Den amerikanske trommeslageren Eric McPherson ble født og vokste opp i New York, og var oppslukt av musikk fra fødselen av. Hans gudfar, bassisten Richard Davis, var til stede ved fødselen, og det var Davis som foreslo at han skulle oppkalles etter Eric Dolphy. Før Eric var tre måneder gammel, tok moren hans, som var danser og koreograf, ham med seg, fastspent på ryggen, til øvelser og opptredener. Hennes brede vennekrets inkluderte mange trommeslagere, så som Max Roach, Michael Carvin, Charles Moffett og Freddie Waits, så det var ikke rart at unge Eric slo på gryter og panner før han kunne gå. Som treåring fortalte han Elvin Jones, en annen husvenn, at han definitivt skulle bli trommeslager. Da McPearson var åtte år, lærte han seg å spille på et trommesett som han fikk låne av Charles Moffett. Og dermed var reisen framover bestemt.
Han fikk stipend for å gå på Jackie McLean Institute ved Hartt School of Music, University of Hartford. Mens han fortsatt var student her, inviterte McLean han til å bli med i Jackie McLean Quintet sammen med Rene McLean, Alan Palmer og Nat Reeves. I de neste 15 årene, frem til Jackie McLeans død, var Eric trommeslageren hans, og fulgte i fotsporene til trommeslagerne Michael Carvin, Billy Higgins, Jack DeJohnette og Tony Williams. I tillegg til turnéer og innspillinger med Jackie McLean, har McPearson også spilt med en rekke andre jazzmusikere så som Pharaoh Sanders, Andrew Hill, Richard Davies, Claudia Acuña, Jason Moran, Greg Osby og Avishai Cohen.
Nå er han ute med utgivelsen Double Bass Quartet – Live, hvor vi møter trommeslageren sammen med pianisten David Virelles og de to bassistene John Hébert og Ben Street. Og vi får ni låter, hvorav kun en er skrevet av McPherson (fjerdesporet «Solo Drum»), mens vi ellers får Andrew Hills «Ode to Von», Héberts «Blind Pig», Stanley Cowells «Illusion Suite», Jimmy Van Heusens «Darn That Dream», Virelles’ «Transmission», Andrew Hills «Ashes» og Thelonious Monks «Skippy», før de avrunder konserten i Ida K. Lang Hall i New York, med Jaki Byards «Chinco Y Quatro». Innspillingen er gjort den 9, juli 2022, foran et stille publikum, på en måte som (nesten) gjør innspillingen til en studioinnspilling, men med noe av energien fra publikum som påvirkere til det som blir prestert.
Selv om dette er en utgivelse hvor to av Sambandsstatenes beste bassister mevirker, sammen med en pianist som har vært å finne på det tyske selskapet ECM med plater i eget navn, og med en trommeslager som tydelig leder, høres utgivelsen ut som en trioplate, med det unntaket av at lyden i pianoet er relativt dårlig i forhold til det vi er vant til å høre fra Virelles, og at de fire legger i veg på en litt mer komplisert og infløkt musikalsk veg enn de fleste «vanlige» pianotrioer vi møter.
I andresporet, «Blind Pig» spiller de to bassistene en sentral rolle med fint og kommuniserende spill, i en fin ballade hvor man legger merke til det fine og løse trommespillet, som skiller McPherson fra de fleste andre, amerikanske trommeslagerne.
Om ikke pianolyden er «råtten», så er den langt fra tilfredsstillende, og det høres mer ut som han spiller på et «upright» piano enn et flygel. Men Hébert har skrevet en fin ballade, og jeg regner med at det er han som har ansvaret for den fine bass-soloen, og det hele fokuserer fint rundt de to bassene.
«Illusion Suite» er en typisk pianolåt fra den legendariske pianisten Cowell, og Viirelles serverer en fin versjon her, med fin støtte fra begge bassene og McPherson, før vi får nesten seks minutter med solo trommer fra kapellmesteren. Han må jo også få vise seg fram. Vanligvis i slike trommesoloer, skal trommeslagere gjerne vise alt hva de kan av kreativt spill – og gjerne spille fort og energisk. Men her fokuserer McPherson på temmelig intrikat og fint trommespill som svinger upåklagelig, og hvor jeg kan ane flere inspirasjonskilder fra hans læremestere og inspiratorer.
Den gamle «standarden» «Dare That Dream», serveres slik den skal, og med betydelig kreativitet fra bassistene som gjør den velkjente «standarden» godt, før vi får Virelles fram i fronten i hans fine ballade «Transmission». Men jeg må si jeg plages litt av pianolyden, og synes både han og bandet hadde fortjent bedre lyd enn her. Balladen er vakker, og igjen legger man merke til den fine kommunikasjonen mellom de to bassistene.
Så følger pianisten Andrew Hill sitt andre bidrag (han hadde også ansvaret for åpningssporet «Ode to Von»), med låten «Ashes», som også er en fin ballade, før vi får Monks «Skippy», som jeg ikke tror er tilegnet kunguruen Skippy fra barne-tv-tiden fra vår barndom hvor alt foregikk på «grusbane-tv». Monks komposisjoner er alltid lett å gjenkjenne, og det er tydelig at Virelles kan sin Monk. Her får vi en fin versjon med atypisk trommespill – i alle fall trommespill jeg ikke er helt sikker på om Monk ville ha akseptert. Men trommespillet er med på å gjøre låten enda friskere og mer drivende.
Så avslutter de med Byards «Chinco Y Quatro». Og å avrunde med Monk og Byard, gir en fin avslutning på platen. De to låtene viser fram to forskjellige pianostiler, som begge var betydningsfulle for jazzen på 1960-og 70-tallet. Og med Byards komposisjon som platens lengste spor på drøyt 10 minutter, får vi en fin avslutning, hvor alle fire musikerne får vist seg godt fram. En drivende og god låt, som var Byards hyllest til Erroll Garner, og er en slags calypso i 5/4. Den er å finne på Byards plate Here’s Jaki fra 1961, men den versjonen vi får servert som siste låt her, er adskillig mer utfordrende enn originalen, og en utmerket avslutning på en relativt god utgivelse, hvor jeg egentlig kun kan klage på pianolyden.
Eric McPherson framstår som en lyttende og utmerket trommeslager, som i denne kvartetten har fått med noen av de beste jazzmusikerne i New York-området, og hvor de gjør spennende ting med flere relativt kjente låter, pluss fine komposisjoner fra Hébert og Virelles i tillegg.
Jan Granlie
Eric McPherson (drums), David Virelles (piano), John Hébert (double bass), Ben Street (double bass)
