Pocket Corner is the Norwegian trumpeter-composer and educator’s longest working band (once was even expanded into the ten-musician Expanded Corner, DaDa, 2012). This Stavanger-based band has been working since 1986, and its lineup has included drummer Paal Nilssen-Love and keyboard player Ståle Storløkken. The current lineup features alto sax player Glenn Brun Henriksen, new member, Romanian keyboard player Petru Popa (who replaced guitarist Aleksander Grønstad), and drummer Ståle Birkeland (of the local Kitchen Orchestra). The album was recorded at U2 Studio UiS Stavanger (where the quartet recorded its two previous albums) in 2025 and finds the modern jazz quartet in top form. Ingvaldsen is still the driving force of this quartet, composing all its pieces and steering its tight interplay between powerful grooves and brief, urgent improvisations. Free Keys opens with the joyful, eight-movement suite “Music for Short Moments of Attention”, and continues with seven more compact, dramatic, and story-like pieces that exhaust the quartet’s uplifting energy and its distinct voices.
Double Quartet salutes two heroes – Ornette Coleman and his influential double quartet’s album Free Jazz (Atlantic, 1961), and Ingvaldsen notes that the master «was an innovator and inspirator. He changed jazz. He made us discover improvisation in a different way. He started it all – the free jazz genre», and Norwegian, Stavanger-based free jazz and free improvising pioneer, reed player Frode Gjerstad. The Double Quartet features the Berlin-based German improvisers – trumpeter Nikolas Neuser, sax players Henrik Walsdorff and Paul Englemann, double bass player Jan Roder and Ben Lehmann, and drummers Martial Frenzel (on all pieces) and Valentin Duit (on the opening piece), and Michael Griener (on the other two pieces). The album was recorded at Studio Zentrifuge in January and March 2025, and features three skeletal, extended pieces by Ingvaldsen – «YES AND NO!», «Oh – Man Co – Man», and «Harmologic», all faithful to Coleman’s harmolodic aesthetic. But sixty-five years later after Coleman’s seminal session, this new double quartet sounds passionate, exciting, and, obviously, committed, but this heartfelt hommage lacks the urgent, irresistible revolutionary spark of Coleman’s original quartet and its commanding, singular voices of Eric Dolphy, Don Cherry and Freddie Hubbard, Charlie Haden and Scott LaFaro, Ed Blackwell and Billy Higgins.
Live at Kaisersteg, Berlin features an eight-musician Ensemble picked by Ingvaldsen – trumpeter Neuser, sax players Engelmann and Czech Radim Hanousek (who plays in Ingvaldsen’s Norwegian-Czech NOCZ quartet), trombonist Johannes Lauer, pianist Rieko Okuda, double bass player Roder, and drummer Griener. The abrum captures an outdoor performance from the hottest day of the summer of 2021, but with an attentive audience, and Ingvaldsen mentions that the steamy heat was overpowered by the music. This ensemble plays Ingvaldsen’s eight complex compositions with fiery playfulness and urgent energy, and with much more freedom than the double quartet. The ensemble blurs the distinction between free jazz and free improvisation and enjoys the generous dynamics that encourage inspired, individual interpretations and subversive, poetic sonic inventions that comment and even mock the themes, which, in their turn, suggest an ironic, compassionate perspective on the COVID-19 pandemic («Pangdemic Street 666» and «Vacci-Nation»).
1Q26 Sinfonietta was inspired by the Japanese writer Harumi Murakami’s 1Q84 novel and recomposes and rearranges Czech national composer Leoš Janáček’s Sinfonietta (composed in 1926, i.e., 1Q26, first subtitled as the «Military Sinfonietta») for the Janáček Brno International Opera and Music Festival in 2016. The novel 1Q84 begins with the Sinfonietta playing on a taxi’s radio, and later in the novel, it appears as a recurring theme connecting the two main characters. Emerson, Lake & Palmer already interpreted the opening of the Sinfonietta for their «Knife-Edge» piece on their debut album (Island, 1970).
Janáček said that the Sinfonietta was intended to express «contemporary free man, his spiritual beauty and joy, his strength, courage, and determination to fight for victory». Ingvaldsen’s irreverent yet respectful interpretation of the Sinfonietta is faithful to its raw power but strips it of its victorious, militarized overtones. Ingvaldsen added lyrics to the instrumental score, based on the letters Janáček sent to his muse Kamila Stösslová, and shifted Sinfonietta’s essence to an emotional, playful story. Ingvaldsen’s nine-musician Orchestra features Norwegian vocalist Elisabeth Nygård-Pearson (who has played with the Extended Corner), with a commanding, sensual delivery, and drummer Dag Magnus Narvesen (who plays in the NOCZ quartet), plus seven Czech musicians, including Hanousek.
Eyal Hareuveni
……….
