
C’mon Tigre er et internasjonalt kollektiv av musikere og billedkunstnere som startet i Italia i 2013. Bandets navn kommer fra et ordspill, som stammer fra det franske c’est mon tigre (det er min tiger) og engelskmennenes come on tiger, ved å bruke et engelsk verb og et italiensk ord. De er kjent for å flette sammen lyd og visuelle uttrykk til multisensoriske opplevelser, og, ifølge ryktene, så er alltid konsertene deres en opplevelse.
Man sier om konsertene deres at det er noe a la et kollektivt rituale som bryter ned barrierene mellom scene og publikum, og mellom det virkelige og det digitale. I presseskrivet (og i omtalen av deres første konserter med musikken fra den nye utgivelsen) sies det: «Lumina er arkitektur for sansene. Publikum er utstyrt med trådløse hodetelefoner og omsluttes av romlig lyd i 360 grader, mens lys og lasere forvandler rommet til en levende, pulserende visuell organisme. I sentrum står et hybridensemble bestående av fem musikere og en robot-perkusjonist som spiller på instrumenter fra ulike kulturer. Publikum beveger seg fritt, som i en rituell rave som utforsker kroppen, ritualet og persepsjonen»
Men hvordan vil dette fungere på en vanlig CD (eller på de to LPene den kommer som)? Vi har tidligere anmeldt utgivelsen Ten – C’mon Tigre 10th Anniversary Edition som markerte kollektivets 10-årsjubileum – en utgivelse som også var en dobbeltutgivelse, hvor den første platen fikk utmerket omtale på salt peanuts*, mens den andre hørtes noe uinspirert ut.
På den nye utgivelsen får vi 13 låter, hvor alt er innspilt i Bologna og New York, og jeg har en mistanke om at mottagelsen i Italia og USA har vært relativt forskjellig. Og fra start, i «Enter» er dette musikk med manipulert «vokal», som låter slik at man nesten må bort og sjekke stereoanlegget. Men siden heftig bass og drivende trommer er der de skal, så godtar vi det. Det er mer som om vokalen er et rytmisk element i det hele, og selv om det låter litt «merkelig» så godtar jeg det. Og herfra og ut er dette et show like mye som en konsert eller et studioprodukt. Det rytmiske er et hovedelement, og kan nok oppfattes som noe «fjernt» for som er vant til å lytte til «streitere» jazz.
Jeg synes C’mon Tigre har laget en gjennomført og helhetlig utgivelse, hvor det kollektive er det viktige, og de lange soloene uteblir i stor grad. Og som ren klubbmusikk i sene nattetimer da den frittgående dansefoten er hentet frem, tror jeg dette er en stor suksess. Men jeg, personlig, har litt problem med å fordype meg altfor mye i de skarpe trommelydene, noe av det rytmiske og de mange mer eller mindre eksperimentelle ytringene de kommer med. Men morsomt er det. Og jeg vil hevde at platen utvikler seg til det bedre ved hver gjennomlytting.
Innimellom tar de oss med til en livlig basar i Midt-Østen eller Nord-Afrika med oud-lyder og «full fest» i trommer og bass, og det er i disse sekvensene synes jeg dette låter fint. Og det vokale i disse «danselåtene» er fremragende. En trivelig utgivelse som vil få oss gamlingene opp av stolene og ut på dansegulvet!
Jan Granlie























