoyle, og Elliot Galvin på piano, og den sveitsiske bassisten Lukas Traxler. Ydivide har utviklet sitt eget musikalske språk gjennom årene. Og komposisjonene til Kuratle reflekterer politiske og sosiale spørsmål, som er viktige i den urolige verden vi lever i i dag.
Deres debutalbum, Lumumba, kom på Intakt Records i 2022, og var en utgivelse jeg ikke helt klarte å få helt tak i, da jeg anmeldte den her på salt peanuts*. Men jeg gir dem mer enn gjerne en ny sjanse, for det er ytterst sjelden at platene som kommer ut på det sveitsiske selskapet ikke faller i smak hos denne anmelderen.
Innspillingen er gjort på den lille, fine klubben Loft i Köln den 20. og 21. januar 2024, og alle de sju komposisjonene er gjort av Kuratle.
Det er ikke ofte at en plate med en kvintett, og som er ledet av en trommeslager, som også har skrevet alle komposisjonene, ikke blir veldig trommedominert. Men her synes jeg Kuratle har lagt seg fint bak i kompet, og i stedet for å fremheve seg selv, pusher han heller de andre musikerne framover.
Det er ingen tvil om at dette er et utmerket band. De tre engelskmennene kjenner vi litt fra utgivelser i hjemlandet, og særlig pianisten Galvin. Og det blir egentlig de tre som ligger i front. Altsaksofonspillet til Byrne er helt ok, men jeg kunne veldig godt tenkt meg mer energi i spillet hans, selv om han innimellom «kliner til» på en fin måte, mens gitarspillet til Guilfoyle ligger tett i nærheten av hva vi har hørt fra landsmannen Rob Luft de senere årene. Og Galvin er stødigheten selv på pianoet. Han er en utmerket komp-pianist, men som solist synes jeg han blir mer konvensjonell. Den man kanskje legger best merke til er bassisten Lukas Traxel, som spiller med solid overblikk og med en litt tung, tørr og fin tone, omtrent akkurat slik jeg mener en kontrabass skal låte.
Og bak ligger Kuratle og styrer «skuta» med total kontroll. Han skriver helt ok komposisjoner. De varierer fint i temperatur og stemning, og best liker jeg det når de slipper seg litt løs og «lar det stå til». Og femtesporet, «For E.S.», som jeg mistenker er tilegnet salige Esbjörn Svensson, er en perle!
Jan Granlie
Dee Byrne (alto saxophone), Chris Guilfoyle (guitar), Elliot Galvin (piano), Lukas Traxler (double bass), Clemens Kuratle (drums)