Trompeteren og komponisten Didrik Ingvaldsen kommer opprinnelig fra Gjøvik, men har tilbragt det meste av sitt voksne liv i Stavanger, hvor han har blitt inspirert av den frie jazzen, representert med saksofonisten Frode Gjerstad, og det utmerkede frijazzmiljøet som vokste ut fra jazzklubben De røde sjøhus. Han har hatt en karriere som jazzmusiker, komponist og pedagog siden 1984. Han har samlet erfaringer fra studier ved Juilliard i USA og deltakelse på jazzscenen i New York, forelesninger ved Leeds College of Music i Storbritannia og undervisning med messingblåsere i Tanzania og på Færøyene. Han har spiltt med en rekke ensembler, så som Prague Music Performance Orchestra, Vestnorsk Jazzensemble, Stavanger Kitchen Orchestra, Bergen Big Band, UMO Big Band, Inbal Pinto Dance Company, Ulrich Gumpert Workshop Band, Alexander von Schlippenbach, Evan Parker, Anthony Braxton med flere. Hans egne store bandprosjekter er i første rekke Pocket Corner og NOCZ Quartet, Extended Corner og Didrik Ingvaldsen Orchestra i Tsjekkia. Han har utgitt en rekke plater med egne komposisjoner med både små og store ensembler. Og han har utgitt boken Jazz Bridges som inneholder rundt 70 av hans komposisjonene.
Nå er han ute med hele fire plateutgivelser, som er innspilt i Brno, Berlin og Stavanger, og på de fire utgivelsene får vi et godt bilde på hvilken musiker og, ikke minst, komponist, Ingvaldsen er. Den første, 1Q26 Sinfonietta, er inspirert av den japanske forfatteren Haruki Murakamis bøker 1Q84, og her møter vi han sammen med Janácek Sinfonietta, pluss den norske vokalisten Elisabeth Nygård-Pearson og trommeslageren Dag Magnus Narvesen, som er bosatt i Berlin, i seks komposisjoner, «Part One», «Part Two», Part Three», den todelte «Song To Kamila», som mestår av «That Black Gipsy Girl» og «Because», før de avslutter med «Final Part».
Janácek Sinfonietta er ikke et vanlig sinfonietta-ensemble, men et ytterst friskt jazzensemble med piano, bass, tre saksofonister og trommer, og med sine norske venner i tillegg blir dette et utmerket ensemble som tolker Ingvaldsens musikk på beste måte. Dette er europeisk frijazz i samme landskap som flere, særlig tyske, ensembler har holdt på i en rekke år. Ingvaldsen har flere ganger samarbeidet med vokalisten Iva Bittová, og på denne utgivelsen synes jeg Nygård-Pearson er en ytterst god erstaqtter. Hun har noe av det tyske operette/cabaret-landskapet over sin vokal, noe som er med på å gjøre musikken til en perfekt tilnærming til den moderne, berlinske jazzen.
Den andre platen jeg går inn i, er platen med det han kaller The Double Quartet, noe som umiddelbart tar oss til Ornette Colemans doble-kvartett som dannet skole for denne formen for frijazz for en del år siden. Og når man leser presseskrivet, så er også denne utgivelsen en hyllest til Ornette Coleman og Ingvaldsens mentor i Stavanger, Frode Gjerstad.
To trompetere, to saksofonister, to bassister og to trommeslagere. Og dette er noe helt annet enn musikken på den første plata. Her får du «organisert» frijazz på øverste hylle, hvor, særlig, bassene spiller en viktig rolle i «drivet» i bandet. Og musikken i de tre låtene, «Yes and No», «Oh-Man Co-Man» og «Harmologic» har klare referanser til Coleman og Gjerstad, selv om altsaksofonen ikke er like framtredende i lydbildet her som hos de forannevnte. Men altsaksofonspillet til saksofonistene Henrik Walsdorff og Paul Engelmann fungerer mer enn godt nok, blir det Ingvaldsen og Nikolaus Neusers trompetspill som her er i førersetet, og adskillig bedre enn det jeg tidligere har hørt av trompetspill fra Coleman.
Det er et utmerket driv i kompet på denne utgivelsen, og de tre låtene skiller sseg fint fra hverandre, hvor den første er «typisk» Coleman, mens den andre er en ballade hvor de to bassistene, Jan Roder og Ben Lehmann starter på en utmerket måte. Den ene med bue og den andre i et, nesten, Charlie Hadensk landskap. Og låten utvikler seg fint i Colemman/Gjerstad-lanndskapet, men med klare fingeravtrykk fra Ingvaldsen og hans utmerkede medmusikanter. Så avslutter de med «Harmologic», helt i Colemans kreative og drivende landskap. Og legg merke til det utmerkede altsaksofonspillet på denne låten. Det er som å koble Gjerstad med Coleman, eller med de to på samme scene. Perfekt!
