Trioen Flut med saksofonisten Christopher Kunz, bassisten Isabel Rößler og trommeslageren Samuel Hall har spilt en sentral rolle i utviklingen av det nye jazzen i Mellom-Europa de siste seksti årene, hvor de har latt seg inspirere fra Albert Ayler til Lee Konitz, fra Peter Brötzmann til Joe Lovano. Listen kunne fortsatt i det uendelige. Ingenting i denne utviklingen kommer ut av ingenting, og den stemningsfulle musikken til trioen, har klare blikk over skuldrene til sine «forfedre» og forbilder.
Vi får seks låter, som alle er komponert av de tre musikerne i fellesskap, og innspillingen er gjort i Berlin i oktober 2023.
Når det er snakk om trioer med saksofon, bass og trommer, og særlig når det er snakk om altsaksofon, kan musikken gå i to retninger. Enten i det litt «smoothe» og vakre, eller i en retning mot mer frittgående forbilder som, for eksempel Ornette Coleman eller Albert Ayler. Og her føler jeg vi er tett på Colemans måte å forfriske våre sinn på.
Fra starten og låten «Driplines», via «Glimmung», «Zufluckt Für Die Ewig Suchenden», «You Don’t Have To Leave – Yet» og «It’s Already Out There», før de avrunder med «When Shadows Become Real», befinner vi oss i et ytterst friskt landskap, med altsaksofonen i front over et ytterst hardt arbeidende komp, som egentlig ikke er et komp, men to medspillere som «sparker og slår» i alle retninger, og som pusher saksofonen til bristepunktet.
Og hele vegen gjennom er dette musikk hvor forlengelsene av frijazzens spede begynnelse på 1960-tallet og fram til i dag.
Christopher Kunz er en saksofonist som har hele den nyere altsaksofonhistorien godt innenfor hjernebarken. Han er en kreativ musiker, som hele vegen leverer kreativt og utsøkt spill etter 1960-tallets forbilder. Han har mye av Albert Aylers spill i seg, selv om han ikke kombinerer frijazzen med godspell på samme måte som Ayler. Samtidig kan man gjenkjenne en rekke av de friskeste av altsaksofonistene fra «tidligere» tider i spillet. Isabel Rößler er en bassist som er som skapt for en slik sammenheng. Hennes spill kompletterer og utfordrer saksofonisten, og blir, med sin særegne tone, det perfekte bindeleddet mellom Kunz og Samuel Hall sitt ytterst pågående, lyttende og kreative trommespill.
Dette er blitt en utmerket utgivelse i nåtiden med klare røtter tilbake til alle de utmerkede altsaksofonistene vi har lagret i harddisken i bakhodet. Jeg nevner fra tid til annen Henry Threadgill og hans trio AIR, når jeg hører slike trioer. Og dette er en sammenligning jeg gjerne trekker fram igjen også etter å ha kost meg med Stones That I Have Chiseled noen dager.
Jan Granlie
Christopher Kunz (alto saxophone), Isabel Rößler (double bass), Samuel Hall (drums, percussion)
