Breezy is the sophomore album of Norwegian bassist hero Ingebrigt Håker Flaten’s Knarr band. This band was first put together as a commissioned one-off project for the Vossa Jazz Festival in 2021 but now is Håker Flaten’s main outlet as a bandleader and composer. The album is dedicated to the American musician Jaimie Branch, nicknamed Breezy, a close friend and collaborator of Håker Flaten who passed away in 2022. Branch and Håler Flaten knew each other from when he first moved to Chicago in 2006, and the two worked together in several constellations. They recorded together Tripel/Dubbel with Chicagoan sax player Dave Rempis and fellow Norwegian drummer Tollef Østvang (Aerophonic, 2020) and participated in Rob Mazurek’s Exploding Star Orchestra album Dimensional Stardust (International Anthem, 2020).
Knarr’s lineup has changed since its debut album but it still features an impressive cast of musicians, including Danish alto sax player Mette Rasmussen and trumpeter Erik Kimestad Pedersen, Swedish pianist Oscar Grönberg and sax player Karl Hjalmar Nyberg, American guitarist Jonathan F. Horne (who plates with Håker Flaten in The Young Mothers) plus Norwegian drummer Olaf Moses Olsen and Håker Flaten on bass and the main composer.
Breezy was recorded at Juke Joint Studio in Notodden in February 2024 and captures faithfully Branch’s infectious, uplifting spirit. The album celebrates the joy that Branch brought with her – in her personality and her exciting music, a music that dared to take risks, dive into the unknown, and have great fun and success. Håker Flaten, as a highly experienced and wise bandleader, knows how to choose the right musicians for such a project and how to create the open space that brings out the best of them. His compositions push Knarr to suggest powerful and irresistible music, and Knarr acts as one of the best bands of Håker Flaten.
The five pieces of Breezy present Knarr in full power and Håker Flaten’s mature and adventurous compositional skills. The opening piece «Dyler» plays with repetitive-cyclical, West African motifs and introduces Knarr’s exciting, propulsive dynamics with beautiful solos of Pedersen and Grönberg. Rasmussen leads the explosive «Free The Jazz», a piece gifted with a cathartic liberating force that flirts with chaos until Grönberg disciplines the powerful commotion. Guest guitarist introduces «Hilma», cementing a mysterious-lyrical vibe, but when Horne begins its solo this piece spirals with fiery, spiraling energy and intensifies on the following «Ability», with a beautiful, soaring solo of Nyberg. The last title track, a touching heartfelt homage to Branch cements the deep emotional impact of this joyful album. Only 33 minutes long and clearly calls for more, much more of this right stuff. Breezy would love it.
Eyal Hareuveni
……….
Den norske bassisten, improvisatoren, komponisten og bandlederen Ingebrigt Håker Flaten har vært i forkant av moderne kreativ musikk både i Norge og internasjonalt siden tidlig på 1990-tallet. Han er kanskje mest kjent som et av medlemmene i de skandinaviske supergruppene Atomic og The Thing, men fra starten av i kvartetten Element, via Close Erase, Free Fall, Bugge Wesseltofts New Conception of Jazz, Scorch Trio, IPA, Jazzmob, The Source, Young Mothers og til hans «tingingsverk» til Vossa Jazz i 2021, som ble en formidabel suksess, som endte opp med platen (Exit) Knarr som kom senere samme år.
Han har også spilt mye med musikere som Ken Vandermark, Joe McPhee, Evan Parker, Paal Nilssen-Love, Bugge Wesseltoft, Håvard Wiik, Ola Kvernberg og Håkon Kornstad, for å nevne noen få. Etter noen år i Austin, Texas, er han nå tilbake i Norge og Trondheim, ikke altfor langt fra Oppdal, hvor han vokste opp.
Og nå er oppfølgeren til (Exit) Knarr på vei ut til «massene». Tittelen Breezy er en hyllest til trompeteren Jamie «Breezy» Branch, som forlot denne verden den 22. august 2022, kun 39 år gammel. Og en bedre hyllest enn avslutningssporet, med hennes kallenavn, kunne hun nok ikke ha tenkt seg.
