Den amerikanske bassisten William Parker organiserte, sammen med Patricia Parker, organisasjonen The Improvisor’s Collective i New York. De samlet 40 musikere fra forskjellige sjangere, som organiserte konserter og jam sessions, mest innenfor frijazz og fri improvisasjon.
Det opptaket vi her får servert, er fra en konsert i Context Studios den 20. mai 1996, hvor man kunne høre saksofonisten, fløytisten og trompetisten Sabir Mateen på saksofoner, fløyte og klarinett, bassisten William Parker og trommeslageren og perkusjonisten Lou Grassi. Vi får tre lange, kollektive improvisasjoner, som de skapte der og da, og de starter med «The Angle of Repose», hvor man straks oppdager at dette er kollektiv improvisasjon fra start til mål, og at det er William Parker som legger «føringen» for hvilken retning musikken skal ta.
Og herfra og ut er dette en fin studie i hva som foregikk i de mer eksperimentelle delene av den amerikanske jazzen på den tiden. Nesten av de frittgående musikerne i byen på den tiden, forsøkte å skape noe nytt ut fra en gitt stemning eller et gitt tema, hvor hver av musikerne gis god plass til improvisasjon.
Og, som på en rekke av disse opptakene, er det ikke lydkvaliteten som er det viktigste. Her er det å følge hvordan musikerne kommuniserer og samspiller. Og på denne utgivelsen synes jeg det fungerer utmerket. Kanskje det mest overraskende er trommespillet til Lou Grassi, som er den eneste av de fire jeg ikke kjenner fra tidligere. Han er gjennomgående helt framme på «tuppa» i spillet, mens de andre har en stooisk ro i improvisasjonene, hvor kommunikasjonen mellom Carter og Maten, særlig i andresporet, «The Surface of No Strain», er fremragende. Og hele vegen er bass-spillet til Parker gjenkjennelig, spennende og det som, i hovedsak, styrer musikken.
De tre sporene på platen befinner seg i samme stemningslandskap, selv om de går litt tøffere til verks i den tredje låten, «The Correct Diagonal». Det er tre låter med relativt lyrisk bakgrunn, hvor de tre har funnet en fin tone å improvisere og kommunisere i, noe som gjør utgivelsen til en neste meditativ sak som fascinerer. Og det er spennende å høre hvordan særlig Carter, Mateen har utviklet spillet sitt siden den gang. Parker er den gode gamle og spiller like spennende her som i de sammenhenger vi hører ham i dag, mens Grassi er en musiker vi ikke hører så mye til i dag.
En spennende og kreativ utgivelse.
Jan Granlie
Daniel Carter (alto saxophone, tenor saxophone, flute, trumpet), Sabir Mateen (alto saxophone, tenor saxophone, flute, clarinet), William Parker (double bass), Lou Grassi (drums, percussion)
