Denne utgivelsen er resultatet av en årelang reise de tre Nederlandske musikerne har gjort i musikken til blant andre Duke Ellington, Thelonious Monk og Horace Silver, til Nederlands egen pianolegende, Misha Mengelberg og medlemmene av trioen selv. Ved å nøste opp musikken og sette den sammen igjen på sin egen måte, beveger de seg fra «streit» swingjazz til groovy improvisasjon.
Guus Janssen er pianist, organist og komponist. Han har vært å høre i en rekke forskjellige ensembler, for eksempel med musikere fra Gidon Kremer til John Zorn, og etter Misha Mengelbergs bortgang, har han blitt observert som pianist i Instant Composers Orchestra – det mest originale, større, nederlandske jazzensemblet. komposisjonene hans spenner fra solo til symfoniske verk og opera.
I tillegg til å være trommeslager, er Wim Janssen også billedkunstner. Både han og bassist Bert van Erk har delt scenen med mange nasjonale og internasjonale jazzhelter opp gjennom årene.
Innspillingen er gjort i Pletterij i Haarlem den 27. juni 2025, og vi får 11 komposisjoner skrevet av Guus Janssen (de to første), Herbie Nichols, Bert van Erk (fjerdesporet), Misha Mengelberg, Duke Ellington, Thelonious Monk, Horace Silver, Sean Bergin og Abdullah Ibrahim.
Og de starter med Janssens «Scharell», og helt fra første tone, merker vi Misha Mengelbergs «ånd» sveve over spillestedet i Haarlem. Denne første er nesten i et slags boogie woogie-landskap, men med en følelse av at Mengelberg sitter på skulderen til pianisten hele vegen. For dette er hardtsvingende jazz med akkurat den «galskapen» vi husker fra Mengelberg. En utmerket åpning på platen, før vi får Janssens «Telgang», som følger i fotsporene etter åpningen, selv om de tar det mer ned her. Det er utvilsomt Guus Janssen som styrer «skuta», men med god assistanse av de to andre, som forstår akkurat hvor Janssen vil med trioen. En fin komposisjon men kan puste ut til, og med en fin bass-solo fra van Erk.
Deretter følger Herbie Nichols sin komposisjon «Wildflower», hentet fra Nichols utgivelse Herbie Nichols Trio innspilt i 1955 og 1956, og utgitt på Ble Note Records i 1956. Om man tror at de tre gjør en «cover» av komposisjonen, så tar man feil. For også her er trioen personlig og pågående, og deres versjon ligger kanskje nærmere Thelonious Monk enn Nichols. Pianospillet til Janssen er strålende og kreativt, mens bass og trommer ligger bak omtrent som de var i kompet til Nichols. En utmerket versjon, før vi får Bert van Erk sin «Bow for Monk», som er en hyllest til Thelonious Monk, med utmerket bass-spill, både i ensemblespillet og i hans originale og fine solo.
Så følger Misha Mengelbergs «De lachende dwerg», som ble gjort av Mengelbergs Project Enesmble. Tittelen kan tolkes til noe som kan være «krokodilletårer», og er en frisk swing-låt, slik Mengelborg av og til skrev, og som inneholder mye humor, med et tett forhold til Thelonious Monk, samtidig som den blir spilt på typisk Mengelberg-vis og blir her fremført som en morsom hyllest til Misha. Deretter følger Duke Ellingtons «Creole Love Call». Dette er en låt vi kjenner fra en rekke utgivelser, men aldri har vi fått den så kreativt som her. Her føler jeg også Mengelberg sitter på skulderen til Janssen og følger med. En deilig versjon!
Så var det på tide med en Theloniouus Monk-komposisjon. Og her får vi «Let’s cool one», som ikke er blant de mest kjente av Monks komposisjoner. Det er tydelig at Guus Janssen har et nært og godt forhold til Monk, og her får vi en utmerket versjon av låten, som ligger tett på hvordan komponisten framførte den, men med akkurat såpass mye «twist» i spillet som gjør den original. Denne svinger perfekt og alle tre musikerne bidrar med utmerket spill, før vi får Horace Silvers «Moon Rays» fra utgivelsen Further Explorations by the Horace Silver Quintet som kom på Blue Note Records i 1958. Dette er en fin ballade som får den beste behandling av trioen her. Silver skrev relativt «sangbare» komposisjoner, og dette er en av de. Kanskje synes jeg det blir litt mye «brumming» i bassen, men det er en bagatell i det hele, for med det fine og neddempede spillet til Guus Janssen i front blir dette nydelig.
Så er de over på en av mine favoritter fra den nederlandske jazzscenen. sør-Afrikaneren Sean Bergin (29. juni 1948 – 1. september 2012) var en av de musikerne som emigrerte til Nederland under apartheid, selv om han var hvit, og han var med på å bygge opp den særpregede og litt «gale» delen av jazzen i Nederland. Han spilte jevnlig på Café Bolle Jan (hvilket navn!) i Amsterdam, og utga flere utmerkede plater med moderne jazz blandet med den sør-Afrikanske tradisjonen. Her åpner van Erk før de andre kommer inn og vi får en fin versjon hvor grunnpilarene ligger i det sør-Afrikanske. Og pianospillet til Janssen her er fremragende, og det er nesten så man kan høre jubelropene fra komponisten i det hinsidige. Her får vi også en fin trommesolo fra Wim Janssen, som virkelig tar oss med til de sørlige delene av Afrika.
Og fra Bergin er ikke vegen så fryktelig lang til Abdullah Ibrahim (eller Dollar Brand, som han het tidligere). «Maraba Blue» er en komposisjon som er så typisk for den perioden Ibrahim spilte med bassisten Johnny Dyani eller solo, med flere utmerkede utgivelser på Enja-selskapet. Og versjonen vi får her, er helt i Ibrahims ånd, og er nydelig utført.
Så avrunder de denne spennende platen med Misha Mengelbergs «Een beetje zenuwachtig», som man blant annet finner på ICP Orchestra sin utgivelse Live in Toronto 2003. Her er de mer i den «sprelske» delen av inspirasjonene fra Mengelberg. Etter det vi har fått oppleve med trioen før denne avslutningslåten, kan man kanskje tenke at dette er ekstranummeret, for dette er relativt annerledes enn de 10 første låtene. Men etter hvert endres stemningen, og de legger seg inn i et landskap som er en god oppsummering av hele platen. Mengelbergs relativt enkle tema blir «lekt» med, snudd og vendt på, og blir fremført helt i Mengelbergs ånd.
Det er ingen tvil om at Guus Janssen har latt seg påvirke av Misha Mengelbergs «lyse» sider. Og når man vet at Mengelberg var opptatt av musikken til både Theloniouus Monk og Duke Ellington, så blir dette er hyllest til salige Mengelberg, hvor de mest publikumsvennlige sidene av denne ytterst kreative pianisten og komponisten kommer godt fram. Men dette er ikke kun en hyllest. Det er en utmerket utgivelse fra en trio som følger tradisjonene videre, og som gjorde en konsert i Pletterij denne kvelden, som det garantert har gått gjetord om etterpå.
Spennende, vakkert og deilig!
Jan Granlie
Guus Janssen (piano), Bert van Erk (double bass), Wim Janssen (drums)
