Den amerikanske pianisten Dave Burrell ble født den 10. september 1940, og har spilt med en reke jazzmusikere så som Archie Shepp, Pharoah Sanders, Marion Brown og David Murray.
Den amerikanske trommeslageren Sam Woodyard ble født den 7. januar 1925, og døde av kreft den 20. september 1988. Han var i stor grad autodidakt på trommer og spilte lokalt i Newark, New Jersey, på 1940-tallet. Han spilte med Paul Gayten i en R&B-gruppe, og spilte deretter tidlig på 1950-tallet med Joe Holiday, Roy Eldridge og Milt Buckner. I 1955 ble han med i Duke Ellingtons orkester og ble værende til 1966. Etter tiden med Ellington jobbet han med Ella Fitzgerald, og flyttet deretter til Los Angeles. På 1970-tallet spilte han mindre på grunn av helseproblemer, men han spilte inn plate med Buddy Rich, og turnerte med Claude Bolling. I 1983 var han med i et band med Teddy Wilson, Buddy Tate og Slam Stewart, og hans siste innspilling var på Steve Lacys album fra 1988, The Door.
I årevis gikk det rykter om denne duoinnspillingen med pianisten Burrell og Woodyard, gjort i august 1979 i Paris. Et albumcover har dukket opp på nettsiden til Horo Records, men det viste seg å bare være et «fristende glimt» av en LP som aldri ble utgitt. Hvor masterkassetten befant seg var et mysterium; kanskje eksisterte den ikke lenger. Men her er endelig det for lengst tapte albumet, laget av en kassettdubbing av masterkassetten som lå gjemt i Burrells personlige samling i flere tiår.
På den «etterlyste» utgivelsen får vi 10 komposisjoner, de fleste gjort av Burrell og hans kone, poeten Monica Larsson. Men vi får også Billy Strayhorns «Lush Life», George Gerswins «Embracacable You», og de avrunder med Duke Ellingtons «Sophisticated Lady».
Jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket over denne duoen. Burrell har markert seg innenfor et adskillig mer «utfordrende» og «fritt» landskap enn det musikalske landskapet Woodyard befant seg i. Men slike treff kan ofte være spennende møter, som skaper ny og utfordrende musikk.
I mange tilfeller, når det utgis tidligere opptak, som her, hvor vi får en kassettdubbing av masterkassetten, er det ikke lydkvaliteten som alltid er det viktigste. Derfor er det viktig å koble inn «dårlig-lyd-filteret», når man skal lytte til et slikt opptak.
De åpner med «On a Saturday Night», som er en svingende sak, hvor Burrell tar fram fint bluesspill. Og selv om det tar litt tid før Woodyard er helt med på notene, og det virkelig begynner å svinge av låten, utvikler denne seg til en overraskende og «streit» låt fra Burrell.
Deretter går de over i «A.M. Rag», og her overrasker Burrell enda mer. Han er jo en utmerket ragtimepianist, som boltrer seg fint her, men stødig vispekomp av Woodyard, før vi fåår Billy Strayhorns «Lush Life» i en fin versjon.
Hele vegen gjennom er dette en relativt uhøytidelig og «løs» innspilling, hvor Burrell viser sine mer «streite» sider. Selvsagt må de ha med et par låter man forbinder med Duke Ellington, og Gerswins «Embracacable You» fungerer fint inn i helheten. Jeg har en mistanke om at denne utgivelsen mest er beregnet på «blodfansen» og de som virkelig har vært på jakt etter akkurat dette opptaket. Innimellom er pianolyden slik at den nesten kan høres ut som en vibrafon, men med filteret koblet til ørene, gjør det ikke så mye. En variert og fin plate, som plateselskapet gjerne kunne gjort en jobb for å bedre lydkvaliteten, men musikalsk er alt på plass, og vi får en spennende utgivelse med to musikere som nærmest kan regnes som legender. Og det mest oppsiktsvekkende er kanskje at det er Woodyards trommespill som virker mest moderne og «fritt».
Jan Granlie
Dave Burrell (piano), Sam Woodyard (drums)
