Triodebuten til pianisten og komponisten, Craig Taborn, med cellisten Tomeka Reid og trommeslageren Ches Smith er det mange som har gledet seg til.
Taborn er en av de mest aktive og populære pianistene i dagens jazzlandskap. Han er en utmerket utøver, mest på det akustiske pianoet, men han har også vært å høre innenfor det mer elektroniske. Han har spilt med «alle», fra «starten» med saksofonisten James Carter, Roscoe Mitchell, Tim Berne, Steve Coleman, Dave Douglas, Marty Erlich, Evan Parker, Wadada Leo Smith, Lotte Anker, Mat Maneri, William Parker, Tomasz Stanko, pianoduoer med Vijay Iyer, Paul Motian, Dave Holland, Ikue Mori, Kris Davis, Mette Rasmussen, Nels Cline og Joëlle Léandre, for å nevne noen få.
Cellisten Tomeka Reid hørte jeg første gang sammen med Art Enesemble of Chicago, for noen år siden, og hun har vært å høre i flere egne prosjekter pluss i samspill med blant andre Anthony Braxton, Nicole Mitchell, Mike Reed, Alexander Hawkins, Joe McPhee, Dave Rempis og Angelika Niescier. Mens Ches Smith de senere årene har spilt med «alle» de nyere og spennende musikalske prosjektene fra «Brooklyn»-scenen.
På denne nye utgivelsen får vi fireutmerkede komposisjoner av Taborn, pluss pianisten Geri Allens fine «When Kabaya Dances» og Paul Motians «Munbo Jumbo», og herligheten er innspilt i Firehouse 12 i New Haven i januar 2024. Og det er en poetisk og lyrisk trio vi får måte, hvor de starter i noe som befinner seg i skjæringspunktet mellom moderne kontemporær jazz og klassisk musikk. Men allerede i andresporet beveger de seg inn i den friere improvisasjonen, hvor Taborn tar med seg de to andre musikerne inn i et landskap det oser moderne, klassisk musikk av lang veg.
Dette er utvilsomt tre musikere som forstår hverandre hele vegen. Taborn er innom litt elektronikk og keyboards i løpet av «reisen», og Reid bidrar med utmerket cellospill, ofte i det litt lavere registeret. Smith «leker» seg med kreativ bruk av trommesettet og perkusjonen. Han er også innom vibrafon og elektronikk innimellom, og det hele blir en vakker helhet som fascinerer.
Musikken varierer fint i temperatur, fra det helt sarte til mer energiske aktiviteter, og hele tiden er det Taborns kreative og fine pianospill som leder an. Kan hende kunne jeg tenkt meg enda mer av cellospillet innimellom, for Tomeka Reid ewr en mester på instrumentet. I litt for mange av de spennende og fine strekkene, synes jeg kanskje hun blir mer en «kommentator» enn en solist.
Jeg ser for meg at dette er blitt en favorittplate for ECM-sjef Manfred Eicher. For platen kan, med sine mange temperaturer, nærmest fortelle historien om ECM, og dermed mye av den moderne jazzhistorien. Hele vegen er musikken velspilt, kreativ og fin. Og jeg må innrømme at jeg kanskje faller emst for den «rene» pianotrioen i tredjesporet «When Kabuya Dances», hvor Toborn virkelig finner fram jazzhistorien, som han kobler fint sammen med den mer moderne jazzen og improvisasjonsmusikken.
Et spennende, variert og strålende album!
Jan Granlie
Craig Taborn (piano, keyboards, electronics), Tomeka Reid (cello), Ches Smith (drums, percussion, vibraphone, electronics)