Så er det over i et av Ingvaldsens lengstlevende, egne prosjekter, Pocket Corner, på hans hjemmebane i Stavanger. Dette er en utmerket kvartett med altsaksofonisten Glenn Brun Henriksen, keyboardisten Petru Popa og trommeslageren Ståle Birkeland, 15 låter, hvorav de åtte første er kalt «Short Attention» i åtte deler fra 1 til 9, hvorav femmeren er utelatt. Deretter får vi sju andre komposisjoner av Ingvaldsen, hvor flere skiller seg litt ut fra de to første utgivelsene, først og fremst på grunn av bruken av keyboards. Men det melodiske holder seg godt i nærheten av både Gjerstad og Coleman, men med et personlig preg over det hele, som gjør denne kvartetten til en av våre mest spennende.
Ingvaldsens trompetspill på denne utgivelsen har litt preg av både de hardtspillende be bop-trompeterne og den friere Bobby Bradford. Og Brun Henriksens altsaksofonspill er gjennomgående av aller beste kvalitet. Keyboardspillet gir et utmerket grunnlag for de to solistene, og Birkelands trommespill er mer energisk enn jeg kan huske å ha hørt det tidligere. Jeg har opp gjennom årene hørt de fleste utgivelsene fra Pocket Corner, og jeg er ikke tvil om at dette er den mest spennende til nå.
Så avrunder vi denne gjennomgangen av Didrik Ingvaldsens siste musikalske bravader med Didrik Ingvaldsen Ensemble innspilt live på utekonsert i Kaisersted i Berlin på årets varmeste dag (2024?). Ensemblet består av Berlinmusikerne Radim Hanousek og Paul Engelmann på saksofoner, Nikolaus Neuser og Ingvaldsen på trompet, Johannes Lauer på trombone, Rieko Okuda på piano, Jan Roser på bass og Michael Greiner på trommer.
Med så mange musikere med base i Berlin, får vi umiddelbart en følelse av at dette er typisk «Berlin-jazz» av nytt merke, og at de legger seg fint inntil mye av det andre vi får servert av spennende jazz fra den tyske hovedstaden. Jeg føler at de åtte komposisjonene, hvor alle, nok en gang, er komponert av Ingvaldsen, er mer gjennomarbeidede enn de på de andre platene. Men det tror jeg har mest å gjøre med musikerne den gode trompeteren omgir seg med. Musikken er ikke like «åpen» som de andre prosjektene, uten at det skal tolkes som negativt på noen måte. For også her får vi utmerket, moderne jazz med driv, fra den mest kreative musikeren som noen gang har trådd sine barnesko på Gjøvik. Og innimellom svinger det nærmest infernalsk av det utmerkede bandet.
Her legger jeg spesielt merke til utmerket pianospill fra Okuda ved siden av Ingvaldsens trompetspill, og med et ytterst heftig komp med Roder, en av Berlins mest spennende bassister og trommespillet til Greiner.
På disse fire utgivelsene får vi 32 komposisjoner av Ingvaldsen. Og alle de 32 komposisjonene er mer enn holdbare i enhver jazzsammenheng. Han er rett og slett en mesterkomponist, som ikke bare er ytterst produktiv, men hvor alt er like bra. Riktignok omgir han seg med utmerkede musikere, men uten et spennende utgangspunkt i komposisjonene, kunne dette raskt blitt litt ensformig. Men jeg har gledet meg over alle de fire albumene, og de ytterst kreative musikerne han har samlet i disse fire forskjellige sammenhengene.
Nå er det snart på tide at en, eller flere, av de norske jazzfestivalene gir Didrik Ingvaldsen frie tøyler til å presentere noen av sine utmerkede prosjekter på en av hovedscenene. For eksempel Tingingsverket på Vossa Jazz, AIR på Moldejazz eller en hel dag på Spor 5 på Maijazz i hjembyen Stavanger. For Ingvaldsen er en trompeter og komponist det ikke finnes så mange av på den europeiske jazzscenen. Og til å være fra «gærne sia ta Mjøsa» er dette oppsiktsvekkende bra!
Jan Granlie
Didrik Ingvaldsen (trumpet), Jaroslav Štăstný (piano), Marian Friedl (double bass), Michal Wróblewski (alto saxophone, bass clarinet), Radim Hanousek (alto saxophone, soprano saxophone), Elisabeth Nygård-Pearson (vocals), Marcel Bárta (tenor saxophone, clarinet), Dag Magnus Narvesen (drums), Tomáš Hobzek (drums) || Nikolaus Neuser (trumpet), Henrik Walsdorff (saxophones), Paul Engelmann (saxophones), Jan Roder (double bass), Ben Lehmann (double bass), Martial Frenzel (drums), Valentin Duit (drums), Michael Greiner (drums) || Glenn Brum Henriksen (alto saxophone), Petru Popa (keyboards), Ståle Birkeland (drums) || Radim Hanousek (saxophone), Paul Engelmann (saxophone), Nikolaus Neuser (trumpet), Johannes Neuser (trombone), Rieko Okuda (piano), Jan Roder (double bass), Michael Greiner (drums)