På den nye platen er besetmningen endret litt fra den første. Og vi møter Håker Flaten på kontrabass, sammen med altsaksofonisten Mette Rasmussen, tenor- og sopransaksofonisten Karl Hjalmar Nyberg, trompeteren Erik Kimestad, pianisten Oscar Grönberg, gitaristen Jonathan F. Horne og trommeslageren Olaf Moses Olsen, og med Oddrun Lilja Jonsdottir som gjest på en låt og Joakim Rainer Petersen som gjest på to av låtene.
Her får vi fem låter som alle er skrevet av Håker Flaten, og de starter med «dylar». Og i løpet av et mikrosekund er vi inne i Håker Flatens musikalske univers. En rytmisk figur åpner, før blåserne legger en slags «motgående» og «løs» melodi over bass og trommer. Etter hvert forenes det hele gjennom Rasmussens og Nybergs vitale saksofonspill, trompeten til Kimestad, som her låter bedre enn noen gang, hele tiden mens bass og piano holder på riffet fra starten. Dette skaper en deilig kontrast som ligger akkurat såpass fra hverandre at de utfyller hverandre. Jeg tenker Chris McGregor og Brotherhood of Breath når jeg hører dette, for det svinger på sin helt egenartede måte, hvor de sør-afrikanske inspirasjonene skinner gjennom. Så finner alle musikerne hverandre i et deilig spill og alt sitter «rett i sikringsboksen».
«free the jazz» åpner med Rasmussen, Håker Flaten og Olsen, og er frijazz slik vi elsker å høre Rasmussen. Det legges et blåserriff under Rasmussens hissige altsaksofon og det koker i rekkene. Trommespillet pisker låten framover sammen med bassen, før det kommer nok en kontrasterende sekvens som en slags intro til Grönbergs pianospill, som her går i en mye mer moderne retning enn vi er vant til å høre den trønderske svensken. Det kunne like gjerne vært Don Pullen som satt på pianokrakken her. Og alle ideene forenes i et driv fra piano, bass og trommer, før det hele nesten «løser» seg opp helt på slutten.
Så følger «hilma», som er mer svevende i starten, nesten som musikken til noen fjernsynsopptak av natur fra 1960-tallets «grusbane»TV. Etter en gitarintro fra Lilja Jonsdottir setter Håker Flaten an noen markante basstoner, og vi forventer nesten en større struktur, men det kommer bare delvis. Dette er frijazz med styring, men så, plutselig skjer det ting og vi får et ensembleparti som groover skikkelig. Nyberg «drar» en solid saksofonsolo over kompet som nå er kommet opp i et solid «turtall» og blåserne må virkelig skjerpe seg for å holde følge. Men det gjør de selvsagt, før vi får «ability», hvor det tar av allerede fra start. Ytterst solid blåserspill over et svettende komp som pisker og pisker, før Nyberg tar «styringen» med en solid solo over det hardtarbeidende bandet. Det er som om hele bandet er i ferd med å eksplodere eller lette. Men så tas det hele ned med pianoet mot slutten og vi og musikerne kan puste ut.
Så avslutter de med «breezy», låten tilegnet Jamie Branch, hvor det starter litt ettertenksomt, men med solid bass-spill som styrestag. Det melankolske temaet kommer med akkurat passe løst spill, før Kimestad avleverer sin strålende hyllest til Branch nesten alene, bare med sober synthesizeren fra Joakim Rainer Pedersen som følge, før Håker Flaten legger et drivende bass-spill sammen med piano og trommer. Dette må være det fineste spillet jeg har hørt fra Kimestad noen gang. Og det tror jeg saksofonisten også synes, for de klarer ikke å la han holde på alene. De kaster seg på, å vi får en deilig kollektiv improvisasjon på toppen av det drivende kompet. Etter soloen/den kollektive improvisasjonen roer det hele seg ned mot slutten med synth.
Dette tror jeg må være en av Håker Flatens sterkeste plater til dags dato. Og den festivalen som ikke booker dette bandet for 2025, bør få en kraftig klaps på fingrene. For dette er noe av det tøffeste jeg har hørt på svært, lang tid!
Strålende, Ingo!
Jan Granlie
Ingebrigt Håker Flaten (bass), Mette Rasmussen (alto saxophone), Karl Hjalmar Nyberg (tenor saxophone, soprano saxophone), Erik Kimestad (trumpet), Oscar Grönberg (piano), Jonathan F. Horne (guitar), Olaf Moses Olsen (drums), Oddrun Lilja Jonsdottir (guitar), Joakim Rainer Petersen (synthesizer)
